Vil menneskene kunne forbedres ved genmanipulering?
I DEN senere tid har det vært mye snakk om nye oppdagelser som har vært gjort på genetikkens område. Helt siden det ble utviklet kraftige mikroskoper som setter mennesker i stand til å utforske den levende celles verden mer inngående og oppdage trekk som de aldri hadde ant eksisterte, har enkelte forskere og journalister framholdt den teori at menneskene en dag vil kunne forstå hele den genetiske kode og til og med løse «livets gåte». De spår endatil at de ved genetisk manipulering vil kunne helbrede arvelige sykdommer og defekter og muligens frambringe en slekt av «supermennesker» med et overlegent intellekt.
Det har til en viss grad vært foretatt genmanipulering med svært enkle livsformer. Men vitenskapsmennene er så godt som enige om at det er langt igjen før de kan manipulere med den menneskelige celle for derved å rette på feil. La oss se litt på hva som er blitt gjort.
Kloning
Ordet «klon» sikter til en gruppe organismer som er frambrakt uten seksuell forening, med ett enkelt individ som opphav. I naturen finner vi kloner hos organismer som har ukjønnet formering, det vil si hos visse planter og bakterier. Avkommet arver sine gener fra ett individ. Alle individer i en klon er derfor genetisk like. Kunstig kloning har vært utført i forbindelse med dyr som har kjønnet formering, deriblant sjøpinnsvin, salamandere og frosker. Cellekjernen i et egg blir fjernet og erstattet med kjernen i en kroppscelle fra et dyr av samme slag. Men den cellekjernen som blir tatt fra en kroppscelle hos ett dyr og puttet inn i eggcellen hos et annet dyr, må tas ut på et svært tidlig stadium. Dette gjelder alle livsformer så nær som de aller enkleste. Grunnen til det er at cellene allerede på et tidlig stadium i fostrets utvikling blir differensiert eller spesialisert og ikke kan brukes til kloning av et helt nytt individ. Hvorfor ikke? Selv om hver kroppscelle har et fullstendig sett kromosomer, kan en differensiert celle ikke funksjonere i andre deler av kroppen. Det skyldes at den genetiske kode i cellens kromosomer bare vil arbeide for den del av kroppen som cellen er spesialisert med tanke på å tjene. Hvis kjernen i en slik celle blir anbrakt i en eggcelle hvor kjernen er fjernet, vil forsøket på å få i stand kloning mislykkes. Monroe W. Strickberger ved Saint Louis universitet sier om kloning i sin bok Genetics:
«Cellene hos helt unge sjøpinnsvinfostre kan for eksempel isoleres fra hverandre på to- og firecellersstadiene og like fullt utvikle seg til fullstendige fostre. Spemann har påvist at en enkelt celle på salamanderfostret 16-cellers stadium kan frambringe et fullstendig foster. Forsøk som senere har vært foretatt av Briggs og King, har vist at noen cellekjerner fra blastula- og gastrula-stadiene [svært tidlige stadier] hos froskefostre (Rana pipiens) fremdeles kan frambringe et fullstendig foster når de blir overført til et egg hvor cellekjernen er fjernet. Når det gjelder Xenopus laevis, en afrikansk froskeart, har Gurdon påvist at minst 20 prosent av tarmcellene hos rumpetroll som tar til seg føde, kan transplanteres og frambringe funksjonerende muskel- og nerveceller. Noen av disse tarmcellene kan til og med frambringe et fullt ut levedyktig foster. Når det gjelder planter, har Steward påvist at individuelle rotceller hos gulrøtter kan differensieres til fullstendige gulrotplanter, forutsatt at de får den rette næring. Hos Drosophila [en eddikflue] har Hadorn vist at fosterskiver på larvestadiet som normalt ville utvikle seg til for eksempel genitalvev, etter mange vellykte transplantasjoner også vil utvikle seg til annet vev, for eksempel til deler av hodet, kroppen, bena og vingene.»
Legg merke til at Strickberger sier at en vellykket kloning er avhengig av at cellekjernen blir tatt fra et sjøpinnsvinfoster når det befinner seg på mellom to- og firecellersstadiet, og fra et salamanderfoster når det består av bare 16 celler — altså på et svært tidlig stadium. Cellekjernen må tas fra froskefostret på blastula- og gastrula-stadiene (på et tidspunkt da fostrene hverken av utseende eller form minner noe som helst om frosker). En må bruke celler på slike stadier, like etter befruktningen, for når en celle blir differensiert og begynner å utføre sitt spesialiserte arbeid i en bestemt del, av kroppen, vil den ikke lenger kunne tjene på samme måte som yngre celler. Den vil ikke være så allsidig at den kan frambringe alle deler av individet, i dette tilfellet en frosk. Hos én froskeart, Xenopus laevis, er det slik at en svært liten prosentdel av rumpetrollets tarmceller kan frambringe et fullstendig, levedyktig foster. (Et rumpetroll er en froskelarve.) Når det gjelder Drosophila, eddikfluen eller bananfluen, er det bare ved en rekke vellykte transplantasjoner at genitalvev fra fosterskiver hos larven vil utvikle seg til annet vev som det blir overført til, men det vil ikke utvikle seg til fullstendige fostre.
