Tasadeiene — er de et «steinalderfolk»?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Filippinene

«EN MODERNE levning fra steinalderen», «De mest primitive mennesker en hittil har oppdaget», «De første nålevende ’hulemennesker’ en kjenner til». Gjennom slike avisoverskrifter ble verdens oppmerksomhet rettet mot 25 medlemmer av en stamme som lever i den tette urskogen på Mindanao i den sørlige delen av Filippinene. Oppdagelsen av denne stammen førte til at den fikk besøk av flere ekspedisjoner, som besto av filippinske og amerikanske antropologer, journalister, filmfolk fra National Geographic Society, en minister fra den filippinske regjering og en amerikansk naturverner, avdøde Charles A. Lindbergh.

Hvorfor ble den lille gruppen tasadeier gjenstand for en slik enestående interesse og oppmerksomhet? Hva er det som gjør disse menneskene så spesielle? Kan det moderne, siviliserte samfunn lære noe av denne lille, primitive stammen?

Urskogsfolket blir oppdaget

Tasadeiene ble oppdaget helt tilfeldig. En gang i 1966 støtte en jeger fra en by i utkanten av urskogen tilfeldigvis på dem da han var ute for å sette opp villsvinfeller langt inne i fjellene i den sørlige provinsen Cotabato. Han fulgte noen merkelige fotavtrykk og kom over tre små brune menn, som bare hadde på seg et lendeklede laget av blad. Med spisse kjepper gravde de opp en stor rot. Da de ble overrasket, flyktet de. Men jegeren fulgte etter dem og ropte: «Jeg er snill! Jeg er snill!» Til slutt stanset mennene skjelvende ved en elv.

Selv om jegerens språk var beslektet med det språk tasadeiene talte, gjorde han bruk av tegnspråk fordi han hadde vanskelig for å kommunisere med dem. Den stammen jegeren tilhører, lever så å si «vegg i vegg» med tasadeiene, men forskjellen i deres språk kan sammenlignes med forskjellen mellom gammeltysk og moderne engelsk. Vitenskapsmenn mener at dette kan tyde på at stammen har levd isolert i omkring 1000 år. Selve ordet tasadei er sammensatt av det malayiske ordet sadai, som betyr «forlatt», og det malayisk-polynesiske ordet tawo, som betyr «menneske». Tasadei er også navnet på den skogkledde fjelltoppen som ligger i den avsidesliggende dalen. Disse menneskene har vært så fullstendig isolert at de ikke hadde noe kjennskap til et land som het Filippinene, da en først kom i kontakt med dem.

Stammens eksistens ble kjent for verden for øvrig gjennom Panamin, et regjeringsorgan, som bestreber seg på å beskytte kulturelle minoriteters interesser i Filippinene. Under de første møtene mellom jegeren og medlemmer av stammen i utkanten av urskogen visste en ikke at de bodde i huler, og det ble ikke straks gjort noen forsøk på å trenge inn i regnskogen. Da en bestemte seg for å besøke hulene, ble det gjort for å beskytte tasadeiene mot tømmerhoggere, bønder, kvegeiere og gruvearbeidere som tok mer og mer av deres område i besittelse. Det varte derfor ikke lenge før presidenten i Filippinene undertegnet en kunngjøring som sikret at omkring 200 000 hektar av tasadeienes område ble fredet.

Et innblikk i tasadeienes verden

Den 23. mars 1972 gjorde de første mennesker fra utenverdenen — og det 20. århundre — sin entré i tasadeienes verden. Et helikopter var det eneste transportmiddel som kunne bringe medlemmene av ekspedisjonen så nær hulene at de kunne gå resten av veien. Ettersom det var umulig å finne en landingsplass i den tette urskogen, ble det surret fast en plattform i toppen av et tre. Medlemmene av ekspedisjonen måtte hoppe fra det svevende helikopteret og ned på den vaklevorne landingsplassen, som gynget som en kano i krapp sjø på grunn av lufttrykket fra de roterende propellene. Lindbergh sa at det spranget han gjorde, «kunne sammenlignes med det å passere gjennom en glassvegg» fra vår tid til fortiden.

Fra tretoppen klatret mennene 23 meter ned til bakken. Der ble de møtt av en ung tasadeier, som bare hadde på seg sitt lendeklede av blad. Etter en times vandring nedover et høydedrag og langs en rislende bekk nådde gruppen fram til tasadeienes hjem: tre kalksteinshuler, som lå fem meter over bakken i en høyde av 1370 meter. Her var de, langt inne i en fuktig, tropisk regnskog med et frodig planteliv. Overalt omkring dem vokste det kjempestore bregner og orkidéer, spanskrørpalmer, klatrende bambus, ville bananer og palmer, så vel som kjempehøye, tropiske trær, som bredte ut sine kroner 30 meter eller mer oppover dalskråningene.

Hoder dukket nysgjerrig fram fra avsatsene foran hulene, og de første fremmede som noen gang hadde satt sin fot i denne avsidesliggende dalen, ble nøye gransket. En gutt kom ut fra en av hulene, slynget armer og bein rundt en tynn trestamme og lot seg skli fem meter ned på bakken. Han sluttet seg til noen av de andre, som høyrøstet sprang nedover en støvet sti og flokket seg rundt de besøkende. Ekspedisjonen var målløs over det den så. Her var menn, kvinner og barn som bare hadde på seg øreringer og lendekleder eller skjørt laget av orkidéblad, et vakkert folk med gyllenbrun hud og mykt, mørkt hår. De var på langt nær lik de hårete, klossete, ape-lignende skapninger som evolusjonistiske kunstnere har framstilt. Mennene slo ikke sine kvinner med klubber eller dro dem etter håret. Disse menneskene er sannsynligvis det mest vennligsinnete folk på jordens overflate.

