Vi flyktet fra borgerkrigen i Tchad

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Elfenbeinskysten

VI ANKOM N’Djamena en av de første dagene i august 1978. Vi hadde forlatt vårt hjemland, Frankrike, for å hjelpe Jehovas vitner i Tchad i det viktige arbeidet med å forkynne det gode budskap om Guds rike. Vi var klar over at det var vanskelige forhold i landet. Men vi lot ikke dette ta motet fra oss, og vi var ivrige etter å begynne med vårt misjonærarbeid. I misjonærhjemmet bodde det tre ektepar og en enslig bror.

Vi glemmer aldri den første kontakt med befolkningen, som vi fikk da vi begynte i vår kristne tjeneste. Ved nesten hver eneste dør fikk vi anledning til å gi en fyllestgjørende forklaring på et bibelsk emne, og vi fikk inntrykk av at folk hungret etter Bibelens sannheter. Vi var meget takknemlige mot Jehova for at han hadde gitt oss det privilegium å kunne hjelpe dem.

I september 1978 ble det en konfrontasjon mellom statssjefen, president Malloum, som bekjente seg til kristendommen, og hans statsminister, Hissein Habré, som var muhammedaner. Fra august 1978 gjorde ikke statssjefen mer enn bare å komme med protester, men så begynte ryktene å svirre. Men ettersom vi ikke er opptatt av politikk, fortsatte Anna og jeg med å snakke med folk om Guds løsning på menneskenes problemer.

Det så ut til at de væpnede styrkene til FROLINAT (Den nasjonale front for frigjøring av Tchad, som ble støttet av Libya i nord) var kommet på offensiven i løpet av september 1978. I byen så vi mange sårede soldater, som uten tvil hadde vendt tilbake fra fronten. Men selv ikke da tok de fleste disse nyhetene alvorlig. Når alt kom til alt, hadde det vært krigshandlinger i Tchad siden 1966, og de fleste stilte seg likegyldig til slike nyheter og rykter.

Om natten hørte vi til stadighet at det ble skutt med maskingeværer og rifler, noe som antydet at det var uroligheter i byen. Om morgenen, da vi satt ved bordet, snakket vi om det vi hadde hørt, for å være sikker på at vi ikke hadde tatt feil.

I desember 1978 arrangerte Jehovas vitner et vellykket landsstevne her, selv om vi hadde vært engstelige på grunn av det politiske klimaet.

I januar 1979 var forholdene så spente at vi måtte gå litt mindre fra dør til dør i de distriktene hvor muhammedanerne bodde, og hvor vi ofte hadde møtt problemer. Vi ble mer forsiktige og la vinn på å komme tilbake til misjonærhjemmet så fort som mulig når mørket falt på.

Den 27. januar nådde krisen et kritisk nivå. Det inntraff alvorlige episoder på grønnsaktorget. Vi kunne høre at det ble skutt med maskinpistoler og kastet granater; mange ble drept eller skadd. Skoler ble stengt for en tid. I den 40. gate, hvor misjonærhjemmet lå, så vi dusinvis av unge muhammedanere komme ropende, samtidig som de viftet med våpen. Etter råd fra mange av dem vi studerte Bibelen med, holdt vi oss hjemme for å vente til det var blitt rolig igjen.

På den tiden mottok vi et telegram fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Nigeria med innbydelse til å komme til Lagos hvis det skulle bli nødvendig. Ettersom forholdene ble verre, gikk vi til det skritt å fylle ut søknadsskjemaer for visum til Nigeria. Men da forholdene stabiliserte seg litt igjen, ventet vi med å sende inn søknadene. Vi ville først se hvordan tingene utviklet seg. Trass i alle disse vanskelighetene hadde vi et ønske om å fortsette vår virksomhet i dette landet. Når vi var opptatt med forkynnelsesarbeidet, glemte vi fort de lokale problemene.

Søndag den 11. februar 1979 var også en minneverdig dag; i Farcha, som lå cirka fem kilometer fra sentrum, var nesten alle stedets brødre og så godt som alle misjonærene samlet om morgenen i bror Sarkis hus for å høre en bibelsk tale. Deretter deltok vi alle i forkynnelsen fra hus til hus. I Farcha hadde franske tropper, som bestod av mer enn 2500 mann, søkt dekning. Det var også noen avdelinger av Tchads stående hær der. Vi leverte mye litteratur denne søndagen. Utpå formiddagen kunne vi tydelig lese av ansiktene til forkynnerne at de var lykkelige, trass i truselen om borgerkrig.

