Kampen for å overleve borgerkrigen i Libanon

Fortalt av «Våkn opp!»s korrespondent i Libanon

I MANGE måneder har Libanon stått på sammenbruddets rand. Landet minner om en slagmark, spesielt dets hovedstad, Beirut. Skadene på eiendommer og tapet av inntekter som følge av krigen kommer opp i milliardbeløp.

Noe som er enda verre, er imidlertid det forferdelig store tapet av menneskeliv — tidlig i vår var mellom 15 000 og 20 000 blitt drept og mange flere blitt såret under krigen, som da hadde vart i et år. Ettersom Libanons befolkning bare er på litt over tre millioner, ville forholdet ha vært det samme som om De forente stater hadde mistet over en million mennesker i en borgerkrig! Det ville ha vært tre ganger så mange som De forente stater mistet under hele den annen verdenskrig!

Etter det jeg har funnet ut, er det mange som mener at denne krigen i virkeligheten begynte søndag den 13. april 1975. Den dagen dro en buss full av palestinske kommandosoldater inn i forstaden Ainel-Rummaneh, som tilhører de kristne maronitter. Bussen ble gjennomhullet av kuler fra maskingeværer, og alle de omkring 30 som var i bussen, ble drept. Denne hendelsen resulterte i nesten en uke lange kamper i Beirut.

Siden da har krigen bestått av en rekke kamper eller «runder», som de er blitt kalt, avbrutt av en rekke våpenhviler — over 30 i alt hittil. I vår ble 2000 mennesker drept og 4000 såret i løpet av en to ukers periode da kampene ble stadig alvorligere. Mot slutten av hver måned stilner kampene av, tydeligvis for at ro og orden skal kunne opprettholdes lenge nok til at bankene kan åpne igjen og skytterne kan hente sine lønninger.

Religionen en medvirkende faktor

Akkurat som i Irland kjemper én religiøs gruppe mot en annen i denne krigen. Her i Libanon er det de som påberoper seg å være kristne, som blir stilt opp mot muhammedanerne. I 1943, da jeg bare var 13 år gammel, oppnådde Libanon, som tidligere hadde vært fransk mandat, uavhengighet. Den gangen utgjorde de såkalte kristne så vidt flertallet av befolkningen, og det ble oppnådd enighet om at de skulle ha overvekt over muhammedanerne i de lovgivende og utøvende greiner av regjeringen i forholdet 6 til 5. Det ble også bestemt at presidenten i Libanon skulle være en kristen maronitt, at statsministeren skulle være sunnittmuslim, og at nasjonalforsamlingens president skulle være sjiittmuslim.

Men forholdene har forandret seg. Det er nå flere muhammedanere enn kristne i landet, og muhammedanerne mener at det bør foretas forandringer i regjeringen i samsvar med dette. Det bor dessuten nå 400 000 palestinske flyktninger i Libanon, og mange av disse er tungt bevæpnet. Det er en ytterst vanskelig situasjon med mange forskjellige, motstridende grupper, og de stadige voldshandlingene har fått tusener til å flykte fra landet.

Min hustru og jeg har valgt å bli, slik at vi kan ha en andel i å bringe det trøsterike budskapet om Guds rike til det nødstilte libanesiske folk. Foruten oss finnes det omkring 1800 andre Jehovas vitner som gjør det samme. Det at vi inntar en helt og holdent nøytral holdning, har vært til beskyttelse for oss, selv om det har vært isolerte tilfelle da vitner er blitt skadd og til og med drept.

Ett vitne ble drept av en snikskytter da hun hengte opp klesvasken sin. Et annet vitne, som ignorerte advarslene om ikke å forlate det huset hvor vitnene var samlet, ble drept da han kom tilbake til hjemmet sitt. Andre vitner er blitt såret av kuler og granatsplinter, og ett vitne ble såret av en bajonett. Men vi er takknemlige for at slike hendelser har vært bemerkelsesverdig sjeldne.

