Min karriere som danser

CHA-CHA-CHA, tango, samba, rumba og andre eksotiske rytmer gjorde tidlig et dypt inntrykk på meg. Så snart jeg hørte den slags musikk, fikk jeg en sterk trang til å reise meg og begynne å danse. Da jeg var 18 år, flyttet jeg fra Nederland til Canada, og kort tid etter begynte jeg å danse med tanke på å gjøre en karriere ut av det.

Tidlig i min karriere traff jeg en kvinnelig danser som ble partneren min. Jeg sluttet i den andre jobben min, og i omkring et år tok vi timer og øvde oss. Ettersom vi ønsket å perfeksjonere oss, kom vi til at vi måtte dra til London, for det var der de som vant mesterskapene, ble opplært.

Jeg var blitt helt besatt av tanken på å bli kanadisk mester i selskapsdans. Det gikk ikke lang tid før jeg oppdaget at jeg ikke var den eneste som hadde slike ambisjoner. I London traff vi par fra hele verden som trenet hardt for å bli de beste i sitt land.

Vi var så heldige å få de daværende verdensmesterne og også mange tidligere verdensmestere til å trene oss. Ofte danset vi mellom fem og åtte timer hver dag sju dager i uken. For å bygge opp og bevare den nødvendige fysiske styrke, utholdenhet og smidighet holdt vi en streng diett og fulgte et hardt gymnastikkprogram.

Ønsket om å gjøre det godt medførte et veldig press, og det hendte ofte at partneren min og jeg kranglet på dansegulvet om hvem som gjorde feilene. Vi skrek alle slags skjellsord til hverandre. Jeg hadde før vært nokså saktmodig av natur, men nå forandret hele min personlighet seg. Når jeg mistet besinnelsen, slo jeg partneren min, og det hendte til og med at jeg slepte henne etter håret tvers over gulvet.

Den intense treningen pågikk i cirka fire år. Vi dro hjem fra England i 1965. Da hadde vi nådd en så høy standard at vi var blant de beste i Canada når det gjaldt selskapsdans. Samme år vant vi det kanadiske mesterskapet. Men jeg var ennå ikke tilfreds.

Vi dro tilbake til England for ytterligere seks måneders trening. Siden vant vi det kanadiske mesterskapet tre ganger i selskapsdans og latinamerikanske danser. Vi konkurrerte også i De forente stater og vant alle de konkurransene vi deltok i. Vi slo par som før hadde vunnet de nordamerikanske mesterskap opptil fem ganger. Etter en tid hadde jeg vunnet over 150 troféer og medaljer og hadde bevist at jeg var en av de beste i selskapsdans i hele Amerika, men jeg var likevel ikke tilfreds eller lykkelig.

Jeg hadde fått dårlige nerver på grunn av presset, og temperamentet mitt var enda verre. Partneren min og jeg kom ikke overens. Den eneste grunnen til at vi holdt ut med hverandre i sju år, var at vi forsto at vi ikke hadde noe valg hvis vi skulle holde oss i rampelyset og oppnå den ære og berømmelse som vi traktet etter. Nå kom jeg til at tiden var inne til å begynne å tjene penger på mine ferdigheter.

En ny partner

Jeg ble ansatt ved en av Canadas ledende danseskoler for å trene danselærere noen timer i uken. Det var der jeg traff den piken som senere ble min kone. Hun var nybegynner og fikk ikke delta i mine klasser. Av og til fikk jeg imidlertid anledning til å snakke med henne. Vi ble forelsket i hverandre, og før det hadde gått fire måneder fra vi traff hverandre første gang, giftet vi oss. Det var i 1968.

På den tiden var det min hensikt å fortsette med den samme dansepartneren. Min kone gjorde det imidlertid helt klart at hun også ville danse. Det var noe jeg ikke hadde regnet med. Det betydde at jeg måtte begynne helt forfra igjen, for når mannen allerede er trenet, tar det selv en talentfull pike cirka to år å ta ham igjen. Spørsmålet var: Hadde min kone de egenskaper en danser må ha for å kunne vinne i konkurranser?

Etter at jeg selv hadde gitt henne grunnleggende opplæring, dro vi til London. Der ble min oppfatning bekreftet av verdens beste dansere — hun hadde de evner og det pågangsmot og talent som skulle til. De spådde at hun kom til å bli enda bedre enn min tidligere partner. I to år gjorde vi ikke stort annet enn å danse. Og deres spådom gikk i oppfyllelse!

Jeg kunne nesten ikke vente til det ble en anledning til å melde oss på i en konkurranse. Alt lå vel til rette for oss. Jeg hadde allerede skapt meg et navn. Sammen skulle vi nå de store høyder, tenkte jeg. Men så kom hun og sa at hun absolutt ikke var interessert i å delta i konkurranser.

Det syntes jeg var merkelig, for jeg visste hvor glad hun var i å danse. «Hvorfor ikke?» spurte jeg. For å besvare det spørsmålet må vi gå tilbake til den tiden da vi først møttes.

