Gull fra fast fjell
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Zaïre
GULL har lenge vært høyt skattet. Fordi dette edle metallet er lett å bearbeide, er motstandsdyktig mot tidens tann og har en vakker gul glans, er det blitt et yndet materiale til forarbeidelse av fine smykker og andre prydgjenstander. Gull er sjeldent og blir derfor fremdeles høyt verdsatt verden over, selv om det ikke lenger finnes noen internasjonal gullstandard, slik som tidligere.
I enkelte elver kan en finne små klumper eller korn av gull i sanden på elvebunnen. Dette kalles alluvialt gull. Selv om slikt gull inneholder mellom to og tre prosent sølv, har det den karakteristiske gule fargen. Ettersom dette finkornete metallet ikke henger fast ved de sandkornene som omgir det, kan det lett utvinnes ved hjelp av tyngdekraften. Hvordan er det mulig? Jo, gull er over 19 ganger så tungt som vann og omkring sju ganger så tungt som sand. Hvis en blanding av gull og sand blir sloppet ned i rennende vann, vil sanden derfor blir skylt bort mens det tunge gullet synker til bunns.
Gull kan også forekomme i bergarter, ofte langt under jorden. I hjertet av Afrika må en i dag dypt ned i fjellet for å finne gull. Gullet forekommer i form av ørsmå korn i smale kvartsårer. Det kan inneholde noen få prosent sølv eller være blandet med sulfider. Fem tonn malm inneholder kanskje bare 30 gram gull! Hvordan blir så disse ørsmå gullmengdene utvunnet?
Utvinning
Første trinn i utvinningen er å bryte malmen. Det gjøres med spesielle trykkluftbor og dynamitt. Ettersom kvartsårene enkelte ganger ikke er tykkere enn 30 til 60 centimeter, må enorme mengder av det materialet som omgir årene, også brytes, så en kan få ut den gullholdige kvartsen. Denne malmen blir så lastet på små vogner som går på skinner, og transportert til oppredningsverket, der gullet blir skilt fra kvartsen og sulfidene.
Fra vognene blir malmen lastet over i en stor betongsilo med en kapasitet på over 400 tonn. Malmklumpene faller ut gjennom åpningen i bunnen av siloen og ned i en knuser som reduserer størrelsen på dem. Ofte er det plassert to eller flere knusere etter hverandre, slik at størrelsen på malmklumpene gradvis blir redusert.
Den knuste malmen går så videre til en kulemølle. Hva er det for noe? Det eneste en kan se fra utsiden, er en stor sylinder eller trommel som roterer horisontalt og lager en buldrende lyd. Omkring en tredjedel av møllen er fylt av stålkuler som veier flere tonn. Når møllen roterer, blir malmen gradvis pulverisert under den enorme tyngden av stålkulene. Når malmen er blitt malt i flere timer i kulemøllen, er den blitt til sand.
De større gullpartiklene er nå frigjort fra den malmen de var i, og kan skilles ut ved hjelp av slike metoder som jigging. En jig eller en setzmaskin er en maskin som får en vannstrøm til å bevege seg vekselvis oppover og nedover. Vannstrømmen fører sanden som er blandet med gull, med seg over en «seng» i bunnen av jigen. Når vannet i jigen beveger seg oppover, blir «sengen», som består av små stålkuler eller av småstein, løftet opp av den oppadgående vannstrømmen. Kulene eller steinene sprer seg litt, og dermed kan gullpartiklene, som er tyngre enn både vannet og «sengen», slippe igjennom og synke ned i oppsamlingsrommet nederst. Sandpartikler som ikke inneholder gull, flyter derimot omkring i vannet og blir ført vekk med strømmen. Men sulfidene blir samlet opp sammen med gullet. De har en tetthet som ligger et sted mellom kvartssandens og gullets, og kan fremdeles inneholde gullpartikler. De av malmens bestanddeler som jigen samler opp, altså frigjorte gullpartikler, sulfider og litt sand, kalles et «jigkonsentrat». Dette konsentratet kan ennå ikke sendes ut på markedet, men må isteden gjennomgå en såkalt amalgameringsprosess.