Den religiøse side av krigen har vært svært merkbar, og det er kanskje det mest skremmende ved hele konflikten. I områder hvor muhammedanerne er i flertall, er kristne blitt bortført fra sine hjem midt på natten, og mange av dem har en aldri sett siden. De såkalte kristne har gjort det samme med muhammedanerne. Men Jehovas vitner er kjent for å være annerledes.

Holder fred med alle

Vi har alltid forsøkt å behandle alle på samme måte, enten de er kristne, eller de er muhammedanere, og følge Bibelens veiledning: «Såfremt det er mulig, da hold I på eders side fred med alle mennesker!» (Rom. 12: 18) Ved én anledning oppsøkte medlemmer av den maronittiske liga et av vitnene og forsøkte å overtale ham og barna hans til å slutte seg til ligaen og bidra med 300 libanesiske pund til ammunisjon.

Vitnet sa til dem: «Jeg kan ikke ha noe med krigen å gjøre. Og deres krig er dessuten ikke Guds krig. Gud vil snart gjøre ende på alle onde mennesker og deres skytevåpen og innføre en fredelig ordning under Kristi styre.» Da forholdene i området senere ble forbedret, merket vitnet seg at hans faste og nøytrale holdning hadde vunnet naboenes respekt.

Det at vi inntar en nøytral holdning, har gang på gang vist seg å være til vår fordel. En kveld tilbød et vitne for eksempel en muhammedaner som han arbeidet sammen med, å få sitte på med ham i bilen hans. De ble stanset av noen bevæpnede menn, som ville drepe vitnet fordi han var en kristen. Men muhammedaneren ba for hans liv og sa: «Denne mannen er annerledes enn de andre som kaller seg kristne. Han er nøytral. Han deltar ikke i politikk.»

Da de bevæpnede mennene nektet å høre på muhammedaneren, sa han: «Hvis dere ikke lar oss være, vil dere måtte drepe oss begge to.» Da lot de dem begge dra videre.

Et annet vitne forteller at han ikke hadde mat i huset, og fordi det var bevæpnede menn overalt, var det ikke trygt å gå ut. Men en ung muhammedansk gutt fra en landsby i nærheten kom hjem til ham og sa: «Foreldrene mine har sendt meg med dette brødet til dere. Og hvis det er noe annet dere trenger, så vær så snill å fortelle oss det. Vi vil gjerne sørge for at dere får det.»

Vitnenes holdning blir kjent

I den nordlige delen av landet ligger det en «kristen» landsby som er omgitt av muhammedanske landsbyer. Jehovas vitner har to menigheter i denne landsbyen. Da muhammedanerne angrep landsbyen og kom til det huset hvor vitnene var samlet, sa vitnene til de bevæpnede mennene: «Vi er Jehovas vitner. Vi har ingen våpen, og vi er helt og holdent nøytrale. Her er husene våre — gjør med dem hva dere vil.» Mennene ble overrasket og lovte ikke å skade dem.

I en landsby som jeg besøkte senere, hadde til og med den katolske presten utstyrt seg med maskingevær. Vitnene ble utsatt for hardt press for at de skulle gi opp sin nøytrale stilling og også utstyre seg med våpen med tanke på et angrep. Fordi de ikke ville gjøre det, sa en høyreorientert leder: «Når denne krigen er over, vil vi vende oss mot dere!» Men hva hendte da angrepet begynte, den 20. januar 1976?

De som skulle forsvare landsbyen, flyktet. Presten kastet fra seg våpenet sitt og gjemte seg. De andre landsbyboerne som hadde skaffet seg våpen, forsøkte å gjemme dem eller kastet dem. En høyreorientert leder forsøkte å gi sitt gevær til et vitne og sa: «Alle vet at Jehovas vitner ikke har våpen.»

Det var også mange som søkte tilflukt i vitnenes hjem. I ett slikt hjem var over 60 personer samlet! Etter at et av vitnene hadde bedt Jehova om beskyttelse, sa en datter av den politiske lederen: «Nå føler jeg meg rolig, for Jehova er en Gud som kan gi beskyttelse.» Selv om bevæpnede menn kom inn i hjemmet og stjal en del verdigjenstander, ble ingen skadd.