Tasadeienes levemåte

Da stammen ble oppdaget, besto den av fem familier med 13 barn. Tasadeiene er monogame og har ikke truffet noen foranstaltninger for skilsmisse. Parene lever sammen hele livet — «inntil alle våre hår blir hvite», sa Kulataw og Sikal, et av ekteparene blant tasadeiene. Ekteskapene blir hovedsakelig inngått ved at stammen møtes ved inngangen til den største hulen, hvor en gruppe stiller seg rundt det nye paret og rett og slett sier: «Mafeon, mafeon», som betyr «godt, godt». Det er også blitt hentet bruder hos tasafangene og sandukaene, to stammer som holder til i fjellene, og som tasadeiene har hatt en viss forbindelse med.

En nærmere undersøkelse av hulene, hvorav den største var på 9 X 11 meter, viste flere ting. På veggene finnes det ingen tegninger. Gulvet er feid rent, og det ligger ikke igjen noe avfall. Det finnes ingen møbler, men bare noen få matter laget av bark. Det ligger også noen stykker tørr brensel og noen redskaper laget av bambus, tre og stein i hulene. Veggene skinner som polert kull som følge av at de i årevis har vært utsatt for sot fra de åpne ildsteder de bruker til matlaging og til oppvarming av hulene på kjølige kvelder.

Innsamlingen av mat utgjør dagens hovedbeskjeftigelse, og dette er noe som krever samarbeid. Vanligvis går det med tre timer til å samle inn maten, og menyen er avhengig av hva de kan få tak i. Det kan være krabber, fisk og rumpetroll, som tasadeiene fanger ved rett og slett å føle seg fram med bare hendene under og omkring stein i vannet. Tasadeiene har ikke kjennskap til jordbruk, men samler bare inn det de trenger, når det er tilgjengelig. De lever dessuten av frukt, bær, blomster, bambusskudd, yamsrøtter og margen fra en vill palme som de lager en stivelsesholdig kake av som kalles natak. Maten lages i bambusrør eller pakkes inn i blad som plasseres på toppen av glødende kull. Ild lager de ved å rulle en trepinne som hviler på en stein, mellom håndflatene inntil friksjonen får trespissen til å ulme. Så blir det lagt knusktørr mose bort til trepinnen, og når mosen antennes, blåses det inntil ilden flammer opp. Hele prosessen tar omkring fem minutter.

Fordi det finnes rikelig med mat, forlater tasadeiene ikke sitt tilholdssted i likhet med nomadestammene, som «rykker opp teltstengene» når maten tar slutt. Hele skogen er tasadeienes «supermarked». Det sies at de aldri har dratt lenger bort enn åtte kilometer fra sitt bosted. «Våre fedre og bestefedre sa til oss at vi kunne gå ut i skogen om dagen, men alltid måtte vende tilbake til hulene om kvelden,» sa en av dem. En mener at det kanskje var misforståelser, krig eller frykt for kopper (fugu) som fikk tasadeiene til å bryte all forbindelse med de andre monobo-stammene, som de opprinnelig kom fra.

Når middagsmåltidet er over, tilbringes ettermiddagen med å hvile og sove eller å befri hverandres hår for blad, greiner eller lus. En lekende gutt sendte opp en sommerfugl i en snor som en sender opp en drage. De har enkle behov, og de har ingen ord for ris, salt, sukker, nål eller tobakk. Til tross for at tasadeienes kost inneholder et lavt antall kalorier (mellom 1000 og 1500 pr. dag), finnes det ingen underernæring blant dem, ingen tannråte, ingen malaria og ingen tuberkulose. Da de besøkende spurte dem om hva de ønsket, svarte de: «Hva mener du med ’ønske’?»

Tasadeienes budskap

I tasadeienes språk finnes det ikke noe ord for strid eller slagsmål. De har heller ingen forestilling om hva krig eller vold er. Manuel Elizalde, sjefen for Panamin og den ministeren som ledet ekspedisjonen, sa: «De kjenner ikke noe til alle de problemer som sender folk til sinnssykehusene og setter i gang kriger og feider og mye annet. Alt dette er fremmed for dem.»

Evolusjonistene trodde at oppdagelsen av tasadeiene ville gi deres skrøpelige teori «en oppstiver». Men til tross for at tasadeiene bokstavelig talt har vært avskåret fra sivilisasjonen i århundrer, viser deres disiplin og rettskaffenhet at mennesket ikke rett og slett er en høyere dyreart. I motsetning til dyrene er tasadeiene i besittelse av en samvittighet, og de har også trangen til å tilbe. Det er interessant å legge merke til at dette behovet for å tilbe ble vist ved den måten tasadeiene betraktet minister Elizalde på. De trodde at han var den «hvite gud» som en dag skulle stige ned til dem og besøke dem.

Det er bemerkelsesverdig at et folk som har vært avskåret fra den moderne teknologi og alle dens bekvemmeligheter, kan komme ut av sin isolasjon med en god mental og fysisk helse og med sine moralnormer i behold, mens «siviliserte» mennesker i dag er hjemsøkt av mentale og fysiske sykdommer, en verdensomfattende forurensning, et moralsk sammenbrudd og en stadig frykt for krig.

Noen synes synd på tasadeiene fordi de mangler den «siviliserte» verdens bekvemmeligheter og goder. Men tenkende mennesker vil kanskje misunne dem deres ukompliserte levemåte og bli minnet om det Guds Ord, Bibelen, sier: «Vi har ikke hatt noe med oss til verden; det er åpenbart at vi heller ikke kan ta noe med oss derfra; men når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye.» — 1 Tim. 6: 7, 8.

[Helsides bilde på side 7]