Når det gjelder kloning av mennesker, hevder ikke biologene at det lar seg gjennomføre, eller at de er langt på vei til å gjennomføre det. Enkelte uopplyste mennesker har, tydeligvis av sensasjonslyst, hevdet at det ved genetisk ingeniørkunst vil la seg gjøre å framstille en rekke identiske mennesker som bare har de mest ønskverdige egenskaper. Noen har framsatt den teori at store idrettsmenn eller slike genier som Einstein kan «mangfoldiggjøres» ved kloning. Men legg merke til at selv hos slike laverestående skapninger som sjøpølsen og salamanderen må cellene tas på blastula- eller gastrula-stadiet — på svært tidlige fosterstadier — for at en skal kunne tale om vellykket kloning. Hvem vil når et foster befinner seg på blastula- eller gastrula-stadiet, kunne si om det kommer til å utvikle seg til en Einstein? På et så tidlig stadium har fostret ennå ikke fått noen menneskelig form, og det er umulig å vite om det vil utvikle seg til et friskt og intelligent eller et sykt og åndssvakt individ.
Et omstridt spørsmål
«Genmanipulering» er et emne som har vært gjenstand for omfattende debatt. De som er for det, hevder at vitenskapsmennene med tiden vil kunne fjerne visse deler av et kromosom i en celle som inneholder defekte gener, og erstatte dem med andre for på den måten å «reparere» cellen. De håper at dette vil kunne hindre at barn får en sykdom i arv fra sine foreldre. På det nåværende tidspunkt vil imidlertid den slags manipulering overhodet ikke la seg gjennomføre. Hvorfor ikke?
Biologene vet svært, svært lite om hvilket kromosom og i særdeleshet om hvilken gen (eller hvilke gener) i en celle det er som har å gjøre med dannelsen av et bestemt trekk eller en bestemt egenskap. Den menneskelige celle er dessuten uendelig mer komplisert enn froskeceller, og vitenskapsmennene er på det nåværende tidspunkt ikke i stand til å forandre den menneskelige celle på denne måten. Hvis de prøvde det, kunne de lett komme til å drepe cellen. Dette er uten tvil en sikkerhetsforanstaltning som Skaperen har truffet, slik at når en celle eller bare et kromosom blir alvorlig skadd, dør cellen. Denne sikkerhetsforanstaltningen forhindrer at fostret utvikler seg videre. Hvis ikke den fantes, ville mange flere barn bli født mentalt tilbakestående eller med alvorlige fysiske misdannelser.
For tiden blir genmanipuleringen for en stor del konsentrert om å produsere visse nødvendige stoffer, for eksempel insulin, og å påvise genetiske sykdommer hos menneskefostre. En god del av dette arbeidet er konsentrert om bakteriemanipulering. Men også her er det mange som nærer stor frykt. Og fordi kunnskapen om de organismer som blir berørt, er svært mangelfull, har vitenskapsmenn, leger og andre engasjert seg i omfattende diskusjoner om hvilke restriksjoner genmanipuleringen bør pålegges, særlig når det gjelder forandring av bakterier.
Et annet trekk ved genetisk kontroll går ut på å behandle insekter med radioaktivitet. New York Times for 17. mai 1978, side A16, forteller om forsøk som blir foretatt av vitenskapsmenn ved California universitet i Berkeley. De bombarderer mygg med en ikke dødelig dose av kobolt-60 for å flytte arvestoffet i dem. Formålet er å framkalle en myggstamme som er immun mot en type virus som forårsaker hjernebetennelse. De har planer om å slippe fri kolonier av slike immune mygg, i håp om at «de vil formere seg sammen med den normale myggpopulasjon i området, og at det arveanlegget som overfører immunitet mot hjernebetennelse, vil bli overført til så mye avkom at hele myggpopulasjonen blir eliminert som smittebærer». En annen måte å bekjempe sykdommen på er å slippe fri sterile mygg. Hvis tilstrekkelig mange hunnmygg parer seg med sterile hanner, vil bestanden bli betydelig redusert, og derved vil også faren for at mennesker skal bli smittet, bli redusert betraktelig.
Dr. William C. Reeves, en av de forskere som har deltatt i dette prosjektet, uttalte seg tvilende om hvor virkningsfulle slike forsøk egentlig er: «Noen ganger har en ikke hellet med seg selv med velutviklede og effektive metoder. En slipper kanskje fri hundretusener av mygg som det tok tre år å frambringe, bare for å oppleve at de blir drept av en kraftig vind eller for sterk varme før de får formert seg.»
Dr. Reeves sa videre: «Vi har oppnådd gode resultater i laboratoriet og i forsøksteltene, men en kan ikke alltid være sikker på at det samme vil skje i det naturlige miljø.»
