En kveld i operaen
Av Våkn opp!s medarbeider i Italia
MED ett opphører den typiske disharmoniske lyden av orkestret som varmer opp, og lysene slukkes. Dirigenten ønskes velkommen med en kort applaus mens han går fram til podiet, og han takker publikum med et bukk. Så blir det helt stille i salen, han hever armene, og med en myndig bevegelse leder han orkestret inn i ouverturens åpningstakter. Har du noen gang opplevd det spennende øyeblikket når en opera begynner? Kunne du tenke deg det? Hva er egentlig en opera, og hvor har operaen sin opprinnelse?
En opera er et dramatisk verk, enten en tragedie (opera seria) eller en komedie (opera buffa), i én eller flere akter, hvor replikkene synges til musikk. Den består av en rekke elementer: en tekst (libretto) skrevet av en tekstforfatter eller en lyriker, musikk av en komponist, sang, dans, scenedekorasjoner og kostymer. En musikal og en operette minner om en opera, men er mye lettere i formen. Du har kanskje sett filmer som «West Side Story» og «Oklahoma», hvor skuespillerne noen ganger synger istedenfor å tale.
Det finnes mange forskjellige slags operaer: Wolfgang Amadeus Mozarts og Gioacchino Rossinis operaer beskrives gjerne som virtuose; Giuseppe Verdis som kraftfulle og gripende; Richard Wagners som komplekse, langsomme og strenge i formen; Georges Bizets som fargerike og livfulle; Giacomo Puccinis som sentimentale.
Musikkens og sangens opprinnelse faller så å si sammen med begynnelsen på menneskenes historie. (1. Mosebok 4: 21; 31: 27) I løpet av den tiden det har vært mennesker på jorden, er det blitt laget utallige musikkinstrumenter. På 1000-tallet eller deromkring begynte man å bruke et system for å notere musikk. Kilder sier at operaen oppstod i Firenze i Italia på slutten av 1500-tallet. Det er årsaken til at mange italienske ord brukes når man skal beskrive forskjellige sider ved denne kunstarten (opera, libretto, sopran, tenor). Etter hvert som operaen spredte seg til andre deler av Europa, gjennomgikk den mange forandringer. I dag finnes det operascener over hele verden.
Vil du vite mer? La oss i så fall overhøre en samtale mellom Antonello, som bor i Milano, og Max, en venn av ham fra Sveits som er på besøk. Antonello og Max opplever en spesiell, fascinerende kveld på La Scala i Milano, en av verdens mest berømte operascener.
I operaen
Max: Jeg leste i den boken du gav meg, at La Scala ble innviet i 1778. Under den annen verdenskrig ble bygningen hardt skadet av bombing, men den ble gjenoppbygd og gjeninnviet i 1946. Boken sier også at det er plass til over 2000 tilskuere her.
Antonello: Det stemmer. Som du ser, er den bygd i den klassiske hesteskoformen, i likhet med de fleste operahus som er oppført fra 1600-tallet til 1800-tallet. Det er losjer hele veien rundt i seks etasjer. Orkestergraven er der, foran scenen. La Scala er verken det eldste eller det største operahuset i verden. Grunnen til at det er så berømt, er at en rekke operaer ble uroppført her, og at en mengde berømte dirigenter og sangere har opptrådt her. En av dem var den berømte dirigenten Arturo Toscanini, som kunne dirigere uten å ha partituret foran seg. Det sies at akustikken på La Scala er perfekt, og det er jo av avgjørende betydning i et operahus, hvor verken stemmene eller lyden av instrumentene forsterkes ved hjelp av mikrofoner og høyttalere.
Max: Kan du fortelle litt om operasangerne?
Antonello: Det er seks forskjellige stemmer. Det er tre mannsstemmer — bass, baryton og tenor — og tre kvinnestemmer — alt, mezzosopran og sopran. Bass og alt er de dypeste stemmene for hvert kjønn, mens tenor og sopran er de høyeste. Stemmene imellom kalles altså baryton og mezzosopran.
For å bli en god operasanger må man for det første ha en god stemme. I tillegg må man studere i mange år ved en spesialskole. Uten denne skoleringen, hvor man lærer å bruke stemmens potensial fullt ut, kan ingen bli operasanger. Snart får du se solistene. Da vil du se at selv om noen av dem spiller idealiserte, forelskede ungdommer, er de nesten uten unntak ganske kraftige personer i moden alder. Vet du hvorfor?
Max: Nei, men det vil jeg gjerne vite.
Antonello: Fordi de når høyden av sin karriere først i moden alder, og fordi de må være fysisk sterke for å kunne synge opera. Det er ingen spøk å skulle synge høye, kraftige toner gjentatte ganger i en lengre periode. Det sies at den berømte sopranen Maria Callas, som ofte sang her på La Scala i 1950-årene, mistet en del av stemmeprakten etter at hun hadde gjennomgått en hard slankekur for å gå ned i vekt. Så i stedet for å la deg distrahere av solistenes utseende bør du glede deg over stemmen deres. Se, der kommer dirigenten. Ta teaterkikkerten, så ser du sangerne og hele forestillingen bedre. Ett råd vil jeg gi deg: Du får mest ut av operaen hvis du konsentrerer deg om sangen og musikken, slik vi gjorde under første akt.
Hva skjer bak scenen?
Max: For en lang applaus! Sangerne synger virkelig vakkert. Hvor lang er denne pausen?
Antonello: Rundt 20 minutter. Men vet du hva som foregår bak teppet under pausen?
Max: Nei, det har jeg ingen anelse om.
