Vi har lært av vår Store Veileder hele livet

FORELDRENE MINE VAR GODE EKSEMPLER

På slutten av 1950-tallet flyttet foreldrene mine fra Italia til Kindersley i provinsen Saskatchewan i Canada. Kort tid senere ble de kjent med sannheten, og den ble det viktigste i livet vårt. Jeg husker at jeg som barn var med på lange dager i felttjenesten sammen med familien min, så noen ganger sier jeg med et glimt i øyet at jeg var «hjelpepioner» som åtteåring!

Foreldrene mine var fattige, men de var likevel villige til å ofre mye for Jehova. I 1963 solgte de for eksempel mange av tingene sine for at vi skulle få råd til å være med på det internasjonale stevnet i Pasadena i California i USA. I 1972 flyttet vi omkring 100 mil til Trail i provinsen Britisk Columbia i Canada for å hjelpe til i det italienske distriktet. Faren min jobbet som vaktmester. Han takket nei til forfremmelser for å kunne fokusere på åndelige aktiviteter.

Jeg er takknemlig for at foreldrene mine var så gode eksempler for meg og de tre søsknene mine. De ga meg en fin start på opplæringen fra Jehova. Noe de lærte meg, og som jeg har husket helt siden da, er: Hvis jeg setter Guds rike først i livet, vil Jehova ta vare på meg. – Matt 6:33.

JEG FÅR SMAKEN PÅ HELTIDSTJENESTEN

I 1980 giftet jeg meg med Debbie, en nydelig søster som hadde klare åndelige mål. Vi hadde lyst til å begynne i heltidstjenesten, og tre måneder etter at vi giftet oss, begynte Debbie som pioner. Da vi hadde vært gift et år, flyttet vi til en liten menighet med behov, og jeg ble pioner, jeg også.

Etter en tid ble vi motløse og hadde egentlig bestemt oss for å flytte. Men først snakket vi med kretstilsynsmannen, og han hadde en kjærlig, men ærlig prat med oss. Han sa: «Dere er en del av problemet. Dere er for opptatt av de negative sidene ved situasjonen deres. Hvis dere isteden ser etter de positive sidene, vil dere finne dem.» Det var akkurat det vi trengte å høre. (Sal 141:5) Vi fulgte rådet med en gang og oppdaget snart at det skjedde mye fint rundt oss. Det var mange i menigheten som hadde lyst til å gjøre mer for Jehova, deriblant ungdommer og noen som var gift med en som ikke var i sannheten. Dette lærte oss noe viktig. Vi lærte å fokusere på det positive og å vente på Jehovas løsning når en situasjon virker vanskelig. (Mi 7:7) Vi fikk tilbake gleden, og ting ble bedre.

På vår første pionerskole hadde vi lærere som hadde tjent i utlandet. De viste oss lysbilder og fortalte om de utfordringene og velsignelsene de hadde opplevd, og det gjorde at vi fikk lyst til å bli misjonærer. Så vi bestemte oss for å sette oss det som mål.

Vi tenkte at et fint skritt på veien mot det målet ville være å flytte til den fransktalende provinsen Quebec, over 400 mil fra Britisk Columbia, og i 1984 gjorde vi det. Det betydde at vi måtte bli vant til en helt ny kultur og lære et nytt språk. En annen utfordring var at vi ofte hadde lite penger. I en periode levde vi på poteter som lå igjen på en åker etter innhøstningen. Debbie ble veldig kreativ og laget potetretter på både den ene og den andre måten! Til tross for utfordringene fokuserte vi på å holde ut med glede. Og vi opplevde at Jehova tok vare på oss. – Sal 64:10.

En dag fikk vi en uventet telefon. Vi ble invitert til å tjene på Betel i Canada. Vi hadde søkt om å få gå Gilead-skolen, så vi hadde blandede følelser for det å begynne på Betel. Men vi tok imot invitasjonen. Da vi kom, spurte vi bror Kenneth Little, som var medlem av utvalget ved avdelingskontoret: «Hva skal vi gjøre hvis vi blir invitert til Gilead?» Han svarte: «Det får vi ta når den tiden kommer.»

«Den tiden» kom en uke senere, for da ble Debbie og jeg invitert til Gilead. Så da måtte vi ta et valg. Bror Little sa til oss: «Uansett hva dere velger, vil det komme dager da dere skulle ønske at dere hadde valgt motsatt. Det ene er ikke bedre enn det andre, Jehova kan velsigne begge deler.» Vi bestemte oss for å gå Gilead, og i årenes løp har vi sett at det bror Little sa, er sant. Vi har ofte sitert ordene hans for andre som har måttet velge mellom oppdrag.