I et annet slikt hjem var omkring 50 personer samlet. Den presiderende tilsynsmann for Jehovas vitner på stedet forteller: «Jeg hørte en muhammedansk nabo si til de bevæpnede mennene: ’Rør ikke dette huset. De er bibelstudenter. De er annerledes enn de andre.’ Senere kom imidlertid de bevæpnede mennene, men jeg hadde med vilje åpnet alle dører. Da de banket på, inviterte jeg dem derfor straks inn. Jeg snakket vennlig og uten å nøle og forklarte at vi var Jehovas vitner. Da de ikke fant noen våpen, gikk de.» Alle hjemmene i nabolaget unntatt dette ble plyndret.

I byen Tripoli i nord har sammenstøtene mellom de stridende parter vært spesielt kraftige. Hundrevis av butikker og hjem er blitt plyndret og brent ned, deriblant mine kjødelige brødres hjem. Det var spesielt farlig der for kristne, så en muhammedansk nabo sa til et vitne: «Disse folkene vet ikke at dere er Jehovas vitner. Si oss hva dere trenger, så skal vi skaffe dere det.»

Flukt til et tryggere sted

Ved en anledning ble kampene så alvorlige at det så ut til at det å flykte var det eneste fornuftige. Et vitne i Tripoli forteller at de fire bilene som hun og noen andre vitner flyktet i, ble stanset utenfor byen av mellom 30 og 40 bevæpnede menn. Hun kjente igjen noen av dem og visste hva de het. Disse ba da om at vitnene måtte bli spart. Senere sa en av dem til henne: «Gud var med dere. Dere vet ikke hvor gjennomhullet dere skulle ha blitt.»

Noen ble nødt til å flykte fra hjemmene sine flere ganger da kampene ble svært alvorlige. Et vitne i en forstad til Beirut forteller om en av de gangene han flyktet, tidlig om morgenen den 27. oktober:

«Vi oppdaget at vi var omringet. Gjennom vinduet på forsiden av huset så jeg flere bevæpnede menn, og gjennom vinduet på baksiden av huset så jeg en gruppe av deres motstandere. Ingen var klar over at den andre gruppen var der, men jeg forsto at de snart ville oppdage det. Min hustru og jeg la oss derfor straks ned på gulvet for på den måten å unngå de kulene som begynte å hvine over oss.

Heldigvis kom ingen av mennene inn i huset; vi vet ikke hvorfor. Men vi takker Jehova Gud for at de ikke gjorde det. Omkring kl. 9.30, da skytingen ikke lenger var så intens, kom en nabo, som tydeligvis ikke var klar over hva som foregikk, kjørende i bilen sin. Nettopp da begynte den kraftige skytingen igjen. Jeg åpnet hurtig døren, og han la seg sammen med oss på gulvet.

Da skytingen stilnet av litt igjen, bestemte vi oss for å flykte. Vi løp bort til bilen hans. Til tross for at det var en del skyting mens vi flyktet, ble vi ikke truffet av kulene. Jeg hadde solgt bilen min noen dager tidligere, og jeg følte det derfor som om denne mannen, som gjorde det mulig for oss å flykte, var sendt fra himmelen.»

Midt under denne eiendommelige krigen hender det ofte eiendommelige ting. Et vitne forteller om følgende episode under en skuddveksling i en forstad til Beirut den 10. desember: «Til vår overraskelse hørte vi noen rope gjennom en høyttaler og be de stridende på begge sider om å stanse skytingen. Han som snakket, ropte: ’Vi er brødre! Stans skytingen!’

Vi så oss rundt og fikk øye på en ubevæpnet offiser i følge med en prest. De gikk nedover gaten, og mange av de stridende kom fram fra sine forskansninger og sluttet seg til marsjen for våpenhvile. Skytingen stanset. Folk gikk ut på verandaene og hilste freden velkommen. Men bare tre timer senere begynte skytingen igjen.»

De nye kampene varte i mange dager, og flere familier som er Jehovas vitner, befant seg midt i kampsonen. Til slutt klarte de å flykte. Deres hus ble gjennomhullet av kuler og granatsplinter, men ingen av dem ble skadd.

