På leting etter kjempeoteren
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Surinam
DET er daggry. Vi dypper padleårene våre varsomt nedi Kapoeri-elvens colafargede vann. Morgentåken ligger som et lett slør over vannet og omslutter skogen, som langsomt våkner til liv rundt oss. Mens vår kroejara (uthulte kano) glir oppover den avsmalnende elven, bruker vi macheteknivene våre til å hogge oss fram gjennom de grønne jungelvekstene, som til tider nesten sperrer veien for oss. Armene og bena våre blir rispet opp av det sylskarpe gresset, som omgir oss på alle kanter.
Vi er på leting etter et dyr som menneskene nesten har utryddet, nemlig den brasilske kjempeoteren eller bigi watradagoe (stor vannhund), som den kalles her. Det er blitt drevet ubarmhjertig jakt på disse nysgjerrige skapningene på grunn av den praktfulle pelsen deres. Men i 1954 beskyttet Surinam otrene ved lov, og dermed ble dette landet et av de få stedene hvor det fremdeles finnes et betydelig antall av dem. «I Kapoeri-elven finnes det anslagsvis 20—30 otrer,» fikk jeg vite for en tid siden av G. Plak, som er viltoppsynsmann. Han fortalte at også andre områder allerede er blitt satt av til å bevare dette nesten utryddede dyret. «Vi vil gjerne at det skal bli flere av dem, og på samme tid ønsker vi å bevare et unikt sted hvor disse interessante dyrene fremdeles kan iakttas i sine naturlige omgivelser.»
Det er nettopp et slikt sted vi vil besøke i dag. Men vil vi få se noen otrer? Vår indianske kjentmann, Marius, er optimistisk. Det er også mine venner Henk og Jacqueline, som er sammen med min kone og meg. Men jo før vi finner dem, jo bedre. Langbente Henk har det ikke godt der han sitter på den lille toften sin. «Er vi nødt til å padle helt opp?» spør han. «Jeg tror ikke det,» beroliger Marius ham, «for nå er vi jo i den tørre årstid. Da er vannstanden lav, og det gjør at watradago’ene holder seg her i nærheten. Og denne kulpen her er en av deres yndlingsfiskeplasser.» En lettet Henk skifter til en litt mer behagelig stilling mens vi padler videre.
Det første møte
«A-a-a-ah, a-a-a-a-ah,» kommer det plutselig fra Marius, føreren vår!
«Er det noe i veien?» spør vi og tror han er syk.
«A-a-a-a-ah,» fortsetter Marius og peker ivrig mot elvebredden. Vi snur oss sa brått at kanoen nesten kantrer. Et helt kor av «a-a-a-a-ah»-lyder fra elvebredden forklarer hva det er Marius holder på med. Han etterligner otrenes varselsrop. Dermed begynner vi også å herme etter dem.
Og der er de! En familie på ni kjempeotrer kommer til syne oppe på land. Så pussige de ser ut! Halen utgjør omkring en tredjedel av kroppslengden deres, som er på over 1,5 meter. Den er et velkonstruert vedheng som er rundt inne ved kroppen, flater ut på midten og ender i en spiss. Svømmeføttene deres sitter på korte ben, og kroppen er strømlinjeformet. Men på grunn av de smale skuldrene og det lutende hodet ser de nokså pukkelryggete ut. Den merkelige kroppsbygningen gjør dem klossete på land, men smidige som seler i vann.
Så går de i vannet. De sklir ned fra elvebredden og stuper uti med hodet først. Like etter ser vi hodene deres dukke opp av vannet igjen, og otrene plasker av gårde. De kikker på oss, og vi får sjansen til å betrakte dem på nært hold. De har runde hoder, lange værhår, små ører og store, brune, uttrykksfulle øyne. På leppene, haken, halsen og brystet har de kremfargede flekker av varierende form som skiller de enkelte individene ut fra hverandre. Den mørkebrune, fløyelsaktige pelsen som glinser i solen, minner oss om grunnen til at menneskene har drevet jakt på disse dyrene helt til de nesten er blitt utryddet.
Vi rekker ut padleårene våre for å finne ut om otrene vil bite i dem eller til og med brekke dem, slik det sies at tidlige oppdagelsesreisende har sett dem gjøre. Men isteden utstøter hannene noen hissige pruste- og knurrelyder og begynner å samle sammen resten av familien for omgruppering. Med hannene foran og hunnene og ungene bak føler de seg trygge og trekker seg rolig oppover elven. De dykker og skyter elegant opp av vannet igjen — nesten som niser.