Den 12. februar stod Anna og jeg som vanlig opp cirka kl. 5.45. Vi spiste frokost sammen med familien. Max og Pauline hadde kjøkkentjeneste i misjonærhjemmet denne dagen. Vi for vår del drog av gårde cirka kl. 7.30 for å lede et bibelstudium. Vi kjørte med motorsykkelen forbi presidentens hus. Da vi kom til Tchads nasjonale radiostasjon, forstod vi at noe var i ferd med å skje. Vi så bevæpnede menn som hadde inntatt skytestilling. Hele kvartalet var fullt av bevæpnede soldater med hjelmer. De tilhørte FAN (De nordlige væpnede styrker), som stod under Hissein Habrés kommando.

Så kjørte vi mot den store moskéen i General de Gaulle Avenue. På begge sidene av denne gaten var det nå menn i feltuniform som hadde inntatt skytestilling. De tilhørte FAT (Tchads væpnede styrker), som stod under ledelse av president Malloum.

Vi var klar over hvor alvorlig situasjonen var. Det var biler overalt. De fleste kjørte mot Farcha-kvarteret. Vi for vår del ønsket å dra hjem igjen. Vi måtte kjøre gjennom politikvarteret. Folk løp i alle retninger. Vi var cirka 100 meter fra hjemmet til vår venn Seraphin, som vi studerte Bibelen med, da en granat eksploderte, etterfulgt av skudd fra et automatvåpen. Hjertet vårt slo voldsomt, og vi bad høyt til Jehova om hans ledelse og hjelp til å treffe de rette avgjørelser.

Vi bestemte oss for å søke tilflukt i hjemmet til en av Seraphins ansatte — en fransk lærer som var gift med en amerikanerinne. Folk flyktet i vår retning fra den nordøstlige bydel. Vi ble vennlig mottatt og invitert inn. Mannen sa at han nettopp hadde kommet tilbake fra universitetet, og at det stod i flammer. Det var fryktelig!

Noen få minutter senere kom en annen lærer direkte fra Felix Eboue høyere skole. Han var meget oppbrakt på grunn av det han hadde sett. Tchads nasjonale radiostasjon var delvis ødelagt; på skolen fant det sted voldsomme konfrontasjoner mellom FAN og FAT. Mange elever var allerede blitt drept. Han hadde bare så vidt klart å flykte derfra og hadde søkt tilflukt i denne sonen, hvor mange utenlandske lærere og rådgivere bodde.

Plutselig ble det stille og rolig. Nå var tiden inne til å gjøre et forsøk på å komme oss hjem. Misjonærhjemmet lå minst tre kilometer unna. Jeg gav full gass for å komme hurtigst mulig fram. Folk flyktet fremdeles i alle retninger. Til slutt nådde vi fram til misjonærhjemmet. Der var Max og Pauline. Vi kunne ikke gjøre noe annet enn å vente og stole på at Jehova ville hjelpe oss, noe han også allerede hadde gjort.

Nå fløy det fly over byen. Omkring kl. 12.15 innledet de en voldsom skyting mot Kabalai-kvarteret. Vi kunne høre maskingeværskudd, eksplosjoner og lyden av bombekastere over hele byen. Krigen, den fryktede konfrontasjon, var en realitet.

Vi begynte å pakke koffertene våre i tilfelle det skulle bli nødvendig å evakuere. Vi lyttet oppmerksomt til alle nyhetsmeldinger over radio (France International, Voice of America, Radio Canada International). Vi opplevde noen spennende timer og visste ikke hvordan tingene ville utvikle seg. Om ettermiddagen fløy det helikoptre over den del av byen hvor vi var og de beskjøt den, men heldigvis ble ikke vårt hjem truffet.

Ved sengetid søkte vi ly under sengene, for å unngå å bli truffet av tilfeldige granater. Der, under sengene våre, kunne vi høre pipingen av kulene, og noen av dem prellet av på vindusskoddene, som var av metall.

Tirsdag den 13. februar fortsatte kamphandlingene like voldsomt. Vi lurte virkelig på hvordan det skulle gå, men satte vår lit til Jehova. Anna og jeg visste at selv om det verste skulle hende, hadde vi det vidunderlige oppstandelseshåpet. I disse kritiske stundene følte vi at vi ble hjulpet av en indre kraft.

Onsdag morgen, den 14. februar, virket det som om kamphandlingene hadde opphørt, med unntak av enkelte skyteepisoder. Vi så ned på gaten fra vinduene våre. Mange bevæpnede menn stod på gatehjørnene. I radioen ble det opplyst at tallet på sårede var stort. Vi bestemte oss for å lage et bedre vern ved å bruke litteraturkartongene. Ettersom Olaf og Barbara var inne i «bushen» og besøkte menighetene, flyttet vi inn i deres rom. Det var mindre utsatt enn rommet vårt, som lå ut mot gaten.

