Det største privilegium jeg har hatt hva det å gi angår
Fortalt av Vicki Johnson til en av våre faste medarbeidere
Det er ofte vanskelig å få dem som har normal hørsel og normalt syn, til å lytte til og se sannheten om Guds rike. Nå ble jeg stilt overfor den utfordring å skulle lære fra meg disse sannhetene til en ung kvinne som hadde vært døv og blind fra fødselen av.
MIN mann og jeg bor på den eiendommen som grenser opp til det nasjonale Helen Keller-sentret for døvblinde i Sands Point på Long Island i staten New York. Etter hvert som vi så at byggeprosjektet nærmet seg sin avslutning, gjorde vi oss noen refleksjoner omkring døvblinde mennesker. Noen har til og med vært døvblinde helt fra de ble født. Tenk på det — aldri å ha sett alt det vakre på jorden eller å ha hørt lyder, som bringer så stor glede! Vi ble overveldet bare ved tanken; vi klarte ikke å forestille oss et liv i fullstendig mørke og stillhet. Vi kjente til Jehovas løfte om at han skal skape en paradisisk jord. Under hans rikes styre vil blinde og døve få syn og hørsel igjen, men hvordan skulle vi kunne formidle dette håpet til dem som snart ville være naboene våre? Vi ba om at det måtte åpne seg en mulighet for oss til å gjøre dette.
I september 1977 ble muligheten åpnet. Vår menighet av Jehovas vitner mottok et brev fra Georgine Dilts i Seattle i staten Washington. Hun hadde ledet et bibelstudium med den 25 år gamle Debbie Curry, en kvinne som hadde vært blind og døv fra fødselen av. De hadde studert ved hjelp av litteratur skrevet med brailleskrift eller blindeskrift. Den første som kom i kontakt med Debbie, var Dallas Talley, et av Jehovas vitner som selv er blind. Han studerte med henne og tok henne med på møtene, men etter en tid overlot han henne til Georgine Dilts, som kjente tegnspråket for de døve. Og nå underrettet Georgine oss om at Debbie ville bli sendt til Helen Keller-sentret like ved hjemmet vårt. Menigheten vår ble bedt om å finne en som kunne fortsette å studere Bibelen med henne. Jeg var den som ble bedt om å gjøre dette! Hvordan skulle jeg klare det? Min verden var fylt av lyder og synlige ting. Jeg tok det å se og høre for gitt. Hvordan skulle jeg klare å få kontakt med Debbie i hennes mørke og tause verden? Hvordan skulle jeg kunne kommunisere med henne? Jeg kunne ikke fingerspråket, og selv om jeg hadde kunnet det, ville ikke hun ha kunnet se det.
Da jeg traff Debbie på instituttet, ble min engstelse mindre, om ikke helt borte. Det var ikke nødvendig å kjenne til fingerspråket for å kunne snakke med henne. Jeg snakket normalt, og hun brukte hånden sin som ører. Mens jeg snakket, holdt hun tommelen på leppene mine og fingrene på kjeven og halsen min. Ved at hun følte de bevegelsene jeg gjorde med leppene og kjeven, og vibrasjonene i halsen, forsto hun hva det var jeg sa. Denne metoden kalles tadomametoden — et ord som ennå ikke finnes i ordbøkene. Ordet er dannet ved å sette sammen fornavnene til de to døvblinde, et søskenpar, som var de første som ble opplært i metoden — Tad og Oma. Debbie snakket til meg på sin måte. Men til å begynne med hadde jeg vanskelig for å forstå alt hun sa, selv om hun har en forbausende evne til å snakke ved å gjøre bruk av stemmen, i betraktning av at hun aldri har hørt et ord selv.
Det første hun spurte om, var: «Når kan jeg være med til Rikets sal?» Den samme uken ble hun med meg på et av menighetens bokstudier, og jeg gjorde avtale om å lede et bibelstudium med henne. Hun begynte også å overvære noen ukentlige møter i Rikets sal. Det ene av disse er en skole som gir oss opplæring i å forkynne, og det andre hjelper oss til å utføre forkynnelsesarbeidet på en mer effektiv måte.
