Sannheten har frigjort meg

FAR døde da jeg var sju år gammel, og min stakkars mor måtte oppdra seks barn alene. Vi vokste opp i Johannesburg i Sør-Afrika. Som barn og ung likte jeg ikke å være sammen med andre. Du skjønner, jeg stammet så mye at jeg følte meg brydd over å snakke.

Men dette handikap hjalp meg til å utvikle andre evner. På skolen var jeg ofte den flinkeste i klassen i stil. Noen ganger leste lærerne til og med stilene mine høyt for andre klasser. Det at jeg stammet, hemmet meg heller ikke i å synge. Hjemme tilbrakte jeg mesteparten av fritiden med å spille gitar og synge på soverommet.

Etter hvert ble musikk det eneste jeg virkelig interesserte meg for. Jeg lengtet etter å få spille i et rockeband, og dette gikk ut over skolearbeidet mitt. Jeg gikk faktisk ut av skolen før jeg var ferdig med grunnskolen. Jeg dannet et band, og vi tilbrakte nesten hver helg med å spille på forskjellige steder i og rundt Johannesburg. Snart hadde jeg fått langt hår og begynte å drikke for mye alkohol.

Jeg husker at jeg spilte i en nattklubb i Johannesburg i flere uker. En av de ansatte, som tilsynelatende var en vakker kvinne, viste interesse for meg og ville spandere drinks på meg. For en avsky jeg følte da jeg oppdaget at denne personen var en mann som var kledd som en kvinne! Ja, nattklubben bød på underholdning spesielt for homoseksuelle. For å kunne overholde arbeidstiden på denne nattklubben, som var fra klokken ni om kvelden til klokken fem om morgenen seks netter i uken, ble vi avhengig av hallusinogene stoffer.

Da jeg hadde spilt i et band i fem år, skjedde det noe som fikk meg til å tenke alvorlig over religion. En katolsk prest inviterte bandet vårt til å spille for en ungdomsorganisasjon i kirken hans. Det var over 500 tenåringer til stede, og den katolske presten var kasserer. Vi spilte virkelig støyende musikk, og mange av ungdommene var påvirket av alkohol. Men det var en annen gruppe ungdommer som fanget min oppmerksomhet. De satt rundt i ring på dansegulvet og sendte rundt narkotika. Jeg begynte å spørre meg selv om det virkelig fantes en Gud.

Finnes det en Gud?

I min søken besøkte jeg kirkene til syvendedags adventistene, metodistene, katolikkene og andre. Men jeg syntes ikke at de hadde noe å tilby, og sluttet snart å gå der. Jeg ble enda mer desillusjonert etter noe jeg opplevde en søndag kveld på et diskotek. Belysningen var dempet og musikken høy, og jeg fikk øye på bartenderen, som var den lokale katolske presten. Han hadde på seg dongeribukse og vest, men ingen skjorte, og hadde et stort kors hengende om halsen. Vi syntes ikke at han var noe bedre enn oss, og kalte ham hippiepresten.

Jeg ble interessert i buddhismen og kjøpte en liten statue av Buddha, som jeg hadde på rommet mitt ved siden av sengen. Hver dag knelte jeg foran den og sa: «Å, Buddha, vær så snill å hjelpe meg.» Jeg trodde også at mennesket har et astrallegeme som er festet til kroppen med en sølvsnor, og at en ved hjelp av dette kunne reise rundt i universet, hvor hen en ville.

Denne falske læren om sjelens udødelighet innvirket på musikken vår. (Jevnfør Forkynneren 9: 5, 10 og Esekiel 18: 4, norsk oversettelse av 1904.) Jeg begynte å skrive sanger under påvirkning av narkotika. Bandet lærte å spille musikken min, og vi fikk laget en profesjonell innspilling av den. Innspillingen varte i to timer, og sangene handlet om livet til en astralfarer som reiste gjennom tiden. En av sangene handlet om Satan og fremmet den blasfemiske tanken at Djevelen er mektigere enn Gud.

Min befatning med det okkulte og med hallusinogene stoffer hadde en svært dårlig virkning på meg. Jeg kunne våkne opp om natten og se mørke skikkelser bevege seg rundt i rommet mitt. En natt ble jeg så skremt at jeg ble helt slapp i armene, og jeg klarte nesten ikke å bevege meg da en skrekkinnjagende gjenstand kom imot meg. Ved en annen anledning lå jeg på sengen da merkelige gjenstander plutselig viste seg i rommet. Jeg begynte å ønske at jeg kunne bli fri fra dette slaveriet.

En dag som forandret mitt liv

På dette tidspunkt var min bror Charles og hans kone, Lorraine, blitt Jehovas vitner. Lørdag morgen våknet jeg ofte opp i bakrus og fant en liten papirlapp ved siden av sengen. På lappen hadde Charles skrevet noen skriftsteder som hentydet til min opprørske livsstil.

Så en søndag inviterte Charles og Lorraine meg til å bli med dem og se et bibelsk skuespill som ble framført av Jehovas vitner på det årlige områdestevnet deres i Pretoria. Jeg var nysgjerrig etter