Vi gjorde oss klar til en tredje natt med kamphandlinger. Den skulle vise seg å bli den frykteligste natten. Kamphandlingene var merkbart voldsommere enn i de foregående nettene. Her, under vårt provisoriske vern, hvor vi lå på magen og presset oss tett inntil hverandre, kunne vi høre automatvåpnenes «rat-tat-tat» og eksplosjonene av store bombekastergranater. Når som helst kunne huset bli ødelagt av granater. På takterassen på en leiegård, omkring 50 meter fra huset vårt, hadde de nordlige styrkene satt opp en utskytningsrampe for raketter. Hver gang en rakett ble skutt opp, hørtes en øredøvende lyd. En gang trodde vi at huset vårt ble truffet — en av rakettene falt ned ved et uhell nær huset vårt. Det kom en voldsom eksplosjon. Grus og splinter av raketten regnet ned på blikktaket vårt. Det var litt av et fyrverkeri! Ved sjutiden om morgenen opphørte kamphandlingene igjen.

Folk som flyktet fra kampområdene, hastet fortsatt gjennom gatene. På hodet hadde mange noen få eiendeler, rullet inn i en stråmatte.

Den dagen leste Anna og jeg i Bibelen og bad til Jehova om at han måtte lede oss under de avgjørelser vi måtte treffe. Vi gikk til sengs, og den natten var relativt rolig i forhold til de foregående nettene. De stridende parter hadde undertegnet en våpenstillstandsavtale.

Snart bestemte alle seg for hva de skulle gjøre. Max og Pauline og også Patrice skulle kjøre med bil sørover via Bongor, som lå 250 kilometer borte, til Kamerun og så videre til Nigeria. Anna og jeg skulle forsøke å nå fram til flyplassen. Ettersom vi oppholdt oss midt i et område hvor det var borgerkrig, så det ikke i øyeblikket ut til at det var mulig å forlate stedet.

Denne fredagsnatten tilbrakte vi stort sett i bønn til Jehova, ettersom vi trengte hans ledelse. Det var umulig å få sove. Vi lurte på hva den neste dagen ville bringe. Anna og jeg stod opp meget tidlig, laget to hvite flagg, gjorde klar motorsykkelen og lyttet så til alle de afrikanske nyhetsmeldingene. Våpenstillstanden så ut til å vare. Nå var tiden mest gunstig til å dra til den franske militærbasen. Med sorg i hjertet forlot vi våre tre venner cirka kl. 7.45. Senere skulle de sette kursen for Chagoua-broen.

Da vi kom ut, var det få mennesker i gatene. Vi kjørte i første gir for å unngå å gi noen inntrykk av at vi flyktet. Da vi nådde hovedgaten måtte vi bestemme oss for hvilken vei vi skulle kjøre. Soldater stod på hjørnene, klar til å skyte. Vi spurte noen muhammedanere om hvilken vei det ville være tryggest å kjøre for å nå fram til flyplassen. De beskrev den korteste ruten for oss. Da vi så at veien var folketom, tok vi sjansen. Å, som vi bad til Jehova under denne uforglemmelige turen!

Vi kunne se resultatene av krigen rundt oss — forlatte hus og ammunisjonskasser hist og her. Vi hilste på mennesker vi møtte på veien, for å skape en avslappet atmosfære. Da vi nærmet oss gatehjørnene, sakket jeg så mye som mulig av på farten, i tilfelle det fantes snikskyttere der. Men våre hvite flagg kunne ses på lang avstand. Dette kvarteret var blitt hardt rammet. Vi hørte ingen lyder; det så ut til at alle var døde. Da vi kom fram til politistasjonen, rettet et dusintall soldater (under ledelse av oberst Wadal Abdelkader Kamougue) sine våpen mot oss. Vi hilste vennlig på dem. De svarte ikke på hilsenen, men lot oss fortsette.

Nå var vi kommet foran fengselsbygningen, hvor det stod soldater på begge sider, men ingen hindret vår flukt. Det var som om de ikke så oss. Deretter svingte vi inn på den avenyen som førte rett mot flyplassen. Hele skogen rundt flyplassen var brent ned. Forkullede lik var spredt omkring, og hus som var sprengt i stykker av bomber, så uhyggelige ut.

Da vi kom til flyplassen, ble vi henvist til mottagelsesavdelingen. Vi forklarte at vi kom fra det muhammedanske kvarteret i den nordøstre delen av byen. De militære myndigheter sa at det var et mirakel at vi hadde klart å komme oss forbi politistasjonen. De fortalte oss at andre hadde forsøkt å nå fram til basen, men forgjeves. Noen européere som hadde forsøkt å flykte på denne måten, var blitt drept.