Skritt blir tatt for å hjelpe Debbie
Til å begynne med tok jeg med meg publikasjoner skrevet med brailleskrift som hun kunne lese på møtene, men det var bare en midlertidig ordning. Jeg og en annen dame i menigheten gikk på kurs for å lære både finger- og tegnspråk med tegn for hele ord, og etter noen uker tolket vi møtene for Debbie skiftevis. Hun holdt hånden vår lett i sine hender mens vi fingerbokstaverte eller framstilte med tegn det som ble sagt. Hun var lykkelig over å føle at hun fikk en andel i alt det som foregikk. Senere hadde jeg en elevtale på den tidligere omtalte skolen. Debbie ville gjerne være med på den. Jeg la opp presentasjonen min slik at hun kunne si noen ord, og dette gjorde henne henrykt. Hun kommer også med kommentarer på menighetsbokstudiet.
Selskapet Vakttårnet er oppmerksom på de behov som de funksjonshemmede har. Det har Bibelens bøker i blindeskrift. Debbie har lånt mange av disse. I Selskapets blindeskriftavdeling framstilles mange av Selskapets publikasjoner med tanke på blinde lesere. Når Debbie og jeg studerer Bibelen sammen, benytter vi boken Den sannhet som fører til evig liv. Hun har denne boken i blindeskrift, og hun leser høyt hvert avsnitt med tilhørende spørsmål og besvarer så spørsmålet. Studieartiklene i annethvert nummer av Vakttårnet blir utgitt i blindeskrift. Av den grunn er Debbie svært ivrig etter å overvære søndagsmøtet i Rikets sal når dette bladet blir studert.
Helen Keller-sentret, hvor Debbie bor, må gi henne tillatelse til å gjøre dette. Sentret har ikke noe imot Jehovas vitner, men det tar svært godt vare på sine klienter. Jack, en av de frivillige arbeiderne, hadde pleid å ta Debbie med seg til den katolske kirken hver søndag formiddag. Han var svært snill mot henne. Han tok henne med seg ut for å svømme, de gikk på restaurant og andre steder sammen. De som arbeidet ved sentret, syntes at dette var en god ordning, og de ville nødig forandre på den. Sentret foretrakk derfor at Debbie brukte noe tid sammen med hver av oss — sammen med meg i Rikets sal i løpet av uken og sammen med Jack i den katolske kirken på søndagene.
Debbie fortsatte imidlertid å spørre om hun kunne få være med i Rikets sal på søndagene. Sosialkuratoren hennes gikk til slutt med på at hun kunne gjøre denne forandringen hvis hun fortalte Jack at hun hadde lyst til det. Dette var vanskelig for henne. Hun var glad i ham. Han hadde vært svært snill mot henne. Hun ville at han også skulle få lære om Jehovas løfter om liv i et jordisk paradis.
Hun ba Jack om å komme til det personlige bibelstudiet hennes. Han er en standhaftig katolikk, men han kunne ikke si nei til Debbie. Det var derfor ikke lenge før han var til stede på et av de møtene som han hadde trodd var noe i likhet med et Ku Klux Klan-møte. På sentret hadde de snakket om ’disse menneskene som stikker av med Debbie på flere religiøse møter i uken’. De hadde sagt at ’det å gå på ett møte i uken var noe som svært religiøse mennesker gjorde’, så ’disse menneskene må være veldig merkelige’. Jack fortalte oss dette, men han tilføyde: «Dere er høyst normale, gjestfrie mennesker, og dere har virkelig omsorg for Debbie.» Da han kom tilbake til sentret, anbefalte han at Debbie skulle få lov til å være sammen med oss når som helst vi ønsket å ta oss av henne. Hun begynte med én gang å være til stede på Vakttårn-studiet på søndagene.
«Jeg har ingen problemer»
Et av Vakttårn-studiene handlet om å kaste sin byrde på Jehova. Etterpå repeterte jeg noen av punktene med Debbie.
«Når vi har problemer,» sa jeg, «kan vi alltid gå til Jehova Gud i bønn og snakke med ham om dem. Vi bør aldri nøle med å gå til ham med et hvilket som helst problem som oppstår i vårt liv.»
Denne unge kvinnen, som har levd sine 26 år i fullstendig mørke og fullstendig stillhet, svarte: «Jeg har ingen problemer.» Sammenlignet med henne er det jeg som ikke har noen problemer!
