Underernæring — en snikende sykdom
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Filippinene
MOREN var bekymret for lille Nonoy. Han var liten for alderen og løp ikke omkring som andre barn. Han var tvert imot sløv og apatisk. Han var så radmager at en nesten kunne telle alle ribbeina, og det enda moren alltid ga ham alt det han ville ha å spise. Håret var tynt, og han hadde hevelser på armer og bein. Til slutt gikk hun til legen med ham, og det ble konstatert at han led av en av de mest vanlige sykdommer i verden — den snikende sykdommen underernæring.
I 1976 ble det anslått at omkring en åttendedel av verdens befolkning var underernært, mens det senere er blitt opplyst i De forente nasjoner at det finnes 90 millioner barn som i likhet med Nonoy lider av moderat til sterk underernæring. Ja, i vårt 20. århundre er underernæring et stort problem.
Ifølge en publikasjon som er utgitt av et ernæringssenter i Filippinene, «er underernæring en tilstand av dårlig helse som er et resultat av mangel på eller for mange av [som i tilfelle med fedme] de næringsstoffer som kroppen trenger». De fleste vet at maten inneholder forskjellige bestanddeler, for eksempel proteiner, kalorier og vitaminer, som er nødvendige for helsen og veksten. Hvis disse ikke finnes i tilstrekkelige mengder, kan det få alvorlige følger, særlig hos barn som vokser.
Symptomene på underernæring hos barn som Nonoy kan være hemmet vekst, stadig vekttap, dårlig tankevirksomhet og nedsatt motstandskraft mot infeksjoner, noe som kan føre til slike sykdommer som lungebetennelse og tuberkulose. Hos voksne kan underernæring svekke den mentale og fysiske utvikling og produktivitet, redusere det antall år de er i stand til å arbeide, og resultere i mangel på oppfinnsomhet og fantasi. Andre utslag er struma (jodmangel), blindhet (mangel på vitamin A) og anemi (jernmangel).
I en økonomisk rapport fra Verdensbanken ble det anslått at underernæring koster Filippinene et beløp som svarer til omkring tre milliarder kroner i året. I Filippinene lider over tre millioner av nesten ni millioner barn mellom seks måneder og seks år av moderat eller sterk underernæring. Tre av fire har anemi, og det samme antall lider av mangel på vitamin A. Femti prosent av alle dem som dør hvert år, er barn under fem år, og halvparten av disse dødsfallene skyldes sykdommer som forverres på grunn av underernæring. Mindre enn en tredjedel av alle barn i landet oppnår det en betrakter som «optimal vekst».
Behandling av problemet
Mange land, deriblant Filippinene, forsøker å bekjempe underernæringen. I Filippinene er det opprettet en spesiell organisasjon som skal besøke alle små byer og barrio’er (landsbyer) for å lokalisere og løse problemet.
Hvordan går en fram når en skal finne ut hvem som lider av underernæring i et land med 42 millioner innbyggere? I Filippinene blir det gjort ved at en konsentrerer seg om barna. Operasjon Timbang («vekt») er blitt satt i gang. Den går ut på å veie så mange barn i førskolealderen som mulig for på den måten å finne ut hvem som er underernært. I en typisk barrio led fem prosent av spebarn på opptil sju måneder av tredje grads underernæring, 22 prosent led av annen grads underernæring og 50 prosent av første grads underernæring. Ifølge denne inndelingen skal et velernært barn veie mellom 91 og 110 prosent av sin idealvekt. Et barn som veier mellom 76 og 90 prosent av idealvekten, sies å lide av første grads underernæring; veier det mellom 61 og 75 prosent av idealvekten, blir det betegnet som annen grads underernæring, mens et barn som veier 60 prosent eller derunder av idealvekten, lider av tredje grads underernæring.
Når det gjelder sterkt underernærte barn, har en satt i verk bespisningsprogrammer og gitt matvarehjelp. Det er også satt i gang et program som tar sikte på å fjerne årsakene til underernæring. Et så sterkt underernært barn som Nonoy kan bli hjulpet gjennom et midlertidig matvarehjelpeprogram. Han får da enten mat som dyrkes på stedet, eller som utenlandske organisasjoner bidrar med. Hans mor lærer kanskje hva hun skal gi ham å spise for å bygge ham opp og unngå et tilbakefall. Hun blir rådet til å gi ham ris, mais, rotfrukter og sukker, kokt fisk, malt og tørket fisk, mungo (som ligner linser) eller tørkede bønner så vel som matolje. Et sterkt underernært barn blir hvis det er mulig, brakt til en Malward, en sykehusavdeling som er blitt opprettet spesielt for å ta seg av underernærte barn. Når myndighetene hjelper til med å gi et barn mat, hender det undertiden at foreldrene tror at det ikke lenger er deres ansvar. En viktig del av dette programmet går derfor ut på å utvikle foreldrenes ansvarsfølelse.
Årsakene
De bestrebelser en gjør seg for å fjerne årsakene til underernæring, er sannsynligvis mer vidtrekkende. En av årsakene er fattigdom. Hva kan gjøres hvis en familie simpelthen ikke har nok penger til å betale maten med?
I Bicol-området i Filippinene tok forskerne med seg en datamaskin for å granske problemet. De matet datamaskinen med alle data om de matvarer som fantes i området, og regnet ut prisen på det aller rimeligste kosthold som ville gi en familie på seks tilstrekkelig næring. En mann med en gjennomsnittsinntekt for dette området ville imidlertid ikke kunne gi sin familie alt det den trengte, selv om han var flink til å gjøre innkjøp. Ifølge datamaskinen ville han i beste fall kunne dekke 82 prosent av familiens kaloribehov, 89 prosent av proteinbehovet og enda mindre av dens behov for andre næringsstoffer. Bare når det gjaldt vitamin C og jern, kunne han gi familien det den trengte.