Denne ettermiddagen ble omkring 800 lik begravd i en fellesgrav. Hundrevis av lik kunne ennå ses i de forskjellige deler av byen: Kabalai Moursal, Saaba Ngali, Bobolo, St. Martins Basin og ved den nasjonale radiostasjonen i sentrum. Disse likene hadde svelt opp og var nå dobbelt så store som normalt, og sultne hunder hadde begynt å spise på dem. Liklukten hang tung over byen.

Antall døde i hovedstaden var nå anslått til flere tusen. En representant for helsemyndighetene fortalte oss at sykehuset, som også var blitt truffet av granater, var overfylt. Vi så døde kropper som var blitt fryktelig lemlestet med kniver, bli kjørt bort i trillebårer. Mange ambassader var blitt ødelagt, og FN-bygningen var brent ned.

Myndighetene roste oss for vårt initiativ og fortalte at de hadde vært klar over vår situasjon, men ikke vært i stand til å komme gjennom for å evakuere oss. Siden alle papirene våre var i orden, gav de franske myndigheter oss et måltid mat og lot oss få plass på den neste turen et av flyvåpnets fly skulle foreta. Etter en del timers venting på rullebanen lettet flyet og satte kurs for Libreville i Gabon. Klokken var da 18.30. Vi synes det var sørgelig å måtte forlate N’Djamena under slike omstendigheter. Vi visste at det på grunn av borgerkrigen ville ta lang tid før vi kunne vende tilbake til dette landet.

Flyet landet i Libreville cirka kl. 22. Den franske ambassade tok seg av oss og alle de andre franske evakuerte. Vi ble innlosjert på Okoume Palace hotell.

Ettersom Selskapet hadde foreslått at vi skulle dra til Nigeria, gikk vi mandag morgen til den nigerianske ambassaden for å få visum. Konsularembetsmannen ville ikke under noen omstendighet gi oss visum, ettersom vi var franskmenn og hadde evakuert fra Tchad. Han ville ikke ha noe med oss å gjøre. Til og med et 24 timers visum ble nektet oss. Hva skulle vi gjøre? Vi hadde nokså lite penger med oss.

Vi kunne naturligvis ta imot tilbudet om å dra til Paris, men vi ønsket, om mulig, å fortsette vår misjonærtjeneste i Afrika. Med Jehovas hjelp ville vi forsøke å dra til Abidjan i Elfenbeinskysten. En representant for Air Afrique som hadde overoppsynet med hjemsendelsen av dette flyselskapets ansatte og deres familier som hadde evakuert fra N’Djamena, hjalp oss til å få tak i to flybilletter for strekningen Libreville-Abidjan-Dakar. De var til og med så vennlige å la oss få billettene til redusert pris, ettersom vi var misjonærer, og det i et land hvor Jehovas vitners arbeid var forbudt. Det var bare to plasser ledig på flight RK 103. Vi var overlykkelige fordi vi nå kunne fortsette å være i Afrika.

Tirsdag den 20. februar 1979 ankom vi Abidjan, cirka kl. 15.45. Vi kom gjennom tollen på flyplassen uten noe problem. Hvor lykkelige var vi ikke over å være her! Vi var virkelig takknemlige for at Jehova hadde beskyttet oss. Etter litt leting fant vi våre kristne brødre. Vi vil aldri glemme den mottagelse vi fikk, og den kjærlighet som våre medmisjonærer viste oss. Alle de brødrene vi har møtt i Abidjan, har vist stor godhet mot oss.

Her i Elfenbeinskysten fortsetter vi å love Jehovas navn, og vi gleder oss over å kunne ta del i forkynnelsesarbeidet i et av byens boligstrøk. For et privilegium det er å få lov til å fortelle andre om den hensikt Jehova har — å innføre virkelig fred og sikkerhet for alle som elsker rettferdighet! (Mi. 4: 2—4; Sal. 46: 9, 10) — Innsendt.

[Uthevet tekst på side 13]

«Om natten hørte vi til stadighet at det ble skutt med maskingeværer og rifler»

[Uthevet tekst på side 14]

«Der, under sengene våre, kunne vi høre pipingen fra kulene, og noen av dem prellet av på vindusskoddene, som var av metall»

[Uthevet tekst på side 15]

«Et dusintall soldater [rettet] . . . sine våpen mot oss»

[Uthevet tekst på side 16]

«Likene hadde svelt opp og var nå dobbelt så store som normalt, og sultne hunder hadde begynt å spise på dem»

[Kart på side 12]

(Se den trykte publikasjonen)

TCHAD

N’Djamena