Ved en anledning oppsto imidlertid et lite problem. Jeg leder et bibelstudium med Denise, en pike i tenårene, som også går på møtene i Rikets sal. Hun skulle ha en elevtale, og jeg gjennomgikk notatene hennes sammen med henne. Debbie la hånden sin over notatene. Jeg tok den vekk, men hun la den over dem igjen. Den tredje gangen dette skjedde, tok jeg hånden hennes bort og holdt den der et øyeblikk. Debbie snudde ryggen til meg. Da Denise og jeg var ferdig, henvendte jeg meg til Debbie. Hun tok et gammelt brev som hun hadde fått av bestemoren sin, ut av vesken og rakte meg det for at jeg skulle lese det. Jeg hadde allerede lest det for henne flere ganger. Da jeg kom dit hvor bestemoren hennes fortalte henne at hun ikke behøvde å bli døpt om igjen, ettersom hun var blitt døpt i pinsemenigheten Betania da hun var liten, tok Debbie brevet fra meg. Hun ønsket å fortelle meg noe.
«Så du vil ikke bli døpt som et av Jehovas vitner?» spurte jeg.
«Nei.»
«Du sa tidligere at du ville det. Og nå vil du det ikke lenger?»
«Nei.»
«Når var det du forandret oppfatning?» Hun svarte ikke.
«Vil du bli pinsevenn, eller vil du bli et av Jehovas vitner?»
«Pinsevenn.»
«Vil du fortsette å studere Bibelen sammen med meg?»
«Nei.»
«Vil du at jeg skal komme innom på torsdag for å ta deg med til Rikets sal?»
Hun nølte, men så sa hun: «Ja.»
Jeg forsto hva som var i veien. Hun var sjalu fordi jeg hadde brukt tid sammen med Denise. Hun ville såre meg ved å forkaste Jehovas vitner. Jeg snakket ikke mer om saken, men nevnte det neste gang vi var sammen. Hun ønsket ikke å snakke om det.
«Sist vi snakket sammen,» sa jeg, «sa du at du ikke ville bli et av Jehovas vitner. Mente du det?»
«Nei.»
«Du var sint.»
«Nei!» Hun sto på sitt. Hun ville ikke at jeg skulle tro at hun var sint.
«Jo,» sa jeg, «du var sint. Det er forståelig.
Du ville ha min oppmerksomhet. Men det var Denises tur. Det at jeg viste Denise oppmerksomhet, betyr ikke at jeg ikke er glad i deg. Forstår du det?»
Hun svarte ikke, og jeg fortsatte: «Det er som en mor som har mer enn ett barn. Hun er glad i alle barna, men hun viser de forskjellige oppmerksomhet på forskjellige tider. Forleden dag var det Denises tur. I dag er det din tur. Hvis du vil være sint, så vær sint på meg, men vær aldri sint på Jehova eller på sannheten. Det hender at jeg blir sint. Det er en menneskelig svakhet, og vi må forsøke å overvinne den.»
Debbie fikk tak i poenget. Hun har aldri vært sjalu siden. Jeg har fått sanne de ordene som bestemoren hennes skrev til meg i et brev: «Hun er en svært lykkelig, ung dame, som jeg er sikker på at du har oppdaget, og hun blir sjelden sint.» Debbies bestemor ga meg også disse svært interessante opplysningene:
«Filmen ’En dag sammen med Debbie’ finnes i kongressens bibliotek. Den ble laget i undervisningsøyemed for å hjelpe andre funksjonshemmede. Hun var mellom åtte og ni år gammel da den ble tatt. Den er blitt vist i fjernsynsprogrammer, i skoleklasser og ved mange andre anledninger. Dette er blitt gjort for å gjøre foreldre oppmerksom på det forhold at et funksjonshemmet barn kan og bør få en utdannelse, og at det også kan ta del i forskjellige former for samfunnsliv.»
Bestemoren avslutter brevet til meg på en svært vennlig måte: «Jeg vil igjen gjerne takke deg, din mann og dine venner, som har vært så snille og kjærlige mot Debbie.» Jeg satte stor pris på brevet hennes. Hun er interessert i Debbies ve og vel. Da jeg begynte å studere med Debbie, forhørte bestemoren hennes seg om dette på sentret. Sosialkuratoren forsikret henne om at dette var bra for Debbie, at Jehovas vitner er «en fast forent gruppe som har virkelig omsorg for dem som de studerer med».
