«Jeg er skapt på skremmende, underfull vis»

Dette sang David for lenge siden i en lovprisningssalme til Jehova

ÉN PLUSS én er lik én. Det er et merkelig regnestykke. Men så deler denne ene seg i to, så i fire, så i åtte, og slik fortsetter delingen inntil denne ene flere år senere er blitt til 60 billioner eller mer. Dette er et fantastisk regnestykke!

Det vi snakker om, er oss selv, om en prosess vi alle har gjennomgått. Én sædcelle traff én eggcelle i egglederen hos vår mor, og de smeltet sammen og ble til én befruktet eggcelle. Ni måneder senere og etter at det var blitt dannet utallige millioner celler, gjorde vi vår entré i verden som et nyfødt barn. Etter hvert som vi vokste opp og ble fullvoksne, kom antallet av celler opp i billioner. Og det begynte alt sammen med én pluss én som ble lik én.

Prosessen innebærer imidlertid noe langt mer enn et både merkelig og fantastisk regnestykke. Den er et ærefryktinngytende under, som kong David i Israel sang om for 3000 år siden. Denne salmen, som David laget til sin Skaper, Jehova, er gjengitt i Salme 139: 13—16 (vers 16 fra NW):

«Du har skapt mitt indre, du har vevd meg [holdt meg avskjermet, NW] i mors liv. Jeg takker deg, fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom og ble formet i jordens dyp. Dine øyne så meg til og med da jeg bare var et foster, og i din bok ble alle dets deler nedskrevet, hva angår de dager da de ble dannet, og det ennå ikke fantes én av dem.»

Millioner av mennesker på jorden i dag avfeier det ærefryktinngytende under som et barns fødsel er, med at det bare er resultatet av en prosess som ble satt i gang ved et tilfelle. Millioner av andre betrakter prosessen som ubeleilig og avbryter den. Det finnes imidlertid også millioner som dette underet gjør sterkt inntrykk på, og de sier som David: «Jeg takker deg, fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis.»

Større kunnskap har kastet lys over mange av de forunderlige prosessene som foregår i mørket i livmoren, men det er fortsatt mye som er et mysterium. Både det kjente og det ukjente er ærefryktinngytende for de millioner som verdsetter det. Og de føler ikke bare denne ærefrykten når det gjelder deres egen fødsel, men også når det gjelder fødselen til deres avkom, som de betrakter som en «gave fra Herren». — Sal. 127: 3.

Når først én av de tusener av sædceller har tilbakelagt den utrolige veien opp til egget i egglederen og trengt igjennom den ytre hinnen, slipper ingen andre sædceller inn. Egget er befruktet, unnfangelse har funnet sted, og en «konstruksjonstegning» til en levende menneskeskapning er blitt laget. I det øyeblikk bestemmes kjønnet, de grunnleggende fysiske og følelsesmessige trekk, spesielle gaver og talenter så vel som mangler og en mengde andre detaljer. Miljøet, både under svangerskapet og etter fødselen, utøver en viss modifiserende eller intensiverende innflytelse, men individets grunnleggende mønster er fastsatt.

Før noen av de tusener av kroppsdeler er blitt til, er tidspunktet for deres fremtreden fastsatt, og deres størrelse og form og funksjon er bestemt. «I din bok ble alle dets deler nedskrevet, hva angår de dager da de ble dannet, og det ennå ikke fantes én av dem.» Det som er «nedskrevet», eller «konstruksjonstegningen», befinner seg i de 46 kromosomer med deres tusener av gener som bærer arveanleggene fra begge foreldre — 23 kromosomer fra hver av dem.

Til å begynne med er cellene like, men snart inntrer det tydelige forandringer. Cellene er nå forskjellige både hva utseende og funksjon angår; de skiller seg ut både fra hverandre og fra det opprinnelige befruktede egget. I løpet av åtte uker dannes det leverceller, hjerteceller, muskelceller, blodceller, hjerneceller, benceller og mange andre — alle med hver sin spesielle funksjon og alle med det samme opprinnelige sett gener som i det befruktede egget!

Hvordan dette skjer, er fortsatt et mysterium, men følgende sterkt forenklede illustrasjon vil gi et lite innblikk i hvor komplisert det er. La oss tenke oss at det finnes tusenvis av fabrikker som er helt like, fabrikker som alle har de samme tusener av maskiner, og at hver maskin lager sin spesielle del som er nødvendig for å kunne fremstille og montere en bil. Hver fabrikk er med alle sine maskiner i virkeligheten i stand til å fremstille en komplett bil. Men merkelig nok er det i hver fabrikk bare én maskin som er i virksomhet, og som lager bare én bestemt bildel. Alle de andre maskinene står stille. Én fabrikk lager tennpluggledninger, en annen dørhåndtak, en tredje et bestemt gir; hver fabrikk bruker bare den maskinen som trengs for å lage den bestemte delen. Hver fabrikk lager bare den delen den har fått i oppdrag å fremstille, bruker bare den ene maskinen som trengs til å produsere denne delen, og alle de andre maskinene er ute av drift. Men når alle de delene som alle disse fabrikkene har fremstilt, blir samlet og montert, er resultatet en fullstendig bil.