For å løse dette problemet blir familier og kommuner på landet oppmuntret til å bli mer selvforsynt ved å dyrke mat på hvert eneste lille jordstykke de måtte eie. Skoler blir oppfordret til å sette i gang skolehager, både for å undervise barna og for å øke mengden av matvarer i kommunen. Samtidig forsøker myndighetene å flytte de fattige familiene som bor i byene, ut av slumstrøkene og sette i gang virksomhet som kan hjelpe dem til å tjene flere penger.
Opplæring
På skolene, gjennom nyhetsmediene og så videre er det også satt i gang en undervisningskampanje, som går ut på å forklare hvilke matvarer som er nødvendige for en familie. Maten blir inndelt i tre grupper: Mat som bygger opp kroppen, mat som gir energi, og mat som virker regulerende. De regulerende matvarer er rike på vitaminer og mineraler og bidrar til å forebygge sår, nattblindhet, anemi, struma og beri-beri. Til de fødemidler som bygger opp kroppen, hører i Filippinene kjøtt, fisk, melk, bønner, nøtter og egg. Fødemidler som gir energi, innbefatter ris, mais, brød, nudler, kokosolje, sukker og rotfrukter, for eksempel camote (søtpoteter). Blant de fødemidler som virker regulerende, er grønne bladgrønnsaker og gule grønnsaker, for eksempel calabasa (gresskar) og gulrøtter, så vel som slike frukter som mango, guajava, melon, papaya og bananer.
Det er viktig at maten blir tilberedt på den rette måten. Husmødrene blir derfor oppfordret til å vaske grønnsakene grundig før de skreller dem, og deretter straks koke dem, slik at ikke alle de vannoppløselige mineralene går tapt.
Unge ernæringsfysiologer som forsøker å lære gamle, erfarne husmødre å lage mat, blir ikke alltid så godt mottatt. Under en matlagingsdemonstrasjon sa en lola (bestemor): «Hvorfor skulle jeg begynne å lage mat på en annen måte i min alder? Mine barn har vokst opp på den maten jeg har laget på min måte, og nå lager jeg mat på den samme måten til deres barn, og de liker den. Hvis jeg gjør en forandring nå, vil de kanskje ikke spise det jeg lager. Så vil de bli tynne, og dere vil ha et enda større problem!»
Det hender at foreldre ikke vil tro at deres barn er underernært. Når 80 prosent av barna i førskolealderen er underernært på en eller annen måte, slik det var i ett område, ser det ut til at underernæring blir godtatt som normalt.
Det hender også ofte at en mor ikke forstår et barns behov for protein, slik tilfellet var med moren til Nonoy. Den sykdommen som kalles kwashiorkor, og som først og fremst skyldes alvorlig proteinmangel, sies å ha fått sitt navn fra et afrikansk ord som betyr «det eldre barns sykdom når neste barn blir født». Når barnet blir avvent — noe som svært ofte skjer fordi det nå er et nytt barn som trenger morens melk — kan det hende at den eneste maten det får, er utvannet melk eller risvann. Undertiden får det ikke fast føde før det er et år gammelt. Når barnets mage er full og det kanskje ikke føler seg sultent, er moren, som naturligvis er glad i barnet sitt, ikke klar over at det er i ferd med å bli underernært.
En familie setter seg kanskje ned for å innta et måltid som består av fisk og ris (god mat som bygger opp kroppen og gir energi). Mennene i familien får imidlertid det meste av fisken, ettersom de må arbeide ute på markene, mens barna bare får litt fisk for å få ned risen. Slike foreldre forstår ikke at barna trenger mat som bygger opp kroppen, hvis de skal kunne vokse og utvikle seg både fysisk og mentalt.
Selv om de sentrale og lokale myndigheter har planer om å bruke millioner av pesos i tillegg til de midler som har kommet inn gjennom bidrag fra private organisasjoner og fra utlandet, kan det problem som underernæringen utgjør, komme til å bli større. Fødselsraten i Filippinene er nokså høy. En del av framstøtet mot underernæringen har derfor også omfattet familieplanlegging.
Hva kan den enkelte gjøre?
Hva kan en gjøre hvis en bor på et sted hvor befolkningen er underernært? Det alminnelige råd som blir gitt, er at en bør være likevektig. En bør ta imot veiledning og ikke la framgangsmåter som lenge har vært praktisert, hindre en i å godta nye idéer. En bør spise forskjellige sorter av de matvarer som er tilgjengelige, og huske at barn som vokser, trenger mat som bygger opp kroppen. De bør derfor få sin del av familiens matforsyning. Dette gjelder også gravide kvinner og ammende mødre.
Hvis du har en hage, bør du bruke den til å dyrke en del av den maten familien trenger. Kanskje du kan dyrke grønnsaker eller frukt eller holde høns. En lønnsmottager bør bruke pengene sine på beste måte ved kanskje å kjøpe litt mindre ris og mer av de matvarer som bygger opp kroppen. Og han bør absolutt ikke kjøpe radio og fjernsyn på avbetaling, mens barna bare får ris å spise.
De kristne her i Filippinene er svært oppmuntret av Jesu Kristi løfte: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» (Matt. 6: 33) De vet at når de setter åndelige ting på førsteplassen i sitt liv, er det mulig for dem å være tilfreds med å ha føde og klær og et sted å bo. (1 Tim. 6: 6—8) Bibelen lærer dem også ikke å sløse, men å ’arbeide flittig for å skaffe seg det nødvendige til livets opphold. De ser dessuten framtiden lyst i møte i forventning om at den tid er nær da Gud skal sørge for at en slik snikende sykdom som underernæring ikke lenger eksisterer. — Es. 25: 6—8.