Historiske grusomheter — hvordan bør du betrakte dem?

ANSLAGSVIS 80 millioner amerikanere samlet seg rundt fjernsynsapparatene sine for å se det samme dramaet — den siste episoden i en serie i åtte deler som ble kalt «Roots» (Røtter). Den 30. januar 1977 ble det satt ny rekord i antall personer som samtidig så det samme fjernsynsprogrammet.

«Roots» er beretningen om en farget families historie, fra dens opprinnelse i Afrika og gjennom generasjoners slaveri i Amerika, inntil den til slutt oppnår frihet. Men hvorfor vakte denne gjendiktede historien en slik interesse hos så mange?

Det var uten tvil flere grunner til det, men kanskje den mest slående grunn var at seerne virkelig fikk inntrykk av hva det ville si å være en farget slave. En historisk grusomhet ble levendegjort. Som en kvinne sa: «Jeg forsøkte å si til meg selv at slaveriet ikke var så ille, men nå vet jeg at det i virkeligheten var mye verre.»

I de senere år er det blitt utgitt mange bøker og oppført mange skuespill som tar for seg de undertrykte minoriteters skjebne Det er blitt foretatt omfattende undersøkelser og samlet mange opplysninger om de forhold som førte til folkemord eller til at ett folk undertrykte et annet.

Disse nye historiene har kanskje sine egne teorier og fordommer, men for det meste er det bildet de tegner av tidligere begivenheter, så sjokkerende at noen finner det vanskelig å lese om dem. Som aldri før er det kanskje omfanget av menneskenes grusomheter mot hverandre som er blitt studert.

Når en undersøker historien, blir en dessverre tvunget til å erkjenne at det har vært begått mange store grusomheter. Tallmessig sett er behandlingen av afrikanere som ble tatt til fange og sendt med skip til Amerika, en av de største. The Encyclopædia Britannica (11. utgave, bind 25, side 222) sier: «Av hver gruppe på 100 som ble sendt med skip fra Afrika, døde 17 i løpet av ni uker, og ikke mer enn 50 overlevde og ble arbeidsdyktige på De vestindiske øyer.» Ettersom «det anslagsvis ble sendt mellom 30 millioner og 100 millioner slaver over Atlanterhavet», må antallet av dem som omkom, ha vært kolossalt. — The New Encyclopædia Britannica, 15. utgave, bind 1, side 283.

Når det gjelder mange av grusomhetene, er det imidlertid vanskelig å anslå hvor mange som ble drept. Hvor stor var egentlig den innfødte befolkning av indianere på De karibiske øyer og på det amerikanske kontinent? Med tiden ble ikke desto mindre «den opprinnelige indianske befolkning [på De karibiske øyer] fullstendig utryddet». Tenk også på indianerne i Nord-Amerika. Det er en vanlig oppfatning at antallet av dem ble redusert fra millioner til en liten brøkdel av dette antallet. I dag blir mange av de kampene som ble utkjempet mot indianerne, mer realistisk betraktet som massakre.

Når vi ser på historien i nyere tid, finner vi at antallet av ugjerninger som en kjenner til, øker betraktelig. Kan vi betrakte verden som mer sivilisert i vårt århundre når vi tenker på de utryddelser nazistene gjennomførte? Det er blitt bekreftet at den nazistiske politikk innbefattet planlagt folkemord, ikke bare på jødene, men også på de slaviske folk, Jehovas vitner og andre. En mener at over én million ikke-jødiske polakker ble myrdet, og det samme ble over en kvart million sigøynere. Men disse tallene alene gir på ingen måte det fullstendige bilde av konsentrasjonsleirenes redsler — sulten og slagene, de «medisinske eksperimenter» (ofte sterilisering) og gasskamrene.

Det har vært som Bibelen sier: «Det ene menneske hersket over det andre og voldte ham ulykke.» (Pred. 8: 9) Det at disse grusomhetene er blitt begått mange forskjellige steder på jorden, bekrefter at slike onde handlinger ikke særmerker en bestemt rase eller nasjonalitet. Hat er ikke en følelse som er begrenset til en bestemt hudfarge, et bestemt språk eller et bestemt flagg.

