Konstruert for å leve evig

MENNESKEKROPPEN er konstruert på en fantastisk måte. Dens utvikling og vekst er simpelthen et mirakel. «Jeg er skapt på skremmende, underfull vis,» utbrøt en skribent i gammel tid. (Salme 139: 14) En del av vår tids vitenskapsmenn er fullt ut klar over kroppens forskjellige underverk og synes at aldringsprosessen og døden er gåtefulle fenomener. Synes du også det?

Biologen Steven Austad ved Harvard universitet skrev: «Vi står så ofte overfor aldringsprosessen at jeg er forbauset over at det ikke er flere som oppfatter den som et sentralt biologisk mysterium.» Austad sa at det faktum at alle blir gamle, «får [aldringsprosessen] til å virke mindre gåtefull». Men hvis du virkelig tenker over saken, synes du da at det er noen mening i at vi skal bli gamle og dø?

I sin bok How and Why We Age, som kom ut i fjor, erkjente Leonard Hayflick de underverk som er forbundet med menneskelivet og kroppens vekst og utvikling. Han skrev: «Etter at naturen hadde frambrakt de mirakler som bringer oss fra unnfangelse til fødsel og deretter til seksuell modenhet og voksen alder, valgte den å unnlate å frambringe en mekanisme som tilsynelatende ville ha vært av enklere art, og som kunne ha opprettholdt disse miraklene i all evighet. Denne innsikten har forundret biogerontologene [slike som studerer de biologiske sidene ved aldringsprosessen] i mange tiår.»

Blir du også forundret over aldringsprosessen og døden? Hvilken hensikt tjener de? Hayflick sa: «Praktisk talt alle biologiske begivenheter fra unnfangelsen til oppnådd modenhet ser ut til å ha en hensikt, men det gjelder ikke aldringsprosessen. Det er ikke åpenbart hvorfor man eldes. Selv om vi har lært mye om aldringsprosessens biologi . . . , står vi fremdeles overfor uunngåelig og meningsløs aldring og etterfølgende død.»

Er det mulig at det ikke var meningen at vi skulle bli gamle og dø, men leve evig på jorden?

Ønsket om å leve

Du er sikkert klar over at nesten alle misliker å bli gammel og dø. Ja, mange blir redd bare ved tanken på det. Legen Sherwin B. Nuland skrev i sin bok How We Die: «Det virker som om ingen av oss er psykologisk i stand til å takle tanken på vår egen død, tanken om en permanent bevisstløshet hvor det ikke er noe tomrom eller vakum — hvor det rett og slett ikke er noe i det hele tatt.» Kjenner du noen som ønsker å bli gamle og syke og dø?

Hvis alderdom og død var naturlig og en del av en universell plan, ville vi ikke da ønske dette velkommen? Men det gjør vi jo ikke. Hvorfor ikke? Svaret finner vi i den måten vi er skapt på. Bibelen sier: «Også evigheten har [Gud] lagt i menneskenes hjerter.» (Forkynneren 3: 11) Som følge av dette ønsket om en endeløs framtid har mennesker lenge lett etter en såkalt ungdomskilde. De ønsker å være ung i all evighet. Dette reiser spørsmålet: «Er det mulig for oss å leve lenger enn vi gjør?»

Kroppen er konstruert slik at den kan reparere seg selv

Steven Austad framholdt en vanlig oppfatning i bladet Natural History: «Vi har en tendens til å tenke på oss selv og på dyr på samme måte som vi tenker på maskiner: Det å bli utslitt er simpelthen uunngåelig.» Men det er ikke sant. «Biologiske organismer er fundamentalt forskjellige fra maskiner,» sa Austad. «De reparerer seg selv: Sår leges, ben gror sammen igjen, og sykdommer går over.»

Dermed oppstår det interessante spørsmålet: Hvorfor blir vi eldre? Som Austad spurte: «Hvorfor skal så [biologiske organismer] være gjenstand for den samme slitasje som maskiner?» Kan ikke kroppsdeler og organer som reparerer seg selv, fortsette å gjøre det i all evighet?

I bladet Discover drøftet evolusjonisten og biologen Jared Diamond fysiske organismers fantastiske evne til å reparere seg selv. Han skrev: «Det mest åpenbare eksempel på reparasjoner av skader på vår egen kropp er leging av sår, det vil si reparasjon av hudskader. Mange dyr kan oppnå langt mer imponerende resultater enn vi kan: firfisler kan regenerere en skadet hale, sjøstjerner og krabber kan regenerere lemmene sine og sjøpølsen kan regenerere tarmene.»