Hver kroppscelle er som en fabrikk; dens sett eller kombinasjoner av gener er lik maskinene — bare med den forskjell at cellene og genkombinasjonene teller billioner i stedet for tusener som nevnt i illustrasjonen. Hvert sett gener er spesialisert, slik at det lager en bestemt del til menneskekroppen. Hver celle har alle de genkombinasjoner som må til for å frembringe kroppen vår, men bare ett sett gener (én maskin i illustrasjonen) er i virksomhet og lager sin spesielle del — for eksempel leverceller. Alle de andre genene i denne cellen er «ute av drift». Andre celler er på lignende måte spesialisert og påvirker bare de genkombinasjoner eller «maskiner» som lager for eksempel hjerteceller eller hudceller eller muskelceller, og så videre. Til sammen produserer cellene alle de forskjellige slags vev som trengs til å danne en fullstendig menneskekropp.

Hva er det som får visse sett gener i en celle til å virke og andre til ikke å gjøre det? Hva er det som bestemmer hvilke celler som skal lage en bestemt type deler? Hva er det som setter produksjonen i gang, og hva er det som bestemmer når den skal begynne? Hva er det som stanser disse cellene når delene er fullført, i motsetning til kreftceller, som ikke vet når de skal slutte? Og hva er det som får de cellene som begynner å danne visse organer, til alltid å gruppere seg på rette sted, slik at tennene alltid vokser ut i munnen og ikke oppe på hodet og lungene alltid blir forbundet med luftveiene og ikke med tarmene?

Vitenskapsmennene framsetter visse teorier, men de vet ikke hvorfor det er slik. Vi vet at det er fordi intet et overlatt til tilfeldighetene. Cellene følger den «konstruksjonstegning» som Jehova har «nedskrevet» i genene. For oss er dette ærefryktinngytende, vidunderlig og en sterk grunn til å prise ham. «Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel.»

Et annet under en bør være oppmerksom på, er at morens kropp ikke avviser embryoet, til tross for at det er et fremmedlegeme som har en annen genetisk oppbygning. Normalt tolererer kroppen ikke noe vev som skiller seg ut fra den i genetisk henseende, uansett hvor lite det er. Når det gjelder embryoet, kommer ikke desto mindre halvparten av genene fra faren. Til tross for dette tolererer morens kropp ikke bare det genetisk sett fremmede vev som embryoet er, men gir det også næring i ni måneder! Vitenskapelige eksperimenter har vist at det skjer noe under svangerskapet som undertrykker avstøtelsesmekanismen og beskytter barnet mot denne faren. Som salmen sier: «Du holdt meg avskjermet i min mors liv.»

Mens barnet ligger avskjermet i livmoren, gjør moren alt for det. Hun nærer det, beskytter det og holder det varmt, og gjennom morkaken og hennes blodomløp overføres livsviktig oksygen til barnets blod. Men i og med fødselen oppstår en kritisk situasjon — ikke noe mer oksygen fra moren! Barnet må selv skaffe seg det, og det straks, for ellers vil det dø.

En dramatisk, livreddende forandring finner sted. Blodet må ta en annen vei. Da barnet var inne i moren, var det en åpning i skilleveggen mellom høyre og venstre hjertehalvdel, og den forhindret at en stor del av barnets blod strømmet til lungene. Det meste av det blodet som fløt mot lungene, ble ledet forbi lungene gjennom en stor blodåre. Bare omkring ti prosent av blodet gikk gjennom lungene. Men etter fødselen må alt blodet gå den veien, og det straks! For at det skal kunne skje, blir åpningen i hjertets skillevegg stengt i løpet av noen sekunder etter fødselen, og alt blodet går nå til lungene. Den store blodåren som ledet blodet forbi lungene, blir nå innsnevret, og alt blodet går gjennom lungene. Barnet puster, og de aktiviserte lungene forsyner blodet med oksygen. Dramatiske forandringer har funnet sted, stoffskiftet fortsetter, og barnet lever!

I sine kostbare laboratorier kan menneskene ikke engang lage en enkelt levende celle, men en mann og en kvinne kan sammen frembringe en annen menneskelig skapning — en uendelig komplisert skapning som er helt ulik et hvilket som helst annet menneske på jorden. En forbausende bedrift, som er ærefryktinngytende og ufattelig, men likevel så lite verdsatt av så mange at de ubekymret gjør det av med dette nye liv mens det er under utvikling, fordi de ikke ønsker å bli brydd med det. De er blinde for det faktum at denne «livsfrukt er en lønn» fra Jehova, og at den er skapt på ’skremmende underfull vis’. — Sal. 127: 3.

[Uthevet tekst på side 6]

Hva er det som får de cellene som begynner å danne visse organer, til alltid å gruppere seg på rette sted, slik at tennene alltid vokser ut i munnen og ikke oppe på hodet?

[Uthevet tekst på side 7]

Intet er overlatt til tilfeldighetene. Cellene følger den «konstruksjonstegning» som Jehova har «nedskrevet» i genene