Point Lobos — et dramatisk møte mellom land og hav
IKKE bare dramatisk. Til sine tider kan møtet mellom land og hav ved Point Lobos være direkte voldsomt. Når det er høyvann og sterk pålandsvind, bygges det opp kjempebølger som kommer rullende innover for så å møte klippene i en voldsom kollisjon. Med kraftige drønn sendes vannmassene 12—15 meter i været. Når dette inntreffer, skynder folk seg ut til Sea Lion Point for å få med seg skuespillet. De går så nær innpå som de tør, og gisper når bølgene tordner inn mot fjellet. De er som trollbundet av kreftene som kaster tonnevis av vann opp i været, og de enser ikke vannet som spruter over dem. Så lenge sjøen går høy, har ikke folk særlig lyst til å gå.
Men det må de, for Point Lobos har mye mer å by på. Det er severdigheter overalt, og det var en av grunnene til at staten California kjøpte området i 1933 og gjorde det til et naturreservat. Men selve hovedgrunnen var at man ønsket å bevare den vakre montereysypressen. Det er bare på Point Lobos og på Montereyhalvøya like ved at den vokser i naturlig tilstand. Langs kanten av klippeskrentene ut mot Stillehavet har montereysypressen klort seg fast i et siste forsøk på å overleve.
Point Lobos hadde en broket historie bak seg før området ble gjort om til naturreservat. I århundrer sanket indianerne skalldyr der, og på odder og nes hadde de leirene sine. På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet ble området brukt som beitemarker. Portugiserne hadde en hvalstasjon der fra 1861 til 1884. Senere kom japanske fiskere inn i bildet i forbindelse med et anlegg for hermetisering av abaloner, en type øresnegl, og de sendte hundretusener av abaloner til Det fjerne østen. Området skiftet hyppig eier — én gang under et slag kort, blir vi fortalt.
Gangstiene
Det er fra riksvei 1 på den amerikanske stillehavskysten man kommer fram til Point Lobos-reservatet. Innkjørselen er fra et sted 16 kilometer sør for Monterey, fem kilometer nedenfor Carmel. Det er få bilveier i reservatet. De fører fram til tre større parkeringsområder, og derfra sprer gangstier seg i vifteform ut gjennom furuskog og sypresslunder. En ti kilometer lang sti følger kystlinjen i reservatet. Dels går stien helt ute på kanten av de høye skrentene, så du har en fabelaktig utsikt ned mot den frådende sjøen langt der nede, dels går den helt nede ved vannkanten og fører deg forbi tidevannspytter som yrer av liv — sjøanemoner, kråkeboller, krabber, sjøstjerner, skalldyr, grønnalger og rødalger og mange andre livsformer. Stans opp og bøy deg ned for å se litt nærmere på den spennende verden som finnes i disse pyttene. Men vær på vakt! Før du vet ordet av det, kan det komme en bølge som spruter over deg og gjør deg klissvåt.
Når du går på gangstien i retning mot Bird Island, kan du se ned på det jadegrønne vannet i China Cove, en bukt som ligner en vakker edelsten der den ligger omgitt av bratte klipper. Små bølger vasker dovent opp over en liten sandstrand inne i bukten, der noen vasser og andre svømmer i det kjølige vannet, for så å legge seg til inne på stranden i den varme solen, hvor det er riktig lunt og godt. Men det er også andre som nyter tilværelsen her — på flate avsatser i fjellet ligger det steinkobber og soler seg.
Gangstien fortsetter helt til du står tvers overfor Bird Island, en øy der hundrevis av sjøfugler holder til. Når det er hekketid, har skarvene det travelt. De kommer flygende med remser av tang dinglende fra nebbet og bygger reder så tett at det blir de rene rekkehus. Pelikaner er stadig på farten på jakt etter fisk og stuper ned i sjøen når de ser en passende middag svømme omkring der nede. Måkene stiger til værs med vinden og boltrer seg oppe i det fri. Du blir nesten misunnelig på dem fordi du må holde deg på bakken.
En gangsti som mange besøkende setter stor pris på, er Cypress Grove Trail, som bukter seg gjennom en av de to lunder her på jorden hvor montereysypressen fortsatt vokser i naturlig tilstand. Fra klippeskrentene her har man et vakkert utsyn over havet. Rødalger dekker fjell og trestammer som er utsatt for den fuktige sjøluften. Bånd av lav henger som vakre draperier fra sypress- og furustammene. Inne i skogen kan man se mulhjort — ofte hunner med kalver — som beiter på buskene. Ytterst ute på denne halvøya kan man se 40-tonns gråhval komme opp og blåse og enkelte ganger stikke hodet opp av vannet på sin vei forbi Point Lobos. De passerer på sin vandring til Baja California i desember og januar, der de parer seg og får unger, for så å returnere til Beringhavet i mars og april for å beite — en vandring på 1600 kilometer tur-retur.
Havotrene
Men de mest populære dyrene er ikke disse gigantiske skapningene utenfor kysten. Det spørsmålet vokterne oftest får, er: «Hvor er havotrene?» De oppholder seg vanligvis blant tangklaser som flyter omkring inne i de lune vikene. De som har med seg kikkert, speider mot slike områder for å få øye på dem og studerer dem så mens otrene dykker etter mat. Det som står på oterens meny, er delikatesser som skjell, krabber, muslinger, tiarmet og åttearmet blekksprut, abaloner og kråkeboller. Spisebordet er en flat stein som de legger på brystet og slår skalldyrene mot for å få tak i maten inni dem. Spiser de ikke, ligger de ofte og sover, inntullet i tang, så de ikke skal drive sin vei. Eller kanskje man får se en mor med en unge på brystet. Hun er kanskje opptatt med å stelle med pelsen til ungen eller gi den mat. Ungen blir født i vannet og lever i vannet, men må likevel lære å svømme. Den kan imidlertid ikke drukne — de nyfødte havotrene har en naturlig oppdrift.