Når det gjelder måten tenner erstattes på, sa Diamond: «Mennesker får to sett, elefanter seks sett og haiene et ubestemt antall i løpet av levetiden.» Deretter forklarer han: «Vanlig regenerering finner også sted på et mikroskopisk nivå. Vi bytter ut cellene i tarmene med noen dagers mellomrom, cellene i urinblæren annen hver måned og de røde blodlegemene hver fjerde måned.

Når det gjelder molekylene, så gjennomgår proteinmolekylene en kontinuerlig utskiftning i et tempo som er karakteristisk for hvert enkelt protein; dermed unngår vi at det samles opp skadede molekyler. Så hvis du sammenligner din kjæres utseende i dag med utseendet for en måned siden, vil han eller hun kanskje se lik ut, men mange av de molekylene som danner denne kjære kroppen, er forskjellige. Selv om ingen mann i dette land kunne hjelpe lille Trille, plukker naturen oss fra hverandre og setter oss sammen igjen hver dag.»

De fleste cellene i kroppen blir med jevne mellomrom erstattet av nye. Men noen celler, for eksempel nevronene i hjernen, kan ikke erstattes. Hayflick forklarte imidlertid: «Hvis cellen har fått byttet ut hver eneste bestanddel, er det ikke den samme gamle cellen. De nevronene du ble født med, kan se ut til å være de samme nå, men i virkeligheten [kan] mange av de molekylene som de var bygd opp av da du ble født, . . . ha blitt erstattet av nye molekyler. Så slike celler som ikke deler seg, trenger tross alt ikke være de samme cellene som du ble født med.» Det skyldes at cellens enkelte bestanddeler byttes ut. Regenereringen av de forskjellige delene av kroppen kunne altså teoretisk sett holde oss i live for alltid.

Som nevnt snakket Leonard Hayflick om «de mirakler som bringer oss fra unnfangelse til fødsel». Hva er noen av disse? Mens vi tar et kort blikk på dem, kan du tenke over muligheten for dannelsen av det han kalte «en mekanisme som tilsynelatende ville ha vært av enklere art, og som kunne ha opprettholdt disse miraklene i all evighet».

Cellen

Et voksent menneske er sammensatt av omkring 100 billioner celler, som alle er ufattelig komplisert. For å illustrere denne kompleksiteten sammenlignet bladet Newsweek en celle med en by med murer. «Kraftverk produserer cellens energi,» sa bladet. «Fabrikker produserer proteiner, som er viktige kjemiske handelsvarer. Et komplisert transportsystem leder bestemte kjemiske stoffer fra ett punkt til et annet inne i cellen og inn og ut av den. Vaktposter ved barrikadene kontrollerer eksport- og importmarkedene og overvåker verden utenfor for om mulig å oppdage faresignaler. Disiplinerte biologiske hærer står klar til å slåss mot inntrengere. En sentral genetisk regjering opprettholder ro og orden.»

Tenk på hvordan du — med omkring 100 billioner celler — ble til. Du begynte som én enkelt celle som ble dannet da en sædcelle fra din far smeltet sammen med en eggcelle fra din mor. Ved denne sammensmeltingen ble det laget arbeidstegninger inni denne nye cellens DNA (forkortelse for deoksyribonukleinsyre) for å lage det som til slutt ble deg — et helt nytt og unikt menneske. Det er blitt sagt at hvis de instruksjonene som finnes i cellens DNA, «ble skrevet ned, ville de fylle 1000 bøker på 600 sider».

Etter hvert begynte den første cellen å dele seg, slik at det ble to celler, deretter fire, åtte og så videre. Etter en periode på omkring 270 dager — da milliarder av celler av mange forskjellige slag utviklet seg til et spedbarn i din mors livmor — ble DU født. Det er som om denne første cellen hadde et stort rom fullt av bøker med detaljerte instrukser om hvordan du skulle lages. Men det faktum at disse kompliserte instruksene ble overlevert til alle senere celler, er like fantastisk. Ja, hver eneste celle i kroppen din inneholder forbløffende nok de samme informasjonene som den opprinnelige befruktede eggcellen!

Tenk også over dette. Ettersom hver celle inneholder de opplysningene som skal til for å lage alle slags celler, for eksempel hjerteceller, når tiden er inne til det, kan en spørre: Hvordan ble instruksene om å lage alle de andre cellene holdt tilbake? Det virker som om en celle er som en entreprenør som har et skap fullt av alle de tegningene som skal til for å lage et spedbarn, og så finner fram tegningen over hjertecellene fra skapet sitt. En annen celle finner fram en annen tegning med instrukser for hvordan den skal lage nerveceller, og enda en annen bruker en tegning over leverceller, og slik fortsetter det. Denne fremdeles så uforklarlige evnen en celle har til å velge ut de instruksene som er nødvendige for å lage en spesiell type celler, og samtidig utelukke alle andre instrukser, er naturligvis et annet av de mange «mirakler som bringer oss fra unnfangelse til fødsel».