Et spørsmål om religion

Navnet «Jehovas vitner» var blitt nevnt én gang i den aller første tiden da vi var sammen. Min vordende hustru sa da at hun ikke kunne treffe meg fordi hun hadde et bibelstudium. Det var første gang jeg hadde hørt om denne religiøse gruppen. Jeg glemte imidlertid snart den hendelsen.

Så gikk det to år. En dag kom min kone og sa at hun skulle begynne å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner igjen. Jeg hadde ikke noe å innvende mot det, for jeg tenkte at det bare var et forbigående lune. Selv hadde jeg dessuten vært katolikk i hele mitt liv uten at det hadde hatt noe å si for dansingen.

Kort tid etter at min kone hadde begynt å studere igjen, begynte jeg imidlertid å se forskjellige forandringer. På den tiden var det moderne med miniskjørt, og jeg likte dem. Min kone hadde aldri gått med noe annet, men helt plutselig nådde alle kjolene og skjørtene hennes ned til kneet. Jeg syntes det var så flaut når hun sto der foran klasser med mellom 30 og 90 elever! Men jeg ga meg. Hun måtte imidlertid love at hun ikke skulle fortelle noen hva som var grunnen til denne forandringen.

Så kom alle de pinlige episodene i forbindelse med selskapelige sammenkomster — hun ville ikke reise seg når nasjonalsangene ble spilt, og hun ville ikke delta i jule- eller nyttårsselskaper. De forklaringene hun kom med, var på den tiden absolutt ikke tilfredsstillende for meg. Jeg begynte å bli irritert. Jeg tenkte at vitnene måtte være sprø hele gjengen. Jeg var imidlertid ikke altfor urolig. Min kone underviste og danset like mye som før.

Jeg prøvde på forskjellige måter å ta motet fra henne. Jeg ordnet det til og med slik at vi dro tilbake til England for at hun skulle bli mer engasjert i dansen, men det hjalp ikke. Det var vitner i England også. Så kom hun og sa at hun ville ha fri til å gå på møter. Det var ikke spørsmål om én gang i uken. Nei, da — tre ganger skulle hun ut! Dette betydde at hun skulle gå på møter i stedet for å undervise, og det betydde igjen at vi ville tape penger. Jeg syntes det begynte å gå litt for langt.

Mine forsøk på å overtale henne med det gode virket ikke. Jeg prøvde så en annen taktikk, men ingenting hjalp. Det var faktisk slik at jo iherdigere jeg prøvde å få henne til å slutte med «den dumme religionen», som jeg kalte den, jo mer besluttet var hun på å fortsette. På en måte beundret jeg hennes standhaftighet og hennes hengivenhet for det hun mente var sannheten. Men jeg kunne ikke være enig. Og så kom dette siste trekket: ingen konkurranser.a

På dette tidspunkt hadde jeg vigd 13 år av mitt liv til dansen. Med svette og hardt slit hadde jeg skapt meg en karriere og var så vidt begynt å høste noen av godene. Min kone hadde også arbeidet hardt. Jeg forsto det ikke. Hun hadde praktisk talt danset dag og natt i over to år for å bli så dyktig at hun kunne delta i konkurranser. Nå hadde hun nådd det målet som hun hadde arbeidet så hardt for å nå. Ville hun bare la det glippe ut av hendene sine?

I løpet av det neste året gjorde jeg min kone mye vondt. Når vi øvde, ble jeg av og til helt vill og behandlet henne dårlig. Jeg begynte også å flørte med andre piker for å hevne meg. Jeg forbød henne å nevne et ord om sin religion til noen av elevene. Og når hun sa noe som var i strid med min katolske tro, ble jeg rasende. Ikke desto mindre ble hun døpt som et av Jehovas vitner. Ekteskapet vårt led under alt dette, og det så ut til at separasjon var uunngåelig.

Begynnelsen til en forandring

Så skjedde det noe uventet. Da min kone forsto at hun ikke kunne snakke med meg, begynte hun å la eksemplarer av bladene Våkn opp! og Vakttårnet ligge framme i håp om at jeg skulle lese dem. Jeg gjorde det — i begynnelsen nokså tilfeldig. Men etter en stund begynte jeg å vente på de nye numrene. Jeg hadde stor nytte av de opplysningene jeg fikk ved å lese Våkn opp! Jeg oppdaget at dette bladet holdt meg informert om viktige ting som fant sted, og at det satte meg i stand til å snakke med elevene om mange emner.

I begynnelsen ville jeg ikke innrømme det, men mye av det som sto i Vakttårnet, var også fornuftig. Jeg begynte å innse sannheten i det bladet sa om den alminnelige holdning blant folk. Jeg hadde imidlertid tenkt at det var normalt å lyve, stjele, banne, falle tidligere venner i ryggen, fare med sladder og nære hat. Det betyr ikke at jeg var fornøyd med disse tilstandene. Men jeg visste ikke om at det fantes noe bedre.

