Hvordan vi overlevde blodbadet i Kolwezi

To av Jehovas vitners misjonærer overlever tragedien, men lider et sørgelig tap

ALT syntes normalt da vi gikk til sengs i misjonærhjemmet vårt fredag kveld, den 12. mai. Vi bodde i Kolwesi, en gruveby i den sørlige Shaba-provinsen i Zaïre. Det var en trivelig by med om lag 120 000 innbyggere, deriblant 4000 utlendinger som hovedsakelig arbeidet i de veldige kobbergruvene i nærheten. De fleste her i Zaïre har sitt levebrød i kobberindustrien. Vi hadde ingen anelse om at det i løpet av de følgende timer og dager ville skje ting som skulle komme til å bli førstesidestoff over hele verden. Det var særlig én hendelse som skulle komme til å berøre oss for resten av livet.

Ved daggry morgenen etter, lørdag den 13. mai, ble vi vekt av et kraftig «rat-tat-tat» som brøt morgenstillheten. Vi lurte først på hva det var. Da vi ble klar over at det var skyting fra maskingeværer og rifler, begynte hjertet vårt å slå kraftig. Hva var det? En militær oppstand? Et opprørsangrep? Snart nådde larmen fra kamphandlingene oss, og kulene hvinte over huset vårt. Noen traff de høye trærne i hagen.

Vi skyndte oss å fylle badekaret med vann og bakte noen brød i tilfelle vannet og strømmen skulle bli borte. Vi hørte høye røster på gaten og kikket gjennom en sprekk i garasjedøren ut mot porten. En gruppe soldater med svære oppakninger på ryggen gikk forbi. De snakket swahili. Var de katangesiske opprørere, som hadde angrepet Shaba-provinsen (det tidligere Katanga) året før? De snakker vanligvis swahili, mens regjeringsstyrkene snakker lingala. Katangeserne forsøker å overta det de anser som sin provins. Eller hvis dette ikke lykkes, ønsker de i det minste å tvinge igjennom en forandring med hensyn til regjeringsmakten.

I løpet av lørdagen og søndagen kunne vi fortsatt høre larmen fra kamphandlingene, noe av den i det fjerne og noe av den fra husene bak vårt eget, hvor det lød gjentatt skyting med maskingeværer og rifler. Som vi hadde fryktet, ble vannet borte, men strømmen hadde vi sporadisk. Vi lyttet hele tiden på radioen for å prøve å finne ut hva som skjedde. For å unngå å bli rammet av tilfeldige kuler dekket vi til de store soveromsvinduene våre med en madrass og noen puter.

Soverommet vårt blir rasert

Tidlig mandag ettermiddag begynte de to partene å skyte på hverandre igjen. Vi oppholdt oss inne på det halvbarrikaderte soverommet vårt. Om lag klokken 14 fikk en tordenlignende eksplosjon huset til å riste. Plutselig fikk en ny, øredøvende eksplosjon soverommet til å skake. Den ble etterfulgt av en tredje, dundrende eksplosjon. I noen minutter lå vi helt stille, som lamslått, altfor sjokkert til å fatte hva som foregikk. Jeg ropte til min hustru at hun skulle søke tilflukt i gangen midt i huset. Støv og røyk i soverommet la seg som et slør over ødeleggelsen. Vi blødde og styrtet mot baderommet for å ta oss av sårene våre. Min hustru blødde fra skulderen, jeg på armen, og vi hadde begge noen andre små sår her og der.

Bomber eller raketter hadde brast gjennom taket, en av dem like over det stedet hvor jeg hadde sittet og arbeidet. Rommet var gjennompepret med splinter. Vi var begge blitt truffet av noen få av de minste. Vi renset sårene med alkohol og forsøkte å pirke ut blyet med en ren barberkniv og nål. Deretter bandasjerte vi sårene.

Da vi vendte tilbake til soverommet vårt, fant vi det nesten fullstendig rasert. Det var et gapende hull i taket over skrivepulten min. Rommet var fylt med knust murstein og biter av metall fra bomben og blikktaket. Det var små hull i veggene, i teppet ved føttene våre, i ullteppene og i personlige ting som lå på sengen, i møblene og til og med i lærveskene våre. Men forunderlig nok hadde vi begge bare tre overflatesår etter splinter.

Heldigvis opphørte bombingen like etter, og vi kunne gå i gang med å bygge en forskansning i det tredje soverommet, hvor kartonger med litteratur ble oppbevart. Vi stablet kartongene oppå hverandre slik at de dekket noe av vinduene, og vi dekket resten med en madrass vi hadde til overs. Vi dro sengen vår inn fra det raserte soverommet, satte den i det best beskyttede hjørnet og bygde et dekke over den med kryssfinérplater som ble holdt oppe av kartonger ved hjørnene.

En rekke eksplosjoner

De neste to dagene tilbrakte vi hver ettermiddag sammenkrøpet på vårt provisoriske tilfluktssted, mens bomber og raketter, den ene etter den andre, med et øredøvende drønn eksploderte i hagen vår eller i nærheten. Det var aldri noe forhåndsvarsel — bare den plutselige eksplosjonen og lyden av ting som raste sammen. Ildgivningen fra maskingeværer og håndskytevåpen fortsatte hele tiden. Vi hørte at vinduet bak barrikaden av kartonger og madrassen ble knust da en bombe eksploderte like utenfor rommet. Heldigvis var veggene i huset bygd av solid murstein.