Vi sørger alltid for å ha bagene våre pakket, slik at vi er klare hvis vi må dra av gårde i all hast. Men bare ved én anledning har vi for vår del flyktet til et tryggere sted. Vi ble der i fire dager, men vendte så tilbake da det så ut til at forholdene var blitt bedre. Vi vendte først og fremst tilbake fordi vi ville være sammen med vår kristne menighet.

Senere ble det stedet som vi hadde flyktet til, en slagmark. En venn av oss fortalte hva som hendte der en mandag morgen i desember: «Kl. 11 fikk en kraftig eksplosjon i nærheten huset til å riste. Min mann ropte på meg og barna og sa: ’Det holdt nesten på å gå galt. La oss takke Jehova for at vi fremdeles er i live.’ Vi ba så en bønn sammen.

Da skytingen døde ut, åpnet vi døren på forsiden av huset og så at verandaen vår var dekket av glasskår og granatsplinter. Selve granaten hadde landet like ved soverommet, hvor vi alle hadde sovet om natten! Sengene våre var dekket av murpuss, glasskår og granatsplinter. Hvis granaten hadde landet der mens vi lå og sov, ville vi uten tvil ha blitt alvorlig skadd, hvis ikke vi var blitt drept.»

Familien ved avdelingskontoret i fare

Vi var naturligvis interessert i hvordan våre kristne brødre ved avdelingskontoret for Jehovas vitner, som lå i en muhammedansk del av Beirut, hadde det. Før Betelfamilien nylig flyttet derfra til et tryggere sted utenfor byen, var den oppe i mange skremmende situasjoner. Den 6. februar beskrev et av familiens medlemmer forholdene på denne måten:

«En hel måned brydde vi oss ikke engang om å gå til sengs på rommene våre. Da det var tid til å legge seg, la vi madrassene i den lille hallen som var det sikreste rommet i hele huset. Der krøp vi alle sammen og sov med tøyet på, ettersom vi aldri visste hva som ville komme til å skje i løpet av natten. Da den fasen av kampene var over, forsøkte de høyreorienterte å få kontroll over strategiske bygninger i vår del av byen.

Da brøt det ut regelrette gatekamper mellom husene. Det så ut som om de høyreorienterte skulle komme opp i gaten foran oss og de venstreorienterte bak oss, så vi bestemte oss for å flykte. Det var ikke mulig å komme helt ut av området, men det fantes hus hvor det var tryggere, og vi dro til et vitne som bodde omkring halvannen kilometer lenger oppe i gaten. Der ble vi i to uker. Så kunne vi dra hjem igjen.»

Én natt opplevde familien på avdelingskontoret noe som var spesielt rystende. Det var en natt da det viktigste forretningssentret i Beirut ble stukket i brann, og den delen av byen hvor avdelingskontoret lå, skulle også ødelegges. Vitner ved avdelingskontoret forteller om noe av det som skjedde:

«Omkring kl. 22.30 hørte vi plutselig at noen skjøt med maskingeværer like foran huset. Fra verandaen så to medlemmer av familien fem-seks bevæpnede menn komme ut av hotellet like foran oss, og så hørte vi en kraftig eksplosjon. For et brak det ble da vindusglass og dører fra sju etasjer falt ned og ble knust like foran oss!

Så ble den ene butikken etter den andre stukket i brann, og bevæpnede menn løp fram og tilbake foran butikkene og helte bensin på flammene for å holde ilden ved like. De skjøt på enhver som forsøkte å slokke ilden. Nattehimmelen var rød på grunn av alle brannene.

Da vi sto og iakttok ilden fra et av soveværelsene på baksiden av huset, ristet plutselig hele bygningen på nytt. Vi løp bort til et av vinduene på forsiden og så da at en bombe hadde eksplodert i en kolonialbutikk i huset vårt. Huset vårt brant! Det som bekymret oss mest, var at vi hadde en del propangass stående i et av rommene. Hvis ilden nådde dit, ville sannsynligvis både huset vårt og nabohuset bli ødelagt. Men alle naboene ute i gaten hjalp til, og vi klarte å slokke ilden før den gjorde altfor stor skade.»

