En mann som fant det
Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Burma
JEG ble født i en familie av svært fromme katolikker. To av onklene mine sluttet seg til en undervisningsorden innen den romersk-katolske kirke. Jeg ble døpt da jeg var tre uker gammel. Katolikkene tror at hvis et barn dør før det blir døpt, vil det komme til et sted som kalles «limbus», som er hverken himmelen eller helvete.
Da jeg gikk på en høyere skole i Rangoon i Burma, ble katolisismen banket inn i hodet mitt av romersk-katolske lærere, som lærte oss at den katolske religion var den eneste sanne religion. Som den lett påvirkelige ungdom jeg var, følte jeg meg svært stolt over å være katolikk. På den annen side syntes jeg svært synd på noen av mine klassekamerater, som, mente jeg, ikke var så heldige å være katolikker. Vi fikk ofte høre at det var en ære å tilhøre den eneste sanne religion. Den religiøse pomp og prakt og seremoniene i kirken appellerte til meg.
Denne innstillingen varte imidlertid ikke. Da jeg nærmet meg midten av 20-årene, ble jeg mer og mer skuffet over den romersk-katolske måten å tilbe på. Etter hvert ble messen, som en gang hadde gjort så sterkt inntrykk på meg, et tomt rituale og fullstendig uten mening. Hver søndag forrettet presten den samme seremonien uten å lære menigheten noe nytt åndelig sett. Selv om jeg fortsatt følte at jeg hadde behov for en religion, sluttet jeg å gå i kirken.
I løpet av 20-årene hadde jeg et svært ustabilt forhold til katolisismen. I en alder av 30 år traff jeg min kommende hustru. Vi giftet oss fire år senere. Vielsen foregikk under en bryllupsmesse med orgelmusikk og korsang, en meget vakker seremoni. Skjønt min hustru kom fra en buddhistfamilie, ble hun omvendt til katolisismen en uke før vi giftet oss. Dette hadde gjort det nødvendig for henne å avlegge et besøk hos sognepresten hver week-end i en nokså lang tid før vårt bryllup, for å få religiøs undervisning. Hun måtte reise mye fram og tilbake, for hun bodde 13 kilometer utenfor byen.
Etter at vi var blitt gift, syntes det å være bra at jeg tok ledelsen i religiøse virksomheter. Jeg begynte regelmessig å gå i kirken, ble interessert i kirkens virksomhet, ble en eldste i kirken og begynte til og med å lese epistelen offentlig under messen på søndager, som på den tiden ble forrettet på engelsk. Gradvis forsvant den religiøse nidkjærhet, og igjen sluttet jeg å gå i kirken.
En forunderlig oppvåkning
I 1976 hendte det meg noe forunderlig. Jeg fikk vite at Gud hadde et personlig navn, JEHOVA. Som katolikk visste jeg ikke at Gud hadde et navn. Dette var begynnelsen på en fin opplæring som min hustru og jeg fikk da et ektepar som er Jehovas vitner, ledet et bibelstudium med oss. Det gjorde inntrykk på meg at de hver uke ville reise ti kilometer under vanskelige forhold for å komme hjem til oss. Du må oppleve en tur med en av Rangoons busser for å skjønne hva jeg mener. Over 100 passasjerer blir presset sammen som sardiner i boks i en buss som er beregnet på 40 personer. Jeg kan ikke forestille meg at en prest ville gjøre det samme for å undervise noen i den katolske tro.
Etter hvert som jeg gjorde framskritt når det gjaldt å ta til meg kunnskap ut fra Bibelen, ble det klart for meg at mange av mine katolske trosoppfatninger ikke var i harmoni med Guds Ord. Den religionen jeg bekjente meg til, behaget tydeligvis ikke Gud. La meg forklare.
Religiøse bilder og statuer
Hvis du tar en titt inn i en hvilken som helst katolsk kirke, vil du finne religiøse bilder og statuer som blir viet oppmerksomhet og vist ære. Det forholder seg på samme måte med katolske hjem. Bilder, statuer, medaljer og til og med relikvier fra helgener blir gjort til gjenstand for ærbødighet av katolikker.
Under vårt studium av Bibelen fikk vi lære at billeddyrkelse ikke behager Gud. For eksempel advarer Bibelen mot det i Esaias 42: 8, hvor det står: «Jeg er Herren, det er mitt navn, og jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris.» I det annet av de ti bud viste Gud hva han mente om religiøse bilder: «Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem; for jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud.» (2 Mos. 20: 4, 5) Allikevel er det vanlig at katolikker brenner lys foran statuer og frambærer blomster og penger for dem, og de som tilber dem, bøyer seg ned for dem eller kneler i bønn foran dem. Jeg pleide å gjøre dette.
Katolikker tror at billeddyrkelsen kan få helgenene til å opptre som mellommenn mellom Gud og den som tilber. Bibelen viser imidlertid at dette er galt, for vi leser: «For det er én Gud og én mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.» (1 Tim. 2: 5) Det finnes ingen utenom Jesus Kristus som kan være mellommann mellom Gud og oss. (Jevnfør Johannes 14: 6; Apostlenes gjerninger 4: 12.) Vi ble forbauset over å få vite at vi hadde gitt større ære til skapninger og gjenstander enn til Skaperen. — Rom. 1: 25.
Et eksempel på at det blir bedt bønner til andre enn Gud, er Confiteor (som betyr «Jeg bekjenner»), en bønn som blir benyttet under Den Hellige Messe. Den inneholder blant annet følgende: «Jeg bekjenner for Gud den allmektige, den hellige Maria, alltid jomfru, den hellige erkeengel Mikael, den hellige Johannes døperen, de hellige apostler Peter og Paul[us], alle hellige og for dere brødre at jeg har syndet meget i tanker, ord og gjerninger.» Ifølge Bibelen er det imidlertid Gud alene «som hører bønner». (Sl. 65: 3) Jesus lærte oss at bønner bør rettes til «vår Far i himlene». — Matt. 6: 9, Erik Gunnes oversettelse.
Det fikk oss til i vårt stille sinn å stille spørsmål angående bruken av rosenkransen, som innebærer å gjenta spesielle bønner mange ganger, særlig en bønn til Maria som kalles «Hill deg, Maria». På bakgrunn av det vi nå hadde lært fra Bibelen, slo det oss at bønner til Maria og til helgener ikke kunne behage Gud.
Dessuten viste Jesus selv at Gud ikke finner behag i bønner som bare er gjentagelser av ord, da han sa: «Når dere ber, så si ikke de samme tingene om og om igjen, akkurat som menneskene av folkeslagene gjør.» (Matt. 6: 7, NW) Hvilken hensikt har rosenkransen, hvis det ikke er å si det samme om og om igjen? Maria omtales som «alltid jomfru». Visste du at hun fødte flere barn etter at hun hadde født Jesus? Vi leser i Matteus 13: 55, 56: «Er ikke dette tømmermannens sønn? heter ikke hans mor Maria, og hans brødre Jakob og Josef og Simon og Judas? Og hans søstre, er de ikke alle her hos oss?» For oss var dette rett og slett en åpenbaring.
Sjelens udødelighet
Som katolikk ble jeg opplært til å tro at min sjel er udødelig, slik at når jeg dør, vil kroppen min vende tilbake til støvet, men sjelen min vil forlate legemet. Kirkens lære går ut på at alt etter hvilken oppførsel jeg har mens jeg lever på jorden, vil sjelen komme enten til himmelen, til et brennende helvete eller til et pinested med midlertidig straff som kalles skjærsilden.
Ved mitt studium av Bibelen lærte jeg imidlertid at menneskesjelen er hele personen, ikke en usynlig del av ham. Tenk over noen bibelske beviser for dette:
«Og Josefs sønner som var født ham i Egypt, var to sjeler.» (1 Mos. 46: 27, eldre norsk overs.) «Hvis nå en sjel vil frambære som et offer et matoffer til Jehova . . .» (3 Mos. 2: I, NW) «Hvis en sjel synder ved et feilgrep . . .» (3 Mos. 4: 2, NW) «Hver sjel som spiser noe blod, den sjel skal avskjæres fra sitt folk.» (3 Mos. 7: 27, NW) «Og det kom frykt over hver sjel.» (Ap. gj. 2: 43) «Vi var i alt to hundre og syttiseks sjeler på skipet.» — Ap. gj. 27: 37.
Når sjelen er selve personen, er det selvsagt sjelen som dør, når et individ dør. Det er grunnen til at Bibelen gjentatte ganger nevner sjeler som dør. Den sier for eksempel: «Han . . . sparte ikke deres sjel for døden.» (Sl. 78: 50) Jesus spurte: «Er det tillatt å gjøre godt eller å gjøre skade på sabbaten, å redde eller å ødelegge en sjel?» (Luk. 6: 9, NW) Når det gjelder de dødes tilstand, sier Bibelen klart og tydelig: «De døde vet ikke noen ting.» — Pred. 9: 5.
I løpet av det korte tidsrommet av et år lærte jeg mer om Gud og Bibelen enn i løpet av alle mine 46 år som en katolikk. Det jeg lærte, var virkelig et «godt budskap». Studium av Bibelen har virkelig fått meg til å verdsette Jesu ord: «I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» (Joh. 8: 32) Min hustru, min eldste sønn og jeg symboliserte vår innvielse til Gud ved vanndåpen på Jehovas vitners områdestevne i 1977, som hadde temaet «Glade arbeidere». Vi er virkelig lykkelig over at vi til slutt har funnet den tilbedelsesform Gud har behag i.