Hva de to verdenskrigene påførte min familie
En ung student forteller om noen av de sørgelige opplevelser hans slektninger hadde i krigsårene.
UNDER internasjonale konflikter skjer det merkelige ting. Det viser det familien min opplevde under den første og den annen verdenskrig. La meg først fortelle om mine oldefedre Emil og Max.
Emil var den ene av mine oldefedre på min mors side. Han var sønn av tyske immigranter som bodde i en liten by i Minnesota i De forente stater. Emil var omkring 19 år gammel da han ble tatt ut til å gjøre tjeneste i infanteriet under den første verdenskrig og sendt til Frankrike.
Max var den andre av mine oldefedre på min mors side. Han bodde i Tyskland, i en liten landsby som het Einberg. Hans kone, Mary, hadde nettopp dødd av tuberkulose, og han var alene med fire små gutter på henholdsvis ti, åtte, seks og fire år. Til tross for at det ikke fantes noen mor i huset som kunne ta hånd om barna, ble Max utskrevet til militærtjeneste og sendt av gårde for å kjempe for Tyskland i Frankrike, på det samme sted som Emil, min andre oldefar, kjempet for Amerika.
En av de fire sønnene til Max var Rudy, min bestefar. Da Max dro av gårde for å kjempe i Frankrike, ble Rudy og de tre yngre brødrene hans stort sett overlatt til seg selv, selv om noen av naboene av og til så til dem. Ettersom faren ikke var hjemme og kunne kjøpe mat til dem, og ettersom det fantes lite mat på grunn av krigen, var guttene ofte svært sultne. De lærte seg derfor å stjele mat for å kunne holde seg i live.
I mellomtiden kjempet mine oldefedre Max og Emil i skyttergravene i Frankrike. Ett av våpnene den gangen var giftgassbomben. Mennene i Emils skyttergrav ble bombet, og mange døde. Emil ble innlagt på sykehus. Han kom seg, men var plaget av ettervirkningene av denne giftgassen hele sitt liv og døde svært ung. Vi har mange ganger lurt på om Emil og Max noen gang sto like overfor hverandre på slagmarken. Begge overlevde denne krigen, som skulle gjøre slutt på alle kriger.
Senere sto Hitler fram på skueplassen i Tyskland. Nå var de fire sønnene til Max blitt voksne og var i vernepliktsalderen. Tre av dem ble tatt ut til å gjøre tjeneste i Hitlers hær. Men den fjerde, min bestefar, Rudy, hadde emigrert til Amerika og var blitt baker. Han hadde slått seg ned i den samme lille byen i Minnesota som Emil var fra, og giftet seg med Emils datter, min bestemor.
Harde tider igjen
Det varte ikke lenge før Amerika og Tyskland igjen lå i krig med hverandre. Dette var en vanskelig tid for besteforeldrene mine. Hvordan håpet de ikke på og ba om at min bestefar, Rudy, ikke skulle bli utskrevet til militærtjeneste og måtte kjempe mot sine egne brødre på den andre siden av jordkloden! Ettersom han som baker forsynte folk med brød, ble han betraktet som nødvendig for samfunnet og ble heller ikke utskrevet av myndighetene til å gjøre tjeneste i hæren. Men i hele denne tiden var Rudy bekymret for brødrene sine i Tyskland og lurte på om de var i live.
Da Amerika kom med i krigen, var min bestemors bror 17 år og skulle snart bli uteksaminert fra high school. Dagen etter at han hadde tatt sin eksamen, ble han tatt ut til å gjøre tjeneste i hæren og ble sendt av gårde for å få militær opplæring. Skulle han også bli nødt til å kjempe mot slektninger som han hadde hørt om, men aldri hadde sett?
Hva hadde så hendt med min bestefars, Rudys, brødre i Tyskland? En av dem var krigsfange i Sovjet. En annen var i en amerikansk leir for krigsfanger i Frankrike. I én leir som denne grandonkelen min var i, var fangene så underernært at grandonkelen min en dag da det kom en katt gående forbi piggtrådgjerdet, fanget den, slo den i hjel, dro skinnet av den og spiste den rå! Mot slutten av krigen ble den tredje broren transportert sammen med noen andre soldater med tog. Det var samme dag som det ble erklært våpenstillstand. Toget ble bombet, og han ble drept.
I den lille landsbyen Einberg, hvor de fire brødrene hadde vokst opp, skjedde det andre sørgelige ting. Min oldefar Max, som hadde giftet seg igjen noen år tidligere, hadde to barn til. Tyskland var i ferd med å tape krigen, og overalt ute på landet holdt okkupasjonsstyrkene til. Ettersom de fleste fedrene var ute ved fronten, var det ingen hjemme som kunne beskytte familiene.
Soldatene brøt seg inn i hjemmene. Det forekom tyverier, og av og til ble kvinnene voldtatt. Hvis landsbyboerne fikk vite at soldatene var på vei, tok de døtrene sine og gjemte dem i høystakkene ute på markene, slik at de skulle være i trygghet.
Krigen sluttet, men virkningene av den opphørte ikke i og med at fredstraktaten ble undertegnet. Min bestefars brødre, bortsett fra ham som døde på toget, vendte tilbake til Einberg i Tyskland. Ingenting var lenger som før for dem. En av dem gikk inn og ut av sykehuset hele sitt liv og døde svært ung. Den andre broren, Bernhard, kom for ikke så lenge siden fra Tyskland for å besøke oss i California. Hans sønn hadde allerede vært ute i det militære, og det har også onklene mine her i Amerika. Er det noen mening i alt dette? Hvordan skal det ende til slutt?