Veisperringer og kidnappinger

Når det ble et opphold i kampene, var byen likevel lammet på grunn av bevegelige veisperringer, kidnappinger og snikskyttere. Plutselig kunne en rekke biler fulle av bevæpnede menn være i gatene og blokkere trafikken, og folk ble dratt ut av bilene sine. Fotgjengere ble også kidnappet midt på fortauet. Et medlem av familien ved avdelingskontoret for Jehovas vitner forteller:

«Vi så mange av kidnappingene fra vinduet i huset vårt. Levende barrikader kunne plutselig stanse like på hjørnet, og de bevæpnede mennene begynte å kidnappe uskyldige mennesker. Det fryktelige var at mange av dem som ble tatt, aldri vendte tilbake. Noen vitner ble kidnappet, og noen ble også slått, men ingen kom alvorlig til skade.»

Et annet medlem av familien ved avdelingskontoret forteller om en opplevelse han hadde: «Etter en av de mange våpenhvilene opplyste regjeringen i radioen at veiene var trygge. Jeg gikk derfor ned til postkontoret i byen lørdag morgen, ettersom en del av min oppgave ved avdelingskontoret består i å sjekke postboksen. Jeg nådde fram til postkontoret uten at det skjedde noe, men der hørte jeg om kidnappinger i nettopp de gatene hvor jeg måtte gå da jeg skulle tilbake.

Jeg spurte en politimann om den tryggeste veien tilbake. Han svarte: ’Jeg vet ikke. Jeg kan kanskje fortelle deg om en vei som er trygg nå, men om fem minutter er den det kanskje ikke.’ Bevegelige veisperringer ble hurtig satt opp og flyttet fra sted til sted.

Jeg bestemte meg derfor for å følge trafikken. Jeg klarte å komme meg unna to veisperringer ved å snu og gå mot trafikken i gater med enveiskjøring. Dagen etter leste jeg at mange av dem som var blitt kidnappet og myrdet, hadde gått nettopp de gatene som jeg hadde tatt! Denne dagen ble kalt den ’sorte lørdag’ fordi mange hundre mennesker den dagen ble kidnappet eller drept.»

Under slike omstendigheter innebærer enhver tur en tar, en fare, og spørsmålet om å overleve blir svært nærliggende. En av Jehovas vitners misjonærer forteller om hva som hendte da hun ble med en kvinne som hadde flyktet, tilbake til hjemmet hennes for å hente noen ting der. «Da vi gikk ut av den leide bilen, kom portneren i nabobygningen sakte bort til oss og sa med lav stemme: ’Bli ikke værende i dette området; det kommer til å bli vanskeligheter her.’

Vi gjorde derfor fort unna vårt ærend og gikk med skjelvende knær inn i bilen igjen. Da vi kom bort på hjørnet, så jeg en ung mann med et eiendommelig, rødt ansikt. Jeg tenkte straks: ’Stakkars gutt! Han må ha brent seg noe aldeles forferdelig!’ Så så jeg litt nærmere etter og ble da klar over at han hadde en farget damestrømpe trukket ned over ansiktet. Og han var ikke alene!

Det var flere andre med den samme grusomme maskeringen. Var dette en veisperring? Det gikk kaldt nedover ryggen på meg! Ingen i bilen sa et ord. Sjåføren kjørte så fort han kunne, men han skalv på hendene. Det var som om vi kjørte forbi disse bevæpnede mennene uten at de så oss. Vi trakk et lettelsens sukk da vi kom inn i det området hvor vi holdt til.»

Kristne møter og forkynnelse

I hele den tiden krigen har vart, har vi kunnet holde våre kristne møter i små grupper, og vi har til og med klart å gjennomføre vårt kretsstevneprogram. Møtene er ofte både blitt åpnet og avsluttet til lyden av maskingeværer. Ja, noen ganger hører vi maskingeværskyting og eksplosjoner hele tiden under møtene, til sine tider like ved der hvor vi holder til. En gang da vi skulle gå hjem fra et møte, kom vi ut i en mørklagt gate og så rett inn i to maskingeværer! Vi fortsatte å gå, men vi hadde hjertet i halsen.