Det at vi er klar over dette, hjelper oss til å unngå å innta en bestemt holdning når vi blir stilt overfor slike sjokkerende beretninger om rasemessig eller nasjonalistisk hat. Hvis et folk som en gang ble forfulgt, sier: ’Bare vent til vi kommer oss opp, så skal vi hevne våre forfedre’, hva oppnår en da? Det eneste en oppnår, er en fortsettelse av grusomhetene.

Vi bør i stedet forsøke å forstå det som skjedde. En britisk dokumentarfilm som het «Kampen mot slaveriet», viste for eksempel, slik det ble sagt i et tidsskrift, «at slaveriet var en forbrytelse som ikke bare var rettet mot de fargede, men mot hele menneskeheten. Begge raser må bære sin del av skylden, ettersom mange slavehandlere var afrikanere». — Time, 24. januar 1977, side 56.

Det er også farlig å generalisere. Selv mens forholdene var på det verste, hadde ikke alle det like ille. Under slaveriet var det for eksempel noen fargede som fikk god behandling. Andre ble lagt i lenker, voldtatt, lemlestet og revet bort fra sin familie. Det spørsmål som gjenstår, er: Hvordan kan de som var ansvarlige for dette, bli straffet, ettersom de har vært døde i lang tid? Hvis alle hvite skulle straffes for dette, ville mange uskyldige mennesker komme til å lide.

På den annen side er det også uforstandig å gå til den motsatte ytterlighet og si: ’Det angår ikke meg; det hører alt sammen fortiden til.’ Er det nødvendig at ens egen familie blir utsatt for forfølgelse, før en blir klar over hvor forferdelig det er? Bør ikke det minoriteter har lidt, få oss til å vise medfølelse med dem? Ettersom mange grusomheter er blitt begått som følge av myter angående rasemessig eller sosial mindreverdighet, kan vi da tillate oss å anta en slik oppdiktet tenkemåte?

I tillegg til en slik selvransaking oppnår en en annen personlig fordel ved å kaste et oppriktig blikk på fortiden. Den autentiske historie viser tydelig følgende: Det har ofte hendt at menneskene ikke har elsket eller brydd seg om sine medmennesker. I stedet for å gråte over det som har rammet bare ett folk, vil det være forstandigere å være interessert i alle de fattige menneskene som har lidt under andres tyranni. Jesus så på ʽam ha-ʼaʹrets (’folk av jorden’, de jevne mennesker) på sin tid og fikk medlidenhet med dem, «for de var ille medfarne og forkomne». (Matt. 9: 36) Vi gjør vel i å etterligne ham.

Dette vil også få oss til å søke andre steder etter en virkelig løsning på de problemer som er en følge av at menneskene har kommet til kort i sine styreformer. Hvem er den hersker som elsker alle mennesker? Bibelen svarer: Det er Guds hersker, «Lammet», Jesus Kristus. (Åpb. 7: 9, 10, 17) Den gir det løfte at Guds «rike» snart vil innføre fredelige forhold på jorden. — Matt. 6: 9, 10; Åpb. 21: 3, 4.

Er det å vende seg til dette rikets styre tåpelig idealisme i betraktning av den harde virkelighet? Er det realistisk å vende seg til mennesker for å få medfølende veiledning når en tenker over menneskenes historie, som strekker seg over tusener av år? Nei. Den eneste løsning på menneskenes problemer finner vi i det Gud har lovt. «Gud [gjør ikke] forskjell på folk», men «den som frykter ham» får anledning til å oppnå liv i et lykkelig, menneskelig samfunn, i en ny tingenes ordning, som nå er nær. — Ap. gj. 10: 34, 35.

Synes du dette er vanskelig å tro? Hvorfor ikke undersøke det nærmere? La Bibelen få vise deg hvordan Gud vil gjøre fullstendig ende på hårdhjertete menneskers grusomheter. Og Gud holder ikke bare fram et håp for dem som nå lever, men han har også lovt å oppreise dem som har lidt en voldsom død, til liv i en fredelig, ny ordning. — Joh. 5: 28, 29.