Virkningen av min kones oppførsel

Nå begynte jeg å legge merke til min kones oppførsel. Jeg kunne tydelig se at hun var annerledes enn andre gifte og ugifte kvinner jeg kjente. Hun kledde seg sømmelig. I hele den tiden jeg hadde behandlet henne dårlig, hadde hun ikke én gang tatt igjen. Det var utenkelig at hun skulle lyve. Hun fór aldri med sladder. Og det som var mest påfallende, var at hun aldri flørtet med noen. Hun er pen, og det var mange menn som gjorde tilnærmelser til henne.

I begynnelsen hadde jeg bare gitt henne æren for alle disse gode egenskapene, men nå begynte jeg å forstå at det var hennes tro, som er basert på Bibelen, som ga henne moralsk styrke til å leve etter høye normer. Jeg begynte å akseptere at hun ikke ville danse i konkurranser, og etter en tid sluttet også jeg å delta i konkurranser.

Da jeg gjorde det, begynte mange av mine såkalte venner og konkurrenter, som hadde svermet rundt meg da jeg var «stjernen», å vise meg den kalde skulder. Det hendte at jeg hadde lyst til å stille opp igjen på dansegulvet bare for å vise dem hvor god jeg var. Jeg husket imidlertid et skriftsted i Bibelen som viser at det ville være «tomhet og jag etter vind». — Pred. 1: 14.

Jeg klarte å overvinne stoltheten, og etter hvert begynte jeg å innse at alle disse årene hadde vært en «ego-trip» for meg. Jeg hadde bare danset for å vinne og for å oppnå ære og berømmelse. Jeg hadde riktignok tjent på det økonomisk sett, men det hadde ikke gjort meg lykkelig.

Et bedre liv

Jeg gikk med på å studere Bibelen sammen med et vitne. Etter å ha besøkt Rikets sal et par ganger og vært sammen med Jehovas vitner ved selskapelige anledninger innså jeg at de var annerledes på en tiltalende måte. De virket mye lykkeligere enn folk i min omgangskrets. De snakket alltid om livet på en paradisisk jord under Guds rike, og det var en tanke som jeg syntes virket tiltalende. Jo mer jeg lærte om Bibelen og dens løfter om en bedre verden, jo mer overbevist ble jeg om at vitnene forsto Guds Ords sannhet.

Noe som gjorde spesielt inntrykk på meg, var det stevnet jeg overvar på Woodbine Race Track i Toronto i Canada i 1973. Det var over 30 000 samlet der, derav mange barn. Likevel var det rent og ordentlig overalt. Alle samarbeidet, og alle så svært lykkelige ut. Det var da jeg begynte å tro at det vitnene forkynner om et paradis her på jorden under Guds rike, virkelig kan bli en realitet. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende før.

Nå var jeg takknemlig for at Jehova Gud hadde hjulpet min kone til å holde ut med meg gjennom alle vanskelighetene. Hvordan skulle det ha gått hvis hun hadde gitt etter eller hadde forlatt meg? I stedet valgte hun å bli. For en velsignelse det har betydd for oss!

Allerede før jeg ble døpt, begynte vi å fortelle elevene våre om det gode budskap om Riket. Det ble straks startet flere bibelstudier. Noen reagerte svært raskt. Fire av dem er blitt døpt, og flere andre studerer. Jeg er blitt utnevnt til menighetstjener i den kristne menighet som vi tilhører, og min hustru har flere ganger vært hjelpepioner (for å delta i heltidsforkynnelsen.) Vi er lykkeligere nå enn vi noen gang før har vært i vårt ekteskap.

Det rette syn på verdier

Lurer du på om vi fremdeles danser? Ja, vi gjør det, og selv om vi ikke lenger er de beste, liker folk fremdeles å se oss opptre. Vi driver en liten danseskole som skaffer oss det vi trenger til livets opphold. Men nå har vi det som profesjonell dans aldri kunne gi oss, nemlig et godt forhold til Jehova Gud. Det har gitt oss fred i sinnet og strålende framtidsutsikter — evig liv i Guds nye ordning.

Vi er ikke lenger interessert i å vinne forgjengelig troféer. Men vi anstrenger oss for å vinne en annen pris — det evige liv. (1 Korinter. 9: 24—26) Jeg vil spørre alle som bestreber seg på å bli nummer én i en hvilken som helst sportsgrein eller kunstretning: Er det å vinne et forgjengelig trofé eller en medalje verdt alt det harde arbeidet, alt slitet, alle sorgene og alle offerne? Hvorfor ikke heller delta i et løp hvor alle som holder ut, vinner prisen, et løp som vil gi deg virkelig fred i sinnet og varig lykke?

Min kone og jeg deltar nå i dette løpet, og vi er fast besluttet på å fortsette med det til vi når målet, liv under Guds rike på en paradisisk jord. Og dette er ikke noe tomt løfte. Det er Jehova Gud, himmelens og jordens Skaper, som har gitt det. (Åpb. 21: 3—5) — Innsendt.

[Fotnote]