Vi har også regelmessig tatt del i forkynnelsesarbeidet og gjort andre kjent med Bibelens trøsterike budskap om at Guds rike snart vil løse, ikke bare Libanons, men hele menneskehetens problemer. Til å begynne med nølte vi litt med å forlate huset. Men snart ble det en selvfølge. Vi tok de forholdsregler vi kunne, og satte vår lit til at Jehova Gud ville beskytte oss. Og vi har sett mange beviser på at han har gjort det.

Det er flere andre vitner som bor sammen med oss i hjemmet vårt i en forstad til Beirut. En gang mens jeg var borte, holdt hustruen til en reisende tilsynsmann som bor hos oss, på med å henge opp noe klesvask ute på verandaen. Hun kom til å se ned, og like nedenfor oppdaget hun to menn som lå presset mot bakken med maskingeværer i hendene. Hun trakk seg tilbake og løp til forsiden av huset og fikk tak i min kone like før hun skulle til å forlate huset for å gå ut i forkynnelsesarbeidet. Hvis hun hadde gått ut nettopp da, ville hun uten tvil ha kommet midt opp i kryssilden. I omkring en halv time ble de liggende der og skyte.

Her er et annet eksempel: Min hustru og jeg hadde et bibelstudium med en familie på 11 ikke langt fra hjemmet vårt. Dagen etter at vi hadde hatt et av våre studier, kom en rakett gjennom taket og eksploderte i nettopp det rommet hvor vi hadde vært kvelden før! Dessverre lekte to barn på taket av huset. Det ene ble drept, og det andre fikk en hodeskade.

Vi har hele tiden klart å få bibelsk litteratur. Hvordan har vi klart det? Vel, det at kampene har stilnet av i slutten av hver måned, slik at skytterne har kunnet hente sin lønninger, har gjort det mulig for oss å sende ut vår bibelske litteratur til de forskjellige steder.

Det er naturligvis en fare forbundet med dette, men her har vi også følt Jehova Guds beskyttelse. Ved en anledning ble en reisende tilsynsmann som hadde en ladning med litteratur med seg, stanset av en muhammedansk kontrollpost. Den bevæpnede mannen spurte: «Hva slags bøker er dette?»

Den reisende tilsynsmannen svarte: «Disse bøkene handler om evangeliet.» Den bevæpnede mannen sa da: «Imshi, Maa Salami,» det vil si: «Gå i fred.»

Besøk av de reisende tilsynsmenn

Vi har også regelmessig hatt oppbyggende besøk av våre reisende tilsynsmenn eller kretstilsynsmenn, som de blir kalt. En av dem sa til meg:

«På grunn av de vedvarende, kraftige kampene har det vært svært vanskelig å få en uke med full virksomhet i hver menighet. Så snart kampene stilner litt av når jeg har kommet til en menighet, samler de eldste hurtig brødrene og søstrene, og ofte holder vi alle møtene på én gang.

Jeg husker en gang da jeg tjente en gruppe oppe i fjellene. Den neste menigheten jeg skulle besøke, var en menighet i Beirut i et område hvor det pågikk kraftige kamper. Det ble da bestemt at vitnene i Beirut skulle dra opp i fjellene og komme sammen med kretstilsynsmannen der. Dette måtte planlegges nøye, for det var bare én vei fra Beirut som var åpen til fjellene. De andre var stengt av bevæpnede menn.

De eldste i menigheten fastsatte en bestemt tid da hver familie skulle komme til møtestedet vårt. Den søndag morgenen begynte vitnene å komme fra byen på en meget ordnet måte. Hvor vidunderlig var det ikke å se hele 60 av dem samlet! Møtet begynte kl. 9 og varte til kl. 14, og brødrene og søstrene ville gjerne være lenger. Noen av dem hadde ikke sett hverandre på ganske lenge, og det var rørende å se dem hilse på hverandre. Vi hadde ikke hjerte til å skille dem fra hverandre, og likevel måtte vi oppfordre dem til å dra hjem før det ble mørkt og veiene ble stengt.

