Er de døde i live?
MENNESKENE har et sterkt ønske om å holde seg i live, ja, gjennom hele menneskehetens historie har dette ønske vært så sterkt at de vanligvis har vært høyst uvillige til å akseptere døden. Både gamle og moderne begravelsesskikker viser at folk ikke bare tror at de døde er i live, men også at de kan påvirke menneskene, enten til det gode eller til det onde.
Professor Morris Jastrow jr. skriver i The Religion of Babylonia and Assyria om de gamle babylonieres oppfatninger:
«En må ikke trekke den slutning at forkastelsen av menneskets udødelighet innebar tanken om en fullstendig tilintetgjørelse av det bevisste liv. Hverken folket eller lederne av de religiøse oppfatninger trodde noen gang på muligheten av en fullstendig utslettelse av noe som en gang var blitt kalt til live. Døden var en overgang til et annet slags liv, og forkastelsen av udødeligheten understreket nærmest hvor umulig det var å unnslippe den forandring i tilværelsen som døden medførte. . . . Den babyloniske religion går ikke utenom den oppfatning, som er karakteristisk for de primitive kulturer overalt, hvor en ikke kan tenke seg muligheten av at livet opphører fullstendig. Liv av et eller annet slag og i en eller annen form var alltid noe en forutsatte.»
Begravelsesskikker i Babylon
Ifølge de gamle babylonieres oppfatning kommer døde mennesker til Arallu, som betyr «det øde land», hvor de fortsetter å leve en trist tilværelse. «Legemet, som den henfarne sjelen fortsatt er levende interessert i,» sier Hastings Encyclopædia of Religion and Ethics, «ble enten begravd eller brent, og slektningene forsynte det med mat, drikke, klær og redskaper som hadde tilknytning til den avdødes yrke på jorden. Kremasjon og begravelse eksisterte side om side helt fra de tidligste tider.»
Ifølge det samme oppslagsverket ble det også lagt mat og andre gjenstander ved de jordiske levningene til dem som ble kremert. «Asken ble omhyggelig samlet og lagt i en urne, hvor det også ble plassert krukker med drikke (øl i den tidlige periode, vann i den senere periode), brød, osv., for å dekke sjelens øyeblikkelige behov.»
De gamle babyloniere trodde ikke bare at de døde levde videre, men de trodde også at mennesker kunne kommunisere med dem og bli påvirket av dem. Det ble etter hvert en skikk å frambære månedlige offer til døde forfedres «skygger».
Professor Jastrow peker på at en viktig faktor i forbindelse med den ære de levende viste de dødes minne, var frykt. Ja, frykt tilskyndte de levende til å ta del i forskjellige ritualer i tilknytning til de døde. Professor Jastrow sa angående dette: «Å forsyne de døde med mat og drikke, å minnes deres dyder i sørgesanger, å frambære offer til deres ære — slike ritualer ble praktisert like mye ut fra et ønske om å oppnå de dødes gunst og for å avverge deres onde hensikter som av fromhet, noe som naturligvis heller ikke manglet. Hvis den dødes overlevende slektninger ikke sørget for ham på rette måte, ville han hevne seg på de levende ved å plage dem som bare en demon kan.»
Behandlingen av de døde i Egypt
I det gamle Egypt hadde folk en lignende innstilling til de døde. H. R. Hall, som er spesialist på den egyptiske oldtid, skriver: «At den som hadde vært i live, nå var fullstendig og ugjenkallelig død, var like ufattelig for den eldste egypters barnslige sinn som det var for et hvilket som helst annet primitivt menneskes sinn. Og i denne den mest konservative av alle raser ble den primitive tanken bare mer utbrodert med overdådige ritualer etter hvert som sivilisasjonen utviklet seg.»
Når det gjaldt framgangsmåten ved begravelser, gikk egypterne lenger enn babylonierne. I gammel tid ble egyptiske slaver kvalt og begravd sammen med sine herrer for å kunne tjene dem etter døden. Når kongelige personer ble begravd, fikk de med seg en masse gjenstander. H. R. Hall nevner noen eksempler på dette:
«Det var stabler av store krukker med vin, kom og andre matvarer, som var dekket av et lag fett for at innholdet skulle bevares, og tettet igjen med et lokk av leire, som var stemplet med det kongelige sylindersegl. Det var kornbinger, okseknoker, leirfat, kobberkar og andre ting som kunne være nyttige i åndekjøkkenet i graven. Det var utallige mindre gjenstander, som uten tvil hadde vært brukt av den avdøde monarken i hans livstid, og som han ville bli glad for å se igjen i den neste verden — utskårne elfenbeinsesker, små sminkepaletter som ble brukt til å lage øyensverte på, gullknapper, modellerpinner, krukker med gullokk, små figurer av elfenbein og leire og andre kunstgjenstander, en elfenbeinseske med det kongelige domssegl av gull som var blitt brukt av den avdøde kongen, og så videre.»
Du har sikkert sett bilder av de store egyptiske pyramidene, som er luksuriøst utstyrte gravkamre, hvor døde medlemmer av den egyptiske kongefamilie ble gravlagt. Den store pyramiden i nærheten av Kairo er 147 meter høy. Hver side måler 230 meter. Den er bygd av over to millioner steiner, som hver veier nesten to og et halvt tonn, og selve byggverket dekker et område på cirka 54 000 kvadratmeter. I tilslutning til pyramidene var det templer, hvor de døde faraoner ble tilbedt.