Et «bord» som kan brukes til mye
Når vi har kommet oss på land, kommer vi over en halvsirkelformet rydning som er cirka seks meter lang og fire meter bred og fri for alle slags jungelvekster. Jeg kommer på at noen kaller disse stedene for vannhundbord. Eddie, en arawak-indianer fra nabolandet Guyana, fortalte meg det på en tidligere tur. «Disse flekkene ser veldig jevne og ryddige ut,» sa Eddie, «og otrene drar av og til store fisker med seg til disse ’bordene’ for å spise dem der.» Jakt og fiske er noe otrene tar alvorlig. De holder på fra soloppgang til solnedgang, for hver eneste dag setter de til livs tre-fire kilo fisk.
Eddie fortalte videre: «De gamle der jeg kommer fra, sier at du kan få vannskabb — en forferdelig sykdom — hvis du går barføtt på disse bordene.» Akkurat disse ordene dukker opp i tankene der vi tråkker ned i et lag med gjørme som gir fra seg en stram, moskuslignende lukt. «Dette er toalettet deres,» forklarer Manus, litt for sent. Vi er glad alle har sko på seg.
Mens vi undersøker otrenes kombinerte spisestue, soverom og toalett, kommer jeg til å tenke på hvor heldig det er for disse dyrene at menneskenes appetitt på dem har avtatt. I begynnelsen av dette århundre syntes noen at oterkjøtt smakte godt, og det ble spist ganske ofte. «Hvorfor spises det ikke lenger?» spurte jeg en gang flere indianske jegere.
«Kjøttet er uspiselig,» sa en.
«Det smaker stramt,» sa en annen.
«Det minner for mye om fisk,» sa en tredje.
Men denne forklaringen er nok bedre: «De er vannhunder, og vi spiser ikke hunder!» Otrenes tilnavn har på den måten vært med på å redde deres liv. Dreper eller fanger en en oter, risikerer en dessuten en bot på 10 000 gylden (cirka 40 000 kroner) eller fengsel i tre måneder. Som en jeger sa: «Du får tross alt kjøpt ganske mye biff for 10 000 gylden.»
Familiebånd
Otrene har et familieliv som kunne få enkelte mennesker til å skamme seg. Bli med når vi nå prøver å finne et av hiene deres. Hvert år blir det født mellom én og tre unger i et oterhi, og der blir de holdt de tre første månedene av sitt liv. Under noen trerøtter ser vi en åpning i elvebredden på omtrent 30 x 50 centimeter. Lommelyktene våre lyser opp en gang som ender i en liten hule akkurat stor nok til at moren kan ligge sammenkveilet og mate de blinde, pelskledde ungene sine.
For et oterpar er barneoppdragelse et fellesprosjekt. Både faren og moren bærer ungene med seg i munnen og gir dem den første innføring i svømmekunsten ved å plaske rett uti vannet med dem. Til tross for denne ganske hardhendte behandlingen ser det ut til at ungene liker foreldrene sine, og de bor sammen med dem til neste års kull kommer til verden. Noen bor hjemme også enda lenger, og det dannes godt sammensveiste familiegrupper som kan bestå av fra tre og helt opp til 20 individer.
De sterke familiebåndene kommer også til uttrykk når otrene sover. Makene sover side om side, enten andføttes eller hode mot hode. Den ene legger ofte labben sin over den andre i en kjærlig omfavnelse.
Tilbake igjen
Det begynner å bli lavvann, og føreren vår gjør oss oppmerksom på at vi bør tenke på hjemturen hvis vi ikke vil bli sittende igjen her ute. Det begynner å regne idet vi skyver kanoen vår ut fra det stedet hvor vi fant hiet. Tilbaketuren er rene hinderløpet. Vi haler og drar båten forbi alle de falne trærne som ligger tvers over elven.
Endelig slutter det å regne. Vi runder en sving, og der, rett foran oss, har vi plutselig en gruppe på seks otrer som ligger og soler seg på en veltet trestamme. Vi ser på otrene, og otrene ser på oss. En etter en stuper de uti elven. Lederen er modig og kommer ganske nær oss. Han hever kroppen opp av vannet og knurrer utfordrende. Vi har stoppet opp. Han svømmer fram og tilbake, dykker så plutselig og krysser rett under oss. Vi snur oss, og der er han, med hodet den gale veien. Den tykke nakken hans snur seg fra side til side. Pussig nok er rollene blitt byttet om; nå er det oteren som leter etter mennesker!
Han får til slutt øye på oss igjen og rygger bakover. Og med et likegyldig uttrykk i ansiktet betrakter han oss enda en gang, før han forsvinner under vannet. Vi stirrer på krusningene som er igjen etter ham, og er takknemlige mot vår Skaper for at vi har fått se disse herlige jungelinnvånerne. Og vi håper at menneskene i sin griskhet ikke kommer til å utrydde dem helt fra jorden.
[Kart/bilde på side 24]
(Se den trykte publikasjonen)
Kapoeri-elven
Surinam
Sør-Amerika
[Bilde på side 25]
En vet svært lite om disse fascinerende skapningene
[Bilde på side 26]
BRASILSK KJEMPEOTER Gjennomsnittlig lengde i voksen alder: 1,5—1,8 meter