Men det er mye mer inne i bildet. Hjertecellene må for eksempel bli stimulert slik at de trekker seg rytmisk sammen. Det ble følgelig dannet et komplisert system i hjertet som frambringer elektriske impulser for å få hjertet til å slå i riktig takt for å holde kroppen i gang med den virksomhet den er opptatt med. Det er virkelig en mirakuløs konstruksjon. Det er ikke rart at leger har sagt om hjertet: «Det er mer effektivt enn en hvilken som helst menneskelaget maskin.»

Hjernen

Utviklingen av hjernen — den mest hemmelighetsfulle delen av det mirakuløse mennesket — er et enda større underverk. Tre uker etter unnfangelsen begynner hjernecellene å dannes. Med tiden er omkring 100 milliarder nerveceller, som kalles nevroner — like mange som det er stjerner i Melkeveien — pakket sammen i en menneskehjerne.

«Hver og én av disse mottar signaler fra omkring 10 000 andre nevroner i hjernen og sender meldinger til 1000 andre,» skrev bladet Time. Nevroforskeren Gerald Edelman kommenterte de mulige kombinasjonsmulighetene og sa: «En bit av hjernen på størrelse med et fyrstikkhode inneholder omkring en milliard forbindelser som kan kombineres på et antall måter som bare kan betegnes som hyperastronomisk — i størrelsesorden et ett-tall etterfulgt av millioner av nuller.»

Hvilken mulig kapasitet gir dette hjernen? Astronomen Carl Sagan sa at menneskehjernen kan romme opplysninger som «ville fylle omkring 20 millioner bind. Det er like mange som de største bibliotekene i verden rommer». Skribenten George Leonard gikk lenger og utbrøt: «Nå kan vi kanskje faktisk framsette en utrolig hypotese: Hjernens maksimale kreative kapasitet kan muligens være så godt som ubegrenset.»

Vi bør derfor ikke bli forbauset over de følgende uttalelsene: «Hjernen er det mest kompliserte vi har oppdaget i universet,» sa molekylarbiologen James Watson, som var med på å kartlegge DNA-molekylets fysiske struktur. Nevrologen Richard Restak, som misliker sammenligningen mellom hjernen og en datamaskin, sa: «Hjernens unike posisjon skyldes det faktum at det ikke finnes noe i hele det kjente univers som engang har den fjerneste likhet med den.»

Nevroforskere sier at vi bare bruker en liten del av vår potensielle hjernekapasitet i løpet av livet, bare omkring 1/10 000, eller 1/100 av én prosent, ifølge ett anslag. Tenk over følgende: Er det rimelig at vi ville ha fått en hjerne med slike mirakuløse muligheter hvis den aldri skulle bli brukt fullt ut? Er det ikke rimelig å anta at menneskene, som har kapasitet til å fortsette å lære i all evighet, faktisk ble konstruert for å leve evig?

Hvorfor blir vi gamle, hvis det er slik? Hva gikk galt? Hvorfor dør vi etter omkring 70—80 år, selv om kroppen øyensynlig ble konstruert for å skulle vare evig?

[Illustrasjon på side 7]

(Se den trykte publikasjonen)

Cellen — mirakuløs ingeniørkunst

Cellemembran

Den hinnen som kontrollerer det som går inn i cellen, og det som går ut av den

Kjerne

Avgrenset ved en dobbeltmembran. Kjernen er det kontrollsenter som styrer cellens funksjoner

Ribosomer

Partikler hvor aminosyrer blir knyttet sammen til proteiner

Kromosomer

De inneholder DNA, som er cellens genetiske arbeidstegning

Kjernelegeme (nukleole)

Der hvor ribosomene samles

Endoplasmatisk retikulum

Membranflak som lagrer eller transporterer de proteinene som blir produsert av de ribosomene som er knyttet til dem (noen ribosomer flyter fritt omkring i cellen)

Mitokondrier

Produksjonssentre for ATP, de molekylene som forsyner cellen med energi

Golgilegeme

En gruppe flate hulrom dannet av membraner. Golgilegemet pakker og distribuerer proteiner som cellen lager

Sentrioler

De ligger nær kjernen og er av betydning for reproduseringen av celler