Bør vi huske fortiden?

«KAN vel jødene glemme holocaust?» Dette spørsmålet stilte Virgil Elizondo, lederen for det meksikanske kultursentret i San Antonio i Texas. Det minner oss om at grusomhetene i vårt århundre kan sette dype spor i den kollektive hukommelse. Folkemordet på armenerne (1915—23) og massenedslaktingen av kambodsjanere (1975—79) må også regnes blant grusomhetene i vårt århundre. Likevel er dette langt fra en fullstendig liste.

I et forsøk på å få i stand forsoning mellom dem som har lidd, og dem som har forårsaket lidelsene, har det hendt at religiøse og politiske ledere har oppfordret folk til å glemme grusomhetene. Det skjedde for eksempel i Aten i år 403 f.v.t. Byen hadde nettopp vært vitne til slutten på det undertrykkende diktaturet til De tretti tyranner, et oligarki (fåmannsvelde) som hadde ryddet av veien nesten alle sine motstandere. De nye som overtok styret, gikk inn for å gjenopprette harmonien i samfunnet ved å bestemme at det skulle gis amnesti (fra et gresk ord som betyr «glemsel») til dem som hadde støttet tyranniet.

Glemme som følge av en bestemmelse?

Det kan være forholdsvis lett å prøve å få folk til å glemme grusomheter som er begått mot uskyldige, ved å komme med en bestemmelse om det. Herskere kan beslutte at dette skal gjøres av politiske hensyn, slik det ble gjort i det gamle Hellas, og slik det ble gjort i forskjellige land i Europa etter den annen verdenskrig. I Italia ble det for eksempel i 1946 bestemt at det skulle gis amnesti til over 200 000 borgere som «på mer eller mindre relevante måter var medskyldige i fascistregimets ugjerninger,» sa avisen La Repubblica.

Men regjeringers eller offentlige institusjoners bestemmelser er én ting. Følelsene til de enkelte menneskene er noe helt annet. Det er ikke mulig ved en bestemmelse å tvinge de enkelte borgerne — kanskje de forsvarsløse ofrene for brutale konflikter, massakrer eller annen råskap — til å glemme lidelser de er blitt påført.

Bare i vårt århundre er over 100 millioner mennesker blitt drept i krig, og mange av dem gjennomgikk ubeskrivelige lidelser før de døde. Hvis vi legger til alle dem som er blitt drept i massakrer i fredstid, blir det snakk om utallige lidelser. Det er mange som gjør seg store anstrengelser for at ingen av grusomhetene skal bli glemt.

De som helst vil at det skal bli glemt

De som oppfordrer dem som har gjennomlevd grusomheter, eller deres etterkommere til å tilgi og glemme, hevder ofte at det å huske fortiden bare gir grobunn for splittelse, særlig hvis det har gått flere tiår. De sier at det å glemme virker forenende, mens det å huske likevel ikke kan skru tiden tilbake, uansett hvor tragiske lidelsene var.

Men i sine forsøk på å få folk til å glemme har noen gått så langt som til å nekte for at de mest grufulle forbrytelsene mot menneskeheten i det hele tatt er begått. Noen hevder for eksempel at det aldri har vært noe holocaust, og blir støttet av enkelte selvbestaltede revisjonistiske historikere.a De har til og med arrangert turer til tidligere utryddelsesleirer, som Auschwitz og Treblinka, og har fortalt de besøkende at det aldri har vært gasskamre på disse stedene — og det har de gjort trass i at det finnes atskillige øyenvitner og en mengde dokumentasjon.

Hvordan kan slike uriktige oppfatninger vinne gehør i enkelte kretser? Det er fordi noen velger å glemme sitt eget ansvar og det ansvar deres eget folk bærer. Hvorfor? På grunn av nasjonalisme, sin egen ideologi eller antisemittiske synspunkter eller lignende. Så snart grusomhetene blir glemt, forsvinner ansvaret, mener de. Men det er mange som iherdig motarbeider disse uansvarlige revisjonistene, som en fransk historiker kalte for «hukommelsens snikmordere».

De glemmer ikke

Det er naturligvis svært vanskelig for overlevende å glemme dem av sine nærmeste som de har mistet som følge av krig eller grusomheter. Men de fleste av dem som ønsker å huske massakrer og folkemord, gjør det fordi de håper at man skal ta lærdom av det som de selv eller deres nærmeste har vært igjennom, slik at den slags brutalitet ikke blir gjentatt.

Den tyske regjering har derfor bestemt at man skal markere minnet om oppdagelsen av de redsler som nazistene voldte i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Hensikten er, ifølge Tysklands president, at «det å huske skal tjene som advarsel for senere generasjoner».

Pave Johannes Paul II sa likeledes under 50-årsjubileet for den annen verdenskrigs slutt: «Etter som årene går, må ikke minnene om krigen svekkes; de burde heller være en kraftig advarsel for vår generasjon og for framtidige generasjoner.» Men det må sies at den katolske kirke ikke alltid er konsekvent når det gjelder å huske krigsårenes grusomheter og ofre.

For at nye generasjoner også skal dra lærdom av folkemordene i vårt århundre og tidligere århundrer, er det blitt opprettet en rekke museer, for eksempel Holocaust Memorial Museum i Washington, D.C., og Beit Hashoah Museum of Tolerance i Los Angeles. Av samme grunn er det blitt laget gripende dokumentarfilmer og andre filmer om dette emnet. Alt dette er et forsøk på å hindre at menneskeheten taper minnet om hvordan mennesker har voldt andre mennesker forferdelige lidelser.

Hvorfor huske?

«De som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenta den,» skrev den spanskamerikanske filosofen George Santayana. Dessverre tyder en flere tusen år lang historie på at menneskeheten raskt glemmer sin egen fortid og dermed dømmer seg selv til å begå de samme sørgelige feilene om og om igjen.

Den lange og grufulle rekken av massenedslaktinger forårsaket av mennesker viser tydelig at det at mennesker har hersket over andre mennesker, har vært en total fiasko. Hvorfor det? Fordi mennesker hele tiden har gjentatt den samme grunnleggende feilen — de har forkastet Gud og hans lover. (1. Mosebok 3: 1—6; Forkynneren 8: 9) Og som Bibelen har forutsagt, gjør en «vrang generasjon» i vår tid akkurat det samme og høster konsekvensene av det. — Filipperne 2: 15; Salme 92: 7; 2. Timoteus 3: 1—5, 13.

Ettersom vi har nevnt Skaperen, Jehova, kan vi også spørre om hvordan han ser på dette. Hva glemmer han, og hva husker han? Kan de vonde følgene av de grusomhetene som mennesker har begått, bøtes på? Vil «de ugudeliges ondskap få en ende»? — Salme 7: 9.

[Fotnote]

[Uthevet tekst/bilder på side 7]

«De som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenta den.» — George Santayana

Krematorium og ovn i konsentrasjonsleiren Auschwitz

[Rettigheter]

Oświęcim Museum