Hver celle er lik en befestet by
ET NUMMER av bladet «Newsweek» behandlet nylig inngående cellene i menneskekroppen og deres mikroskopiske område. Artikkelforfatterne undret seg over alle de ulike funksjonene som ble utført på et så lite område: «Hver av disse 100 billioner celler funksjonerer som en befestet by. Kraftverk produserer cellens energi. Fabrikker produserer proteiner, som er viktige enheter for den kjemiske handel. Kompliserte transportsystemer leder spesielle kjemiske stoffer fra punkt til punkt i og utenfor cellen. Vaktpostene på barrikadene kontrollerer eksport- og importmarkedet og overvåker utenverdenen for å se om det er noen tegn til fare. Veldisiplinerte biologiske hærer står klar til å gå til kamp mot inntrengere. En sentralisert, genetisk regjering opprettholder ro og orden.»
En annen fascinerende virksomhet som blir utført av denne ørlille «regjering», er dens «posttjeneste», som sørger for at de produserte proteinene når fram til sine bestemmelsessteder i cellen. «Vi tror at det finnes et postnummersystem i cellen, akkurat som i postverket,» sier en vitenskapsmann ved Rockefeller universitet. En tror at de proteinene som blir produsert av cellenes ribosomer, blir «adressert» med en kode som består av mellom 20 og 50 aminosyrer. Vitenskapsmannen sier at «overflaten av den rette organellen [celledelen] kjenner igjen adressen og slipper proteinet inn, i likhet med tollere som kjenner igjen et visum og slipper en person over grensen».
Bladet kommenterte gjentatte ganger hvor lite vitenskapen egentlig vet om hvordan cellene utfører sine oppgaver. Det sa for eksempel at «forskerne stadig forundrer seg over den hemmelige kjemiske mekanisme som gjør at spesielle gener i ulike celler kan skru seg selv av og på og oppføre seg forskjellig i forskjellige situasjoner». Artikkelen siterer også nobelprisvinneren Christian de Duve ved Rockefeller universitet: «Det vi sitter inne med i dag, er en beskrivelse av hva som foregår i cellen, ikke en forståelse av hvordan det foregår.»
Gjennom hele artikkelen forekommer det slike uttrykk som disse: «Den menneskelige celle og dens organeller eller indre deler våker fremdeles over mange hemmeligheter.» «Det er ikke noe som forvirrer biologene så mye som lovmessighet. Både bukspyttkjertelens celler og øyecellene inneholder for eksempel en gen som kan produsere insulin, men bukspyttkjertelens celler produserer insulin, og øyecellene gjør det ikke.» Artikkelen kommer så inn på hvordan enkelte gener øyensynlig blir holdt i et kjemisk grep, slik at de ikke funksjonerer i celler hvor det ikke er behov for det, og stiller spørsmålet: «Hvorfor blir én gen holdt igjen og en annen ikke? Vitenskapsmennene har ennå ikke noe svar.» Artikkelen konkluderer: «Det ser ut til at hvert svar reiser et nytt, mer komplisert spørsmål om cellen. . . . hvis det er noe som er sikkert i cellenes ørlille og mystiske verden, så er det det at den menneskelige celle aldri vil gi slipp på alle sine hemmeligheter.»