Denne prosessen utføres ved hjelp av kvikksølv. Kvikksølv, som er et flytende metall, kan oppta gull, og da dannes det et «amalgam». Men kvikksølv danner ikke amalgamer med kvarts eller sulfider. Så når jigkonsentratet blir blandet med kvikksølv under de rette forhold, trekker kvikksølvet ut gullet og lar resten være. Over 60 prosent av det gullet som malmen inneholder, blir utvunnet ved hjelp av denne prosessen.
Men hva med resten av gullet, det som finnes inne i sulfidene? Gullpartikler må ha en viss størrelse for å kunne bli opptatt av kvikksølv. De gullpartiklene som sulfidene inneholder, er imidlertid svært små, kanskje bare noen få mikrometer i diameter. En mikrometer er en milliondel av en meter, eller omkring en femhundredel av diameteren på punktumet etter denne setningen. Prøv å forestille deg det! Ettersom dette gullet unnslipper amalgameringsprosessen, må de dyrebare sulfidene først finmales, og så kan gullet løses opp.
Den dødbringende giften cyanid har i svært fortynnet løsning den fascinerende egenskap at den kan oppløse gull. Derfor tømmes de finmalte sulfidene opp i store beholdere med en løsning som inneholder cyanid og litt kalk, og det hele omrøres en dag eller to. Når gullet er oppløst, stoppes omrøringen, og de nå verdiløse sulfidene får synke til bunns. Løsningen, som er full av gull og kalles en «drektig» løsning, blir helt over i en annen beholder. Når en så skal få gullet tilbake i fast form, tilsetter en sinkstøv. Dermed utfelles gullet.
Ved hjelp av amalgameringsprosessen og cyanidmetoden blir over 90 prosent av det gullet som malmen opprinnelig inneholdt, utvunnet. Men på dette stadiet ligner den utvunne substansen ikke det minste på gull. Gull-kvikksølvamalgamet er bare noen sølvgrå kuler, og sinkgullbunnfallet er et brunsvart slam. Begge disse substansene må følgelig sendes fra oppredningsverket til den kjemiske fabrikken for å viderebehandles der.
Siste ledd i prosessen
Hvordan frigjør en gullet fra gullkvikksølvamalgamet? Kvikksølv har et kokepunkt på 357°C, mens gull ikke smelter før ved 1063°C. Første trinn i behandlingen av amalgamet blir altså destillasjon. Amalgamet has over i en jernretorte, en beholder utstyrt med et utløpsrør som blir avkjølt av rennende vann. Retorten varmes opp til det punkt hvor kvikksølvet fordamper, og gullet blir så liggende igjen. Kvikksølvet blir tatt vare på og brukt om igjen.
Gull-sinkbunnfallet må bearbeides på annet vis. Det blir behandlet med syre, som oppløser sinken og derved frigjør gullet. Gullet blir så vasket og tørket.
På dette stadium er gull fra begge konsentratene klart til å smeltes om, sammen med gull som eventuelt er blitt liggende igjen oppå jig-«sengen». Gullet has oppi store smeltedigler av grafitt sammen med forskjellige kjemikalier som skal lette smelteprosessen og slaggdannelsen. Smeltediglene blir oppvarmet i en åpen ildfast ovn som fyres med olje. Det røres rundt i det flytende gullet, som deretter blir helt hurtig over i støpejernsformer, der det blir til barrer. Urenhetene, som er lettere enn det edle metallet, flyter opp til overflaten som skum og størkner til en skorpe som kalles slagg. Når det hele har fått kjølne noen minutter, blir slagget banket av, og barrene skrubbes rene. Gullet blir så analysert, og barrene blir stemplet med et nummer og pakket for transport.
Det er ikke rart at prisen på gull er høy, når en må gjøre seg så store anstrengelser for å få fravristet mange tonn malm bare noen få gram av dette gule metallet. Men er det ikke da et paradoks at svært mye gull slett ikke blir brukt til direkte nytte og glede for menneskene, men isteden blir stuet vekk i bortgjemte bankhvelv?