Den lekne oteren

OTRENE hører til jordens mest lekne dyr. De liker å ake på magen nedover en snøkledd bakke eller en våt elvebredd. De leker sisten og slåss for moro skyld. Og de har ikke noe imot å ha andre dyr — hunder, vaskebjørner eller rever — med i leken.

Den vanlige oteren her i landet ligner mye på den oteren som holder til i Nord-Amerika, selv om oteren her er mindre. Begge er glimrende svømmere. En oter kan bevege seg i vannet med en hastighet på omkring 16 kilometer i timen. En ser vanligvis tre forhøyninger over vannet når dyret svømmer — hodet, ryggen og halespissen. En familie av otrer som svømmer rett bak hverandre, er av og til blitt tatt for et sjøuhyre.

Både den nordamerikanske og den européiske oteren føler seg også hjemme på landjorden. Til tross for sine korte bein kan oteren innhente en mann som løper. Den kan tilbakelegge omkring 25 kilometer i løpet av natten. Det finnes en beretning om en oter som noen fulgte etter hele 45 kilometer.

Disse skapningene er godt utstyrt for svømming. Den sterke halen fungerer som et utmerket ror og setter dyret i stand til å gli ut i vannet uten å gjøre et stort plask. En oter kan svømme med alle fire bein trukket opp under seg. Når den gjør det, er det halen som gir framdrift. Oteren kan også svømme ved å bevege de store bakføttene, som har svømmehud mellom tærne, i raskt tempo.

Ungene føler seg imidlertid ikke uten videre hjemme i vannet. Francois Bourlière skriver i The Natural History of Mammals: «Liers [en amerikansk autoritet når det gjelder otrer] forteller at oterens unger ikke går ut i vannet av seg selv, men blir dratt uti av moren, som trekker dem i nakkeskinnet og lokker dem med et eller annet (kreps, frosker og småfisk). Deres første forsøk på å svømme er nokså klossete; de lærer først litt etter litt å svømme ordentlig.» — Side 189.

Den vanlige oteren har ingen problemer med å dykke. Den er i stand til å dykke ned 12 meter og kan oppholde seg under vann i cirka fire minutter. Den kan svømme under vann hele 400 meter.

Dyrets retningssans er simpelthen forbløffende. Det kan dukke ned i en islagt elv gjennom et hull i isen, svømme under isen og uten vanskeligheter finne tilbake til åpningen.

Selv om oteren vanligvis konsentrerer seg om å fange småfisk og andre mindre skapninger i vannet, kan den gå løs på fisk som veier opptil ni kilo. Dette er litt av en bedrift når en tar i betraktning at det er omtrent det samme som oteren selv veier. Den fanger fisk ved hjelp av forpotene.

Oteren har en pels som passer ypperlig til det liv den lever. Det ytterste laget består av lange, grove hår, mens underlaget består av myk ull. Når oteren er ute i vannet, legger dekkhårene seg tett inntil kroppen og presser sammen den tørre underullen. Luften i underullen utgjør derved en utmerket isolasjon, som holder huden tørr.

Havoteren

Havoteren, som veier omkring 30 kilo, holder enda mer til i vannet enn den vanlige oteren. En finner den i nærheten av kysten i Nord-Amerika og Sibir. Der, i en seng av brune alger, føler den seg hjemme. For ikke å drive av gårde når den hviler, vikler den seg inn i litt tang, som virker som et drivanker.

Når det stormer, drar havotrene mot land for å finne et sted hvor det er ly for vinden. Grzimek’s Animal Life Encyclopedia (bind 12, sidene 86, 87) sier om soveplassene deres: «Om natten sover havotrene i en fordypning, som vanligvis er beskyttet av en stein og avmerket med en dynge ekskrementer. Denne soveplassen kan være ti meter fra vannet. Om sommeren tilbringer havotrene undertiden hele natten i områder med tang langt fra kysten, hvor de er beskyttet mot sine største fiender, spekkhoggeren og håkjerringen. Otrene flykter inn på land når en av disse fiendene nærmer seg.»

Når det ikke er viktig å holde stor fart, legger disse skapningene seg ofte på ryggen og beveger seg ved hjelp av halen. Når havoteren svømmer på magen og bruker svømmeføttene, kan den bevege seg med en hastighet på cirka 20 kilometer i timen.

Den kan dykke 30 meter eller mer ned under overflaten for å få tak i mat — sjøpinnsvin, muslinger, blåskjell og lignende. Når havoteren kommer opp til overflaten med maten, bruker den ofte brystkassen som spisebord. Den legger kanskje en stein på brystkassen og slår skalldyret mot steinen, eller den lirker opp skallet med tennene eller potene. En annen metode den benytter, er å slå for eksempel to blåskjell mot hverandre.

For å stille sulten må havoteren foreta nokså mye dykking og slå i stykker en god del skalldyr. Den mengde mat den fortærer hver dag, tilsvarer en femtedel av kroppsvekten. Det fortelles om en havoter som i løpet av cirka halvannen time kom opp med 54 muslinger som den slo mot en stein over 2000 ganger.

Havoteren er også en mester i å klø seg selv. Alle fire poter kan være i bevegelse samtidig, i hver sin retning.

Når havoteren tar seg av ungene sine, vil den også gjerne leke. Moren flyter på ryggen mens ungen dier. Av og til kaster moren ungen opp i luften og griper den så igjen. Mamma havoter er flink til å sørge for at ungen er ren. Ved hjelp av tennene og tungen rengjøres den grundig fra hode til hale.

På grunn av den verdifulle pelsen ble det en gang drevet hensynsløs jakt på havoteren. Men i begynnelsen av det 20. århundre ble den beskyttet ved lov. Nå har havotrene økt i en slik grad at fiskerne langs kysten av California klager over at de utgjør en trusel mot deres levebrød. De hevder at otrene fortærer altfor mange skalldyr. Et ubestemt antall otrer er allerede blitt skutt til tross for at de skulle være beskyttet ved lov.

Menneskenes kommersielle interesser gjør ofte livet vanskelig for jordens skapninger, deriblant den lekne oteren. Men mange steder boltrer disse morsomme dyrene seg fortsatt uantastet, slik at du kan iaktta deres fantasifulle påfunn.