Hvor blir det av alt avfallet?
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Japan
«NOE så irriterende! Jeg skulle bare tømme feiebrettet, men søppelbøtta var for full, og nå ser du resultatet!» Dette har kanskje hendt deg en eller annen gang. Og det er nettopp dette mange av de større byene har opplevd i større målestokk. Deres søppelfyllinger blir utnyttet maksimalt.
Dette var et problem i den japanske byen Numazu, som ligger i et svært naturskjønt område mellom det majestetiske fjellet Fujiyama og Suruga-bukta. Forbrenningsanstalten var blitt bygd omkring ti år tidligere og kunne ikke lenger oppfylle de krav som ble stilt til den. En god del av avfallet ble bare delvis oppbrent. Den asken som ble gravd ned, inneholdt derfor mye rått vegetabilsk avfall. Hva ble resultatet? En kolossal økning i fluebestanden.
Det fortelles for eksempel at da en lastebilsjåfør en dag begynte å dumpe en del aske fra en fabrikk, la han merke til at jordbunnen skiftet farge. Det som så ut til å være et lag av svart jord, var i virkeligheten et teppe av fluer. Da fluene plutselig lettet, kom den lysere jorden til syne. Lastebilsjåføren skyndte seg å kjøre bort derfra, uten å være klar over at kjøretøyet hans nå var dekket av fluer. De ubudne gjestene ble sittende på lastebilen i nesten en uke.
Det var ikke bare store mengder fluer, men også tusenvis av kråker som fikk seg et festmåltid på denne søppelfyllingen. Etterpå fløy så fuglene til de omkringliggende bondegårdene og ødela avlingene. Snart begynte de som ble plaget av fluene og fuglene, å protestere og forlange at det ikke lenger skulle være noen søppelfylling i dette området.
Etter mange møter ble det bestemt at følgende tiltak skulle treffes: En skulle 1) finne andre områder hvor avfall kunne tømmes, 2) ta skritt for å redusere avfallsmengden og 3) bygge en ny forbrenningsanstalt for alt brennbart avfall. Det var ikke vanskelig å finne andre steder som kunne brukes til søppelfyllinger. Men hvordan skulle en kunne klare å redusere mengden av avfall i en stadig voksende by?
Tiltak for å redusere avfallsmengden
Innbyggerne ble bedt om å skille avfallet i tre kategorier: 1) brennbart avfall [kjøkkenavfall og papir], 2) ikke brennbart avfall [istykkerslått porselen, lysstoffrør og plast], 3) avfall som kan resirkuleres [metall, blikkbokser innbefattet, glass og glassflasker]. Så ble det bestemt at de forskjellige former for avfall skulle hentes på forskjellige dager. Fordi bare brennbart avfall kunne fraktes til forbrenningsanstalten, ble mengden av det som måtte brennes og dekkes til, redusert.
Innbyggerne i Numazu var svært samarbeidsvillige da den nye renovasjonsordningen trådte i kraft i april 1975. Resultatet ble et rikt utbytte. I 1975 ble 335 tonn avfall som kunne resirkuleres — metall og blikkbokser — og 1530 tonn glass og flasker solgt for til sammen 157 000 kroner. Tenk på det — en tjente over 150 000 kroner på avfall!
En forurensningfri forbrenningsanstalt
Hva så med det tredje tiltaket — en ny forbrenningsanstalt? Det ble lagt planer med tanke på å bygge den like ved den forbrenningsanstalten som allerede fantes. Folk i nabolaget likte naturligvis ikke dette og protesterte. Det ble holdt gjentatte møter med representanter for befolkningen i strøket, og til slutt kom en til enighet. Det viktigste var at folk ble forsikret om at den nye forbrenningsanstalten ikke ville være årsak til forurensning.
Arbeidet ble straks påbegynt, og det var fullført i juni 1976. Bygningen er utstyrt med avanserte maskiner, fjernstyring og en datamaskin. Hele arbeidsstyrken er på bare 30 personer. Mens den gamle forbrenningsanstalten hadde en kapasitet på 125 tonn pr. dag, kan den nye behandle mer enn det dobbelte — 300 tonn på 24 timer.
Dumpingen av avfallet
La oss følge en last med avfall gjennom dette anlegget og se hvordan det blir redusert til aske.
En lastebil kjører opp på rampen og stanser så på vekten for å bli veid. Sjåføren leverer et kort, som blir stukket inn i datamaskinen, hvor kjøretøyets vekt og nummer automatisk blir registrert. Lastebilen fortsetter og svinger inn på det området hvor lasten dumpes. Det skjer ved en av lukene.