Et fremtredende trekk ved de egyptiske begravelsesskikkene var balsameringen av kroppen for å bevare den. Den greske historieskriveren Herodotos, som var øyenvitne til denne prosessen, nevner tre forskjellige metoder. Den kostbareste av disse beskriver han på denne måten:
«Først benytter de som foretar balsameringen, et kroket stykke jern og trekker med dette en del av hjernen ut gjennom neseborene, mens resten blir fjernet ved å skylle hjerneskallen med medikamenter. Deretter gjør de et snitt i siden med en skarp etiopisk stein og tar ut alle innvollene i bukhulen, som de deretter gjør ren og vasker grundig med palmevin og også ofte med et utkok av aromatiske stoffer. Etter dette fyller de bukhulen med den reneste, knuste myrra, med kasja og alle andre slags krydderier, unntatt virak, og syr sammen åpningen. Så blir legemet lagt i natron i 70 dager og dekket fullstendig til. Når dette tidsrommet er utløpt, et tidsrom som ikke må overskrides, blir legemet vasket og svøpt inn fra hode til fot i fine linbind og oversmurt med harpiks, som egypterne vanligvis bruker i stedet for lim, og i denne tilstanden blir det levert tilbake til slektningene. De legger det i en trekasse som de har fått laget til dette formål, og som har samme form som et menneske. Så lukker de kassen og plasserer den i et gravkammer, hvor den står oppreist mot veggen.»
Hva var hensikten med denne kompliserte balsameringen? De gamle egyptere hadde den oppfatning at menneskene var sammensatt av forskjellige deler. Det var ikhu (gnisten av forstand), ba (den fuglelignende sjel), ka (individets dobbeltgjenger, som fulgte ham mens han var på jorden) og khaibit (hans skygge). Alt dette trodde de skilte seg fra legemet når et menneske døde. I gammel tid trodde egypterne at den dødes sjel vandret gjennom underverdenen eller gjennom ørkenen om dagen. Men om natten eller når det var fare på ferde, vendte den tilbake til legemet. Dette var uten tvil en viktig årsak til at de gjorde seg så store anstrengelser for å bevare legemet.
Den oppfatning at de døde er i live, har overlevd helt til vår tid. «Blant mange folkeslag har den oppfatning at de døde i virkeligheten oppholdt seg i sine graver, vært årsak til at visse helgeners graver er blitt helligdommer som tusenvis besøker for å oppleve helbredelsesmirakler eller for å oppnå en åndelig fortjeneste. Bemerkelsesverdige eksempler på slike pilegrimssentre er St. Peters grav i Roma, Muhammeds grav i Medina og i gammel tid Imhoteps grav i Saqqara i Egypt,» sier oppslagsverket The Encyclopædia Britannica.
Bibelens syn
Den måten israelittene i gammel tid gravla sine døde på, står i sterk kontrast til de innviklede begravelsesseremonier andre folkeslag praktiserte. Encyclopædia Judaica sier: «Arkeologien avslører ingen særskilte israelittiske begravelsesskikker i nesten hele den bibelske perioden. . . . Moseloven sier forholdsvis lite om begravelser, og der hvor den behandler emnet, er det for å vise hvordan en skulle unngå å bli uren ved et lik (4 Mos. 19: 16; 5 Mos. 21: 22, 23). De døde priser ikke Gud; de er glemt og skilt fra hans hånd (Sl. 88: 6, 10—12), og sorg over de døde og begravelsen av dem er derfor i høyden periferiske spørsmål i israelittenes religion.» De jødiske gravstedene var så lite iøynefallende at Jesus kunne tale om «de ukjennelige graver, som menneskene går omkring på uten å vite av det». — Luk. 11: 44.
Dette forklarer det faktum at Bibelen er helt alene om sitt syn på hva døden er. Både i de hebraiske skrifter og i de kristne greske skrifter blir døden sammenlignet med en søvn, og det blir vist at «de døde vet ikke noen ting». (Pred. 9: 5; Sl. 13: 4; Joh. 11: 11—14) De som dør, kommer i «dødens støv» og blir «kraftløse i døden». — Sl 22: 16; Ordspr. 2: 18; Es. 26: 14, NW.
Hva med sjelen? Ifølge Bibelen er sjelen ikke en del av et menneske, men den er hele mennesket. (1 Mos. 2: 7) Når et menneske dør, dør derfor sjelen. Vi finner for eksempel at profeten Esekiel fordømte dem som så gjennom fingrene med visse ting, «for å drepe sjeler som ikke skal dø, og for å holde sjeler i live som ikke skulle leve». (Esek. 13: 19; 18: 4, 20, eldre norsk overs.) I tråd med det mange nålevende bibelforskere hevder, sier professor Edmond Jacob, som er knyttet til universitetet i Strasbourg: «Det finnes ikke noe skriftsted til støtte for den uttalelsen at ’sjelen’ blir skilt fra legemet i dødsøyeblikket.» Visste du dette?
Ettersom de døde ikke er i live, kan de ikke skade mennesker på jorden. De kan heller ikke bli hjulpet gjennom religiøse seremonier som de levende utfører. Det håp Bibelen holder fram for de døde, er at de kan få en oppstandelse, og ikke at en ikke-eksisterende, udødelig sjel skal få overleve. Det betyr at hele personen vender tilbake til livet, slik det forholdt seg med dem som Jesus oppreiste fra de døde. (Luk. 7: 11—17; 8: 41, 42, 49—56; Joh. 11: 1—44) Har du lyst til å få vite mer om dette håp, som er basert på Bibelen? Hvis du har det, kan du henvende deg til Jehovas vitner. De vil med glede besvare dine spørsmål.