LIVET SOM MISJONÆRER

Vi var veldig glade for å være blant de 24 elevene i den 83. klassen på Gilead, som begynte i april 1987 i Brooklyn i New York. Hovedlærerne våre var bror Ulysses Glass og bror Jack Redford. De fem månedene fløy av gårde, og avslutningen ble holdt 6. september 1987. Vi ble sendt som misjonærer til Haiti sammen med John og Marie Goode.

Det hadde ikke blitt sendt Gilead-misjonærer til Haiti siden 1962, da de siste misjonærene som var der, ble utvist fra landet. Tre uker etter Gilead-avslutningen var vi på plass i Haiti, i en liten menighet med 35 forkynnere i et isolert fjellområde. Vi var unge og uerfarne, og det var bare oss to på misjonærhjemmet. Folk var ekstremt fattige, og de fleste kunne ikke lese. I vår første tid som misjonærer opplevde vi uroligheter, statskupp, brennende barrikader og sykloner.

Vi kunne lære mye av våre glade og robuste brødre og søstre i Haiti. Mange av dem hadde et vanskelig liv, men de elsket Jehova og tjenesten. En eldre søster som ikke kunne lese, hadde lært seg cirka 150 skriftsteder utenat. Alle de problemene vi så rundt oss, gjorde oss enda mer motivert til å fortelle folk at den eneste løsningen på menneskenes problemer er Guds rike. Vi blir fortsatt varme om hjertet av å tenke på at noen av de første vi studerte Bibelen med, senere ble alminnelige pionerer, spesialpionerer og eldste.

Mens vi var i Haiti, traff jeg Trevor, en ung mormon som var misjonær. Jeg fikk mulighet til å snakke med ham om Bibelen flere ganger. Noen år senere fikk jeg et uventet brev fra ham. Han skrev: «Jeg skal bli døpt på neste stevne! Jeg har lyst til å dra tilbake til Haiti og tjene som spesialpioner i det samme området der jeg var mormonmisjonær.» Og det gjorde han faktisk i mange år, sammen med kona si.

EUROPA OG SÅ AFRIKA

Vi fikk i oppdrag å tjene i en del av Europa der arbeidet vårt hadde vært forbudt inntil nylig. I 1992 kom vi til Ljubljana i Slovenia, som ligger i nærheten av der foreldrene mine vokste opp før de i sin tid flyttet til Italia. Det var fortsatt krig i noen områder i det tidligere Jugoslavia. Avdelingskontoret i Wien i Østerrike og kontorene i Zagreb i Kroatia og i Beograd i Serbia hadde ført tilsyn med arbeidet i regionen. Men nå skulle alle de selvstendige republikkene i det tidligere Jugoslavia ha hvert sitt Betel.

I Slovenia måtte vi igjen lære oss et nytt språk og venne oss til en ny kultur. Slovenerne sa: «Jezik je težek», som betyr: «Språket er vanskelig.» Og det kunne vi skrive under på! Men vi beundret brødrene og søstrene der. De godtok lojalt og villig justeringene i organisasjonen, og vi så hvordan Jehova velsignet dem. Igjen la vi merke til hvordan Jehova kjærlig korrigerer ting i rette tid. I de årene vi var i Slovenia, hadde vi nytte av ting vi hadde lært tidligere, og vi lærte også mye nytt.

Men så kom det flere forandringer. I 2000 ble vi sendt til Elfenbenskysten i Vest-Afrika. Men allerede i november 2002 måtte vi evakuere landet på grunn av borgerkrig. Vi kom oss til Sierra Leone, hvor det nettopp hadde vært en elleve år lang borgerkrig. Det var vondt å måtte dra fra Elfenbenskysten så brått. Men ting vi hadde lært tidligere i livet, hjalp oss til å bevare gleden.

Vi fokuserte på det produktive distriktet og på våre kjærlige brødre og søstre, som hadde opplevd krig i mange år. De var fattige, men de delte villig det de hadde, med andre. En søster ville gi Debbie noen klær. Debbie nølte med å ta imot dem, men søsteren insisterte og sa: «Under krigen fikk vi hjelp av brødre og søstre i andre land. Nå er det vår tur til å hjelpe.» Vi satte oss som mål å etterligne dem.