Sjakten hvor avfallet dumpes, er stor nok til at den kan romme en ukes avfall fra byens 202 700 innbyggere. Den går fra kjelleren og helt opp til femte etasje, hvor to store kraner er i virksomhet. Kranene opereres ved hjelp av fjernstyring fra et spesielt, lukket rom. Det som blir tatt opp med grabben, blir automatisk veid, og vekten blir registrert. Deretter blir innholdet i grabben dumpet i påfyllingstrakten.
Fra avfall til aske
Via trakten blir avfallet ført til det egentlige forbrenningsanlegget. Herfra blir det litt etter litt matet inn i ovnen. Tilførselen av avfall blir kontrollert automatisk ved hjelp av spesielt utstyr, slik at ilden ikke blir kvalt.
Når avfallet kommer inn i ovnen, blir det først utsatt for varm luft som stiger opp fra ovnens nedre deler. Denne luften har en temperatur på 950 grader celsius. Papir og lignende blir oppløst, og grønnsak- og fruktavfall blir tørket.
Så begynner avfallet, eller det som er igjen av det, å bevege seg nedover en rekke trapplignende rister. Dette arrangementet gjør det mulig å dumpe det hele fra én rist til risten nedenfor. Avfallet er på den måten hele tiden i bevegelse, og dette sikrer at alt blir grundig fortært, ved at alt avfallet i like høy grad kommer i berøring med luften og den kolossale varmen. Hele prosessen blir fotografert av fjernsynskameraer og overvåket på hovedkontoret. Til slutt, når forbrenningsprosessen er avsluttet, faller asken mellom to valser. Alt som ikke allerede er blitt forvandlet til støv og aske (for eksempel noen blikkbokser), blir nå knust.
Hvis en måtte behandle støvet og asken i denne form, ville hele anlegget bli dekket av et belegg. Derfor blir det ledet vann inn der hvor støvet og asken faller. Ved hjelp av transportbånd blir det våte materialet så ført til askerommet, hvor vannet renner av. En fjernstyrt kran laster deretter asken på lastebiler, som kjører den til deponeringsplassene, hvor den blir dekket til.
Der hvor det er et forbrenningsanlegg, vil det naturligvis oppstå gass og røyk. Hvordan blir så forurensningen begrenset?
Forebyggende tiltak
Gassen blir ved hjelp av rørledninger ført til gassavkjølingskammeret, hvor vannstråler under høyt trykk senker temperaturen fra 950 grader celsius til 800 grader celsius. Deretter blir gassen brukt for å skaffe varmt vann til arbeidernes dusjer og bad. Til slutt går den gjennom en forvarmer og varmer opp luften som blir ført til ovnen. Nå har temperaturen på gassen sunket til 300 grader celsius.
Etter at større partikler er blitt filtrert bort i en spesiell maskin, gjennomgår gassen den endelige renselsesprosess. Ved hjelp av statisk elektrisitet fjerner en elektrisk støvsamler nok forurensende bestanddeler fra gassen til at det som er igjen, kan slippes ut gjennom en 80 meter høy skorstein av betong.
Noe annet som må behandles, er det vannet som blir brukt til å vaske lastebilene med, og vannet fra asken og selve avfallet. Selv om anlegget får vann fra Numazu by, har det sitt eget filtreringssystem. Etter at vannet er blitt filtrert og behandlet, blir det sendt til gassavkjølingskammeret. Etter at det har gått over i dampform under den avkjølingsprosess den uhyre varme gassen fra ovnen gjennomgår, forsvinner det ut gjennom skorsteinen.
Hva med dårlig lukt? Du venter kanskje at den skal være svært påfallende, men det er den ikke. Det området hvor avfallet dumpes, blir avskjermet ved hjelp av en «luftgardin». Når lastebilene dumper avfall ned i sjakten, fører dessuten et kraftig vifteanlegg luften ut av sjakten, ned gjennom forvarmeren og inn i ovnen. Der fjerner en temperatur på 950 grader celsius den ubehagelige lukten. På grunn av viftene er lufttrykket inne i sjakten lavere enn lufttrykket der hvor avfallet dumpes. Den illeluktende luften kan derfor ikke komme ut.
Det utstyr som trengs for å forhindre forurensning, er naturligvis svært kostbart. Denne nye forbrenningsanstalten kom på hele 48 000 000 kroner!
Noen synes kanskje at det er altfor mange penger å bruke til fjerning av avfall. For dem som er glad i sunne og naturskjønne omgivelser, er imidlertid dette ikke luksus, men en nødvendighet. De ser fram til den tid da skadelig forurensning vil bli holdt under kontroll overalt på jorden, og da alle først og fremst vil ha hele menneskehetens beste i tankene.
[Illustrasjon på side 9]
(Se den trykte publikasjonen)
Avfallssjakt
Ovn
Elektrisk støvsamler
Vannbehandling
Rampe
Gassavkjølingskammer
Luftforvarmer
Skorstein