Noen ganger var det bare så vidt vi berget livet. En gang da vi besøkte en menighet i et muhammedansk distrikt, merket vi at det lå vanskeligheter i luften. Vi kortet derfor inn på møtet, slik at alle skulle klare å nå hjem før det ble altfor mørkt. Den familien jeg bodde hos, og jeg var de siste som dro. Uken før hadde det for øvrig skjedd mange grusomme ting i det samme området.

Da det ble vår tur til å forlate stedet, var det blitt mørkt. Vi var derfor svært engstelige. Vi var de eneste som var ute og gikk, og vi kunne høre ekkoet av hvert eneste skritt vi tok. Vi følte det som om vi ble iakttatt fra alle retninger. Jo nærmere vi kom huset, desto hurtigere gikk vi. Da vi rundet det siste hjørnet, hørte vi plutselig noen som ropte til oss at vi skulle stanse.

Ettersom vi var redde for at vi skulle bli skutt, adlød vi straks og spurte: ’Hvem mener dere? Mener dere oss?’ ’Ja,’ sa de og ga oss befaling om å følge dem. Det var tre unge, maskerte menn med maskingeværer.

De så egentlig aldri etter hvem vi var men ga oss bare beskjed om å følge dem. Vi gjorde det, med skjelvende knær, mens vi ba en stille bønn til Jehova Gud. Som vi gikk der bak dem, sa moren i familien noe til sønnen. Da snudde plutselig en av de bevæpnede mennene seg. Han hadde kjent igjen stemmen hennes. Hun var en nabo av ham. Han ba straks om unnskyldning og sa til henne at de hadde trodd at vi ikke hørte til der, og at vi var kommet for å spionere ut nabolaget. Men ettersom hun var derfra, rådet de henne til straks å gå hjem, og det gjorde vi naturligvis.»

Vi ser framtiden tillitsfullt i møte

Når dette skrives, pågår kampene fortsatt, med jevne mellomrom avbrutt av våpenhviler. Kidnappinger, mord, plyndringer og andre forbrytelser hører til dagens orden. I en melding ble det sagt: «Muhammedanerne til venstre og de kristne til høyre lever og dør av geværet . . . Hatet mellom de kristne og muhammedanerne er dypt rotfestet. De tørster etter hevn. En snarlig tilbakevending til noe som minner om normale forhold, er usannsynlig.»

Mangelen på lov og orden har resultert i at moralnormene er blitt svekket. En militærleir ble for eksempel beleiret av bevæpnede menn og invadert. I leiren var det et forråd av mat, klær og andre ting. Da de som bodde i området, så hva som hadde skjedd, deltok de i plyndringen.

En familie som består av Jehovas vitner, ble oppfordret til å være med på dette, men de ville ikke. Dette forbauset naboene. De kunne faktisk ikke tro det de hørte, og tok derfor med seg forskjellige ting fra militærleiren som de ville gi vitnene. De avslo imidlertid å ta imot disse tingene og forklarte at hvis de tok imot dem, ville det være i strid med deres samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen. — Heb. 13: 18.

Ja, én ting er sikkert — Jehovas vitner i Libanon viser seg som sanne kristne ved å bevare sin ulastelighet og innta en fullstendig nøytral holdning. Og vi vil fortsette å gjøre alle libanesere kjent med det trøsterike budskapet om at Guds rike snart vil fjerne alt som er årsak til sorg, ved å innføre en rettferdig, ny ordning. Det at vi tjener som ambassadører for dette Riket, har hjulpet oss til å berge livet under borgerkrigen i Libanon. — 2 Kor. 5: 20, NW.

[Uthevet tekst på side 6]

«Den religiøse side av krigen har vært svært merkbar.»

[Uthevet tekst på side 7]

«Presten kastet fra seg våpenet sitt og gjemte seg.»

[Uthevet tekst på side 8]

«Folk gikk ut på verandaene og hilste freden velkommen.»

[Uthevet tekst på side 8]

’Det brøt ut regelrette gatekamper.’

[Uthevet tekst på side 9]

«Vindusglass og dører fra sju etasjer falt ned og ble knust like foran oss!»

[Uthevet tekst på side 10]

«Vi så mange av kidnappingene fra vinduet i huset vårt.»