Etter hvert dro vi tilbake til Elfenbenskysten. Men det var fortsatt uro i landet, og igjen tok volden helt av. Så i november 2004 ble vi evakuert med helikopter. Vi fikk bare med oss en bag på ti kilo hver. Vi overnattet på gulvet i en fransk militærbase og fløy så til Sveits dagen etter. Da vi kom til avdelingskontoret der ved midnattstider, ble vi tatt varmt imot av brødrene i utvalget, lærerne ved Tjenesteopplæringsskolen og konene deres. Vi fikk mange klemmer, et varmt måltid og mye sveitsisk sjokolade. Vi ble veldig rørt.

Vi fikk i oppdrag å tjene midlertidig i Ghana og ble så sendt tilbake til Elfenbenskysten da det ble roligere forhold der igjen. Den vennligheten brødrene og søstrene viste oss, hjalp oss gjennom disse stressende evakueringene og midlertidige oppdragene. Debbie og jeg var enige om at selv om denne broderkjærligheten er vanlig i Jehovas organisasjon, ville vi aldri ta den for gitt. Den urolige tiden vi opplevde, viste seg faktisk å bli en verdifull del av opplæringen vår.

TIL MIDTØSTEN

I 2006 fikk vi et brev fra hovedkontoret der det sto at vi fikk et nytt oppdrag: Vi skulle til Midtøsten. Enda en gang betydde det nye opplevelser, utfordringer, språk og kulturer. Det var mye å lære i dette området, hvor det var mange sterke religiøse og politiske følelser. Vi elsket språkvariasjonen i menighetene og så den enheten som kommer av å følge veiledningen fra Jehovas organisasjon. Vi beundret brødrene og søstrene, for de fleste av dem utholdt modig motstand fra familien, skolekamerater, kolleger og naboer.

Vi var på det spesielle stevnet som ble holdt i Tel Aviv i Israel i 2012. Dette var første gang siden pinsedagen i år 33 at så mange av Jehovas tjenere var samlet på en gang i den regionen. Det var virkelig en minneverdig begivenhet!

I løpet av de årene vi var i Midtøsten, ble vi bedt om å besøke et land der arbeidet vårt er pålagt restriksjoner. Vi tok med oss noe av litteraturen vår, gikk på feltet med vennene og var på små stevner. Det var kontrollposter og tungt bevæpnede soldater overalt, men når vi beveget oss forsiktig rundt sammen med noen av de få forkynnerne som var der, følte vi oss trygge.

TILBAKE TIL AFRIKA

I 2013 fikk vi et annet oppdrag: Vi skulle tjene på avdelingskontoret i Kinshasa i Kongo, som er et stort og vakkert land, men som dessverre også er plaget av ekstrem fattigdom og av væpnede konflikter. Til å begynne med sa vi: «Vi kjenner Afrika, så vi er klare.» Men vi hadde fortsatt mye å lære, særlig når det gjaldt å reise på steder med dårlig infrastruktur. Vi fant mange positive ting å fokusere på, for eksempel hvor utholdende og glade brødrene og søstrene var til tross for økonomiske vanskeligheter, hvor glade de var i tjenesten, og hvor villige de var til å anstrenge seg for å komme på møtene og stevnene. Vi fikk med egne øyne se hvordan arbeidet gikk framover på grunn av Jehovas støtte og velsignelse. Årene i Kongo gjorde dypt inntrykk på oss og ga oss enda flere venner som er som familie for oss.

I slutten av 2017 kom vi til Sør-Afrika, hvor vi hadde fått enda et nytt oppdrag. Vi skulle begynne på Betel der. Dette er det største avdelingskontoret vi har tjent på, og arbeidsoppgavene var helt nye for oss. Enda en gang var det mye å lære, men ting vi hadde lært tidligere, var også denne gangen til hjelp for oss. Mange av brødrene og søstrene her har tjent Jehova lojalt i flere tiår, og vi elsker dem. Og det er flott å se hvor forent Betel-familien er til tross for etniske og kulturelle forskjeller. Vi kan tydelig se at Jehova gir sitt folk fred fordi de tar på den nye personlighet og følger bibelske prinsipper.

I årenes løp har Debbie og jeg fått mange spennende oppdrag, tilpasset oss forskjellige kulturer og lært nye språk. Det har ikke alltid vært lett, men vi har hele tiden følt Jehovas lojale kjærlighet gjennom hans organisasjon og brødrene og søstrene. (Sal 144:2) Vi føler at det Jehova har lært oss i heltidstjenesten, har gjort oss til bedre tjenere for ham.

Jeg er så glad for den opplæringen jeg fikk av foreldrene mine, for støtten fra min kjære kone, Debbie, og for de fantastiske eksemplene i vår verdensomfattende åndelige familie. I tiden som kommer, vil vi fortsette å være ivrige etter å lære av vår Store Veileder.