Gleder vi har hatt sammen
Da jeg ble kjent med Debbie, ville jeg at hun’ skulle føle seg vel sammen med meg. Jeg sa til henne: «Jeg vil gjerne at du skal føle deg fri sammen med meg. Nøl ikke med å spørre meg om hva som helst du vil.» Det moret meg og gledet meg at hun reagerte umiddelbart: «Kan vi gå ut og spise pizza?» Hun er glad i å gå ut for å spise, og hvis det ikke er pizza hun har lyst på, så er det hamburgere og franske poteter. Hun har bedt meg om å ta henne med for å svømme. Hun er så morsom når hun spør meg om noe. I stedet for å si rett ut hva det gjelder, sier hun vanligvis: «Hva skal du gjøre lørdag formiddag? På ettermiddagen? Og kvelden? Søndag ettermiddag?» Hun kan glede seg over musikk og dans, for hun har en vibrator som hun kan feste på armen, og som fanger opp vibrasjonene i musikken.
En annen glede vi har sammen, er å fortelle andre om Jehovas rike. Etter at vi hadde studert Bibelen noen måneder, ønsket hun å være med meg i forkynnelsen fra dør til dør. Jeg har skrevet ned noen linjer som hun kan vise til beboerne. Der står det at hun hverken ser eller hører, men at hun gjerne vil at de skal tenke over dette skriftstedet. Jeg leser så skriftstedet, og så følger en drøftelse. Debbie vet hvor viktig det er å dele det hun vet, med andre, og hun vil gjerne gjøre sin del. Etter at hun hadde vært med fra hus til hus for første gang sammen med meg, sa hun: «Når kan jeg lede et bibelstudium med noen? Jeg vil gjerne undervise folk i Bibelen.» På grunn av Debbie og sosialkuratoren hennes har alle ved Helen Keller-sentret kjennskap til Jehovas vitners arbeid.
Da min mann og jeg tok henne med til Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York, ville hun gjerne ta på ting. Vi hadde tidligere forsøkt å få henne til å ta på forskjellige gjenstander. Vi mente at dette ville hjelpe henne til å lære om dem. Men merkelig nok er hun ikke særlig villig til å gjøre dette. Da vi ble vist rundt på trykkeriet, ønsket hun imidlertid å ta på alt — papiret, sjirtingen, limet og maskinene. Under omhyggelig tilsyn følte hun også vibrasjonene fra de store rotasjonspressene mens de spydde ut tusenvis av bøker eller blad.
Den største gleden jeg har opplevd sammen med Debbie, var på det internasjonale stevnet med mottoet «Den tro som seirer» som ble holdt på Shea stadion i New York i juli i fjor. Der, foran øynene på 55 000 stevnedeltagere, symboliserte Debbie og 486 andre sin innvielse til Jehova ved vanndåpen. Begivenheten ble vist i nyhetene på fjernsynet den samme kvelden.
Den største glede hører framtiden til
Debbie ser med spent forventning fram til den tiden da Jehova har gjenopprettet paradiset på jorden. Da vil hun i likhet med andre kunne se og høre. Tenk på hvilken begeistring hun vil føle når hun for første gang åpner øynene og ser fjell, skoger, rennende elver og bølgende hav, blomster, fugler og dyr, foruten menn og kvinner — og seg selv! Jeg håper at jeg får det privilegium å være der da og oppleve dette og se hennes reaksjoner når hun hører vakker fuglesang, lyden av vinden, insektenes summing, buldret fra en foss og menneskelige stemmer, sin egen innbefattet! Vi er tilbøyelige til å ta alt dette for gitt. Debbie Curry vil ikke gjøre det. Setter vi fullt ut pris på det at vi kan se og høre? Debbie Curry vil gjøre det.
Av og til kan det være en prøve å arbeide med Debbie i flere timer. Men noe som oppveier alle anstrengelsene, er når hun sier: «Jeg ba Jehova om styrke i går kveld», eller når hun smiler og bokstavelig talt skjelver av lykke på grunn av en eller annen liten ting, eller når hun stopper opp midt i bibelstudiet for å klemme meg og si: «Jeg er så glad i bibelstudiet.» I de 40 årene jeg har vært et av Jehovas vitner, har dette virkelig vært det største privilegium jeg har hatt hva det å gi angår!