Et bedre håp
Genmanipulering kan således i høyden gi et ørlite håp om hjelp for dem som lever nå, og et svært tvilsomt, om i det hele tatt noe, håp for framtiden. Hvor mye bedre er ikke det håp om evig liv som Skaperen har gitt dem som elsker ham! En av Jesu Kristi apostler, Simon Peter, skrev: «Vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» — 2. Pet. 3: 13.
Apostelen Johannes skrev også om dette håpet. I Bibelens siste bok, Åpenbaringen, skrev han ned hva han så i et syn som han fikk av Jesus Kristus. Johannes skriver: «Jeg så en ny himmel og en ny jord . . . Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: ’Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.’» — Åp. 21: 1—4.
Skaperen, som vet nøyaktig hvordan genene og alle de andre bestanddelene i cellen og i menneskekroppen for øvrig virker, og som har menneskenes ve og vel i tankene, viser oss således at det finnes et virkelig håp, ikke bare for dem som vil bli født i framtiden, men også for dem som allerede lever. Og han har til og med lovt å hjelpe dem som ingen vitenskapsmann, ikke engang i sine mest fantasifulle drømmer, har kunnet gi noe løfte, nemlig dem som nå er døde. For Jesus Kristus sa selv: «Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram.» — Joh. 5: 28, 29.
Aldringsprosessen
Når døden blir fjernet, vil det innebære at aldringsprosessen opphører. Vitenskapsmennene vet ikke nøyaktig hva som forårsaker aldringsprosessen. De blir forundret når de ser hvordan cellene deler seg. Mikrobiologen Leonard Hayflick ved Bruce Lyon Memorial forskningslaboratorium i Oakland i California forteller at visse forsøk tyder på at en aldrings- og dødsprosess er «innebygd» i cellene hos alle dyr. Normale celler fra menneskefostre som ble dyrket i et prøverør på laboratoriet, sluttet å dele seg etter at populasjonen var blitt fordoblet cirka 50 ganger (forårsaket av individuelle celledelinger). Kreftceller, som er unormale, fortsatte å dele seg. Under populasjonsfordoblingene ble også de normale cellene noe degenerert, slik at individet i det virkelige liv sannsynligvis ville bli gammelt og dø før 50 fordoblinger hadde funnet sted. Dette er i overensstemmelse med Bibelens ord om at hele menneskeslekten har arvet ufullkommenhet fra sin felles stamfar, Adam. — Rom. 5: 12.
Andre undersøkelser tyder på at alle pattedyr er tilbøyelige til å følge et bestemt mønster hva levetid angår. Det ser ut til at levetiden for en stor del står i forhold til kroppens størrelse og i omvendt forhold til hjerteslagenes og åndedrettets hastighet. En liten spissmus lever for eksempel et «hurtig», men kort liv. Stoffskifteprosessenes høye hastighet hos spissmusen krever mye mat, hjertet slår hurtig, og åndedrettet er raskt. Elefanten lever et mye mer «makelig» liv. Prosessene foregår derfor saktere, og dyret lever mye lenger. Men paradoksalt nok følger ikke menneskekroppen dette mønstret. Menneskene lever lenger enn de «egentlig skulle» ifølge dette mønstret. Stephen Jay Gould ved Harvard universitet sier: «Homo sapiens er et pattedyr som avviker merkbart fra normen, ikke bare hva intelligens angår. Vi lever omtrent tre ganger så lenge som pattedyr på vår størrelse ’skulle’, men vi puster i det ’rette’ tempo og lever således så lenge at vi puster tre ganger så mye som et vanlig pattedyr på vår størrelse.»
Denne tilsynelatende uregelmessigheten blir forklart i Bibelen, for den viser at dyrene ble skapt til å leve i begrenset tid. Det var imidlertid ikke tilfelle med menneskene. Bibelen viser at på et tidlig tidspunkt i menneskenes historie, da de ikke var så langt fra fullkommenheten som nå, fantes det mennesker som levde i mellom 700 og 900 år. — 1. Mos. 5: 3—31.
Hvis en person godtar bevisene for at det finnes en Skaper som har frambrakt galaksene og fått dem til å bevege seg i bemerkelsesverdig ordnede baner, og jorden, med de utallige livsformer på den, skulle det ikke være vanskelig for ham å innse at Skaperen kan opprettholde menneskenes liv i all evighet. Han har lovt å gjenreise menneskeheten til et liv i fullkommenhet ved hjelp av sitt rike med Kristus som konge. Som Skaper kan han kjenne og kontrollere hvert eneste molekyl og hvert eneste trekk ved cellens virksomhet. Når vi tenker på hvilke astronomiske mengder energi universet representerer, forstår vi at det ikke er noe problem for Ham som er i besittelse av ubegrenset energi, å helbrede eventuelle genetiske uregelmessigheter og skaffe til veie den energi som må til for at livet skal kunne fortsette i det uendelige, og fjerne aldring og død. Som salmisten sa i bønn til ham: «Hos deg er livets kilde.» — Sal. 36: 10.