Havoteren har en fin, tykk, sjokoladebrun pels, som hos de voksne dyrene ofte er grå eller hvit rundt hodet. Ved informasjonsstasjonen nær Sea Lion Point er det stilt ut et skinn av en havoter. La fingrene gli gjennom pelsen. Kjenn hvor silkemyk den er. Det er denne nydelige pelsen som har ført til at oteren nesten er blitt utryddet. Pelsen er dobbelt så tett som selskinn, med 100 000 hår pr. kvadratcentimeter og med totalt cirka 800 millioner hår. Men oteren holder ikke varmen utelukkende på grunn av pelsen. Den kan stelle med pelsen sin i timevis for å få luft inn i den, og det er denne luften som isolerer oterens skinn fra det kalde vannet. Havoteren er noe helt for seg selv: Den er ikke aggressiv, men tvert imot fredelig, og da er det heller ikke så rart at den er blitt de besøkendes yndling.
Undervannsreservatet
Gangstiene gir deg adgang til de 2240 mål som utgjør Point Lobos. Men dette arealet er ikke hele det reservat som staten California har opprettet her. Det er ikke engang halvparten av det. Ta den veien som fører til parkeringsområdet ved Whalers Cove. Der vil du trolig få se dykkere i våtdrakter og med pressluftflasker dra ut i USAs første undervannsreservat. Det ble opprettet i 1960, er et av de rikeste undervannsområdene i California og er fullstendig beskyttet av delstatens lover. Dessverre har ikke du adgang til denne vakre verden under vannflaten — hvis du da ikke har dykkersertifikat, slik at du kan gå ned i dypet med våtdrakt og pressluftutstyr.
En folder du får når du drar inn i reservatet, gir et lite inntrykk av hva du går glipp av: «I det svake lyset i den 30 meter høye tangskogen ser du virvelløse dyr og planter uten røtter i en verden full av sterke farger. Sandkryperulker, cabezoner og uer svømmer til og fra. En sel, en oter eller en hval som plutselig dukker opp, får hjertet til å slå hurtigere.» Blant de skapningene som holder til her ute på dypet, og som kan få hjertet til å gjøre et hopp, er verdens største sjøstjerne, Pycnopodia, som kan være opptil 1,2 meter i diameter! Og på samme måte som du har med deg en håndbok når du spaserer på gangstiene oppe på Point Lobos, har også dykkerne sin bok, som kan brukes under vann og har 38 fargefotoer av de livsformer de møter i havet.
Point Lobos er et sted for stille ettertanke. Og med over 300 plantearter og 250 fugle- og dyrearter gir stedet oss nok å fundere over: Vi har de lange båndene av brun tang som grasiøst bukter seg på vannflaten i Bluefish Cove; syriner som blander sin vellukt med den salte sjøluften; salvieblad som gir fra seg sin skarpe aroma når du knuser dem mellom fingrene — noe du absolutt bør la være å gjøre med de skinnende bladene til giftsumakene som står langs gangveiene. Hvorfor har giftsumakene fått stå her? Jo, de er et ideelt bosted for små fugler og dyr. Lobos er deres hjem, ikke vårt.
Du kan høre den klagende sangen til spurvefuglen Zonotrichia leucophrys, en sang den gjentar mykt og forsiktig der den sitter på den øverste kvisten på en malurtplante. Du legger også merke til det høye skriket fra svarttjelden når den hopper rundt på klippene nede i vannkanten med det lange, røde nebbet blinkende i solen. Ute på skjærene bjeffer sjøløvene og lager et øredøvende spetakkel. Og hele tiden har vi havoteren, som hakker skalldyr mot «verktøyet» sitt, den flate steinen den har på brystet. Og gled deg igjen over det svake bruset fra stille bølger som slår mot stranden, eller de voldsomme slagene mot klippene når sjøen går høy.
Dette er et sted som er velegnet for meditasjon. Trekk inn sjøluften i dype drag. Ta det med ro når du går langs stiene. Ta deg tid til å absorbere atmosfæren. Sug til deg inntrykk. La stedet bli en del av deg selv.
Du vil kanskje synes at landskapsmaleren Francis McComas overdrev da han beskrev Point Lobos som «det flotteste møte mellom land og hav i verden». Men når du har brukt noen dager på å vandre langs gangstiene der, trekke inn den salte sjøluften, lytte til lyder, se på severdighetene og suge til deg områdets rene, opprinnelige skjønnhet, da synes du kanskje ikke at hans lovord er så urimelige.
Sikkert er det at Point Lobos er som medisin for frynsete nerver, som balsam for sinnet og til ære for den store Kunstner som står bak det hele, Jehova Gud.
[Bilder på sidene 16 og 17]
Øverst til venstre: The Pinnacle
Øverst til høyre: Havoter
I midten til venstre: Det jadegrønne vannet i China Cove
I midten til høyre: En Medialuna californiensis i tangskogen
Nederst til høyre: Vind og vann har satt sine spor i sandsteinen