Antonello: Det er hektisk aktivitet! Under ledelse av en scenemester går spesialiserte, godt samkjørte scenearbeidere, maskinister, lysteknikere, snekkere og andre i gang med å demontere kulissene og sette opp nye. I dag har mange operahus moderne teknisk utstyr som gjør det mulig å skifte scene raskt, kanskje til og med under selve forestillingen. Hydrauliske plattformer, mekaniske heiser og annet maskinelt utstyr brukes til å heve og senke deler av scenen. Alle operascener er utstyrt med tanke på spesialeffekter og overraskelser. De har maskiner som produserer damp som skal forestille skyer eller tåke, røykeffekter, lyden av regn eller vind og til og med tordenskrall. Ved hjelp av et system av spotlys med forskjellig styrke og farge kan man skape effekter og lage lysstrimer som aldri unnlater å imponere.
Max: Fra her vi sitter, ser og hører vi operaen. Men hva foregår bak scenen under forestillingen?
Antonello: Det er et interessant spørsmål, Max. Mens vi sitter komfortabelt her og nyter forestillingen, er det en hel liten hær av folk i arbeid bak scenen og i kulissene. Tenk deg hva som ville skje hvis en solist, koret eller danserne ikke kom inn når de skulle. Bak scenen står scenemesterens assistent eller assistenter og følger med på partituret mens orkestret spiller, og gir sangerne stikkordet til å gå inn på scenen i rette øyeblikk. Korlederen gjør det samme når det gjelder koret.
Der, skjult i den boksen midt foran på scenen, befinner suffløren seg. Han eller hun følger dirigentens bevegelser ved hjelp av intern-TV og leser opp replikkene fra librettoen, hele tiden litt i forveien, i tilfelle en av solistene skulle glemme en replikk.
Endelig holder regissøren oppsyn med sceneskiftene og passer på at alt går riktig for seg når mange aktører skal inn på scenen samtidig, og han holder også øye med lysteknikerne og passer på at de fargede lysstrålene til enhver tid rettes mot riktig del av scenen. Det foreligger planer om å utstyre La Scala med to dreiescener eller to etasjescener, slik en del andre operahus har. Det vil forenkle scenedekoreringen og gjøre det mulig å arbeide med mer enn én forestilling om gangen.
Max: Skal det virkelig så mye folk og så mye arbeid til for å oppføre en opera? Det hadde jeg aldri trodd!
Antonello: Javisst! Store operahus har fast ansatte orkestermusikere, korsangere og dansere — hundrevis av artister. Og det er en mengde andre som medvirker, hvis du tar med alle håndverkerne, skredderne, skomakerne, snekkerne, sminkørene og lysteknikerne og én eller flere scenografer som lager og maler scenedekorasjonene. I tillegg trengs det personale med tanke på sikkerhet, administrasjon og andre tjenester.
Bibelske operaer
Max: Er det noen operaer som er bygd på Bibelen?
Antonello: Ja, mange. Operaen har hentet stoff fra et bredt spekter av emner — oldtidshistorie, mytologi, legender fra middelalderen og William Shakespeares og andre forfatteres verker. «Nabucco» (Nebukadnesar) av den italienske komponisten Giuseppe Verdi handler om da jødene ble ført som fanger fra Jerusalem til Babylon. Gioacchino Rossini, også en italiensk komponist, komponerte musikken til «Mosè» (Moses), og franskmannen Charles-Camille Saint-Saëns komponerte «Samson et Dalila» (Samson og Dalila). Handlingen i disse dramaene følger ikke Bibelens beretning så nøye, men det er interessant å merke seg at de tre operaene inneholder Guds navn, Jehova.
Max: Sier du det? Jeg visste at Guds navn er nevnt i Bachs og Händels verker, men jeg visste ikke at det også er nevnt i lyriske operaer.
Antonello: Mot slutten av «Nabucco» synger koret om ’Store Jehova’, og også øverstepresten Sakarja nevner Guds navn. I Rossinis opera påkaller Moses Jehova, og i «Samson et Dalila» er navnet Jehova nevnt en rekke ganger.
Max: Det var interessant.
Antonello: Og så er det jo flere andre operaer som er bygd på Bibelen, deriblant «Salome» av Richard Strauss, «Moses und Aron» (Moses og Aron) av Arnold Schönberg og «Debora e Jaele» (Debora og Jael) av Ildebrando Pizzetti. Men se, nå begynner siste akt.
En fascinerende kveld
Antonello: Likte du operaen?
Max: Ja, det gjorde jeg, særlig fordi jeg hadde lest librettoen på forhånd, slik du foreslo, så jeg kunne følge med i handlingen. Ellers kunne det nok ha vært vanskelig å få med seg hva som skjedde.
Antonello: Det er faktisk umulig å forstå alt som solistene og koret synger, for orkestret overdøver av og til sangen, og de ordene som synges i et høyt toneleie, er noen ganger vanskelige å få tak i. Mange operahus byr nå på oversatte tekster over eller under scenen, slik at det er lettere for publikum å følge med i handlingen.
Max: Det var en utmerket forestilling, Antonello. Vakker musikk og sang gjør oss virkelig takknemlig mot Skaperen, som har gitt menneskene evnen til å kunne synge, komponere, spille og glede seg over musikk. Takk for en hyggelig og spennende kveld.
[Bilde på side 24]
Tilskuerplassene i La Scala
[Rettigheter]
Lelli & Masotti/Teatro alla Scala
[Bilde på side 25]
La Scala i Milano
[Rettigheter]
Lelli & Masotti/Teatro alla Scala
[Bilder på side 26]
Ovenfor: Scene fra operaen «Samson et Dalila»
[Rettigheter]
Winnie Klotz