En granat eksploderte like utenfor kjøkkenet og knuste vinduene. To andre eksploderte i bakhagen og knuste vinduene i det rommet som var hovedlager for litteraturen, og laget mange små hull i sementveggen til en liten bygning som sto i bakhagen. I baderommet ble vannet i badekaret vårt fylt med biter av knust glass og murpuss. En rakett eksploderte foran huset og pepret ytterveggen med splinter og blåste inn de glassbitene som var igjen i vindusrammene på hele fasaden av huset. I hagen falt det fra tid til annen ned små greiner når tilfeldige kuler fór gjennom trærne.

Mens det var stans i ildgivningen, kom naboen vår fra den andre siden av veien over for å spørre om hvilken kjennskap vi hadde til legekunst. En bombe eller granat hadde eksplodert i nærheten av kjøkkenvinduet hans, og hans kone var blitt hardt såret i bakhodet. Hun befant seg tydeligvis i sjokktilstand, men det var umulig å få henne til et sykehus på grunn av ildgivningen, som vi hørte komme fra den retningen. Vi kunne bare hjelpe til med å gi noe penicillin mot infeksjon i såret.

En eller annen gang i løpet av onsdag ettermiddag hørte vi ikke lenger at ildgivningen ble besvart av Zaïre-hærens stillinger i nærheten av huset vårt, selv om bomber eller raketter fremdeles eksploderte i omegnen.

Torsdagen var det mye roligere i nærheten av hjemmet vårt, bortsett fra spredte maskingeværsalver, geværskudd og bombeeksplosjoner i det fjerne. Jeg hørte lyden av et kjøretøy i gaten, og jeg kikket forsiktig rundt hjørnet idet jeg håpet at det kanskje var en eller annen vennligsinnet person som kjørte forbi. Til min store skrekk sto fire katangesiske soldater ved porten. De befalte meg å komme bort til dem, samtidig som de rettet et gevær mot hodet mitt og ga meg beskjed om å åpne porten.

Jeg var ikke sikker på om de ønsket å opprette en kanonstilling bak den høye mursteinsmuren vår, eller om de hadde til hensikt å stjele og volde skade. For å vinne tid til å tenke pekte jeg på de to kjettingene og hengelåsene på porten og sa til dem at jeg måtte hente nøklene hvis porten skulle kunne åpnes. Jeg gikk inn i huset, og vi skyndte oss å barrikadere dørene. Ville de forsøke å bryte seg gjennom porten eller klyve over muren? Å, som vi ba til Jehova i løpet av disse minuttene! De skjøt opp i luften. En stund senere fortsatte de nedover gaten.

Vi forble i huset og bevarte forskansningene av frykt for enkelte udisiplinerte soldater. Vi hadde allerede over radioen fått høre om snikmord på hvite utlendinger. Noen ganger trengte opprørerne seg inn i husene for å drepe; andre ganger var det imidlertid for å stjele uten å skade noen. Det var viktig at en ikke åpenlyst gjorde motstand mot dem.

På fredagen ønsket jeg å se hvordan det sto til med den skadde kvinnen på den andre siden av veien. Jeg hadde ikke før kommet utenfor huset da kulen fra en snikskytter pep over hodet mitt. Vi fortsatte å holde oss innenfor, mens vi ba og leste i Bibelen.

På lørdagen fikk vi ganske uventet hjelp da belgiske og franske tropper rykket inn i byen for å evakuere alle utlendinger. Zaïrske fallskjermsoldater hadde tidligere gjenerobret flyplassen. Vi hadde bare noen få minutter til rådighet til å raske med oss noen få ting — bare det vi kunne bære med oss — og styrte av sted til flyplassen. Vi forlot alt annet. Underveis stakk vi som snarest innom noen få av våre kristne brødre. De var uskadd, men hadde knapt med mat.

Det var en spent stemning underveis, for opprørsstyrkene hadde ikke trukket seg særlig langt tilbake. Overalt kunne en tydelig se tegn på krig — likene av soldater, ødelagte kjøretøyer, patronhylser, ramponerte bygninger. På flyplassen kunne vi se nedbrente helikoptre og fly, eksploderte og ueksploderte bomber på bakken og evakueringsstyrken som hadde omringet veien og flyplassen.

Hundrevis av européere strømmet til flyplassen og lot bilene sine bli stående igjen der. Etter å ha ventet en tid på rullebanen ble vi fløyet i belgiske militærtransportfly til flybasen Kamina. Derfra ble flyktningene fløyet med Sabena, det belgiske flyselskap, til hovedstaden, hvor de eventuelt fløy videre til sine respektive land.

Underveis hørte vi mange beretninger om sivilpersoner, både européiske og zaïrske, som var blitt myrdet. Vi så bilder av et hus fullt av menn, kvinner og barn som var blitt massakrert. Ifølge de offisielle tall var over 200 européere blitt drept, og noen ble tatt med som gisler av invasjonsstyrken da den trakk seg tilbake til bushen. Det later til at angriperne har bestemt seg for å vende tilbake til sitt tilfluktssted på den andre siden av grensen for å gjøre et nytt forsøk senere.

Vi mister vår sønn

Vi kom til Kinshasa, men tragedien var ennå ikke over for oss. På tirsdagen begynte min hustru, som var gravid i sjette måned, og som hadde utstått de redsler, de farer og den påkjenning som krigen førte med seg, å kjenne fødselsveer. Hun ble brakt til sykehuset. På torsdagen nedkom hun for tidlig med vår meget lille sønn på 750 gram. Han levde bare i fire spenningsfylte dager, ettersom han var altfor liten til å kunne puste eller til å fordøye mat i den lille magen sin.

Hvor vidunderlig vil det ikke bli når Jehova gjør ende på krigene over hele jorden! (Sl. 46: 10) Vi og andre kristne var flere ganger nær døden. Det var bare Jehova som kunne gi oss hjelp og veiledning. Slike opplevelser styrker vår tro på ham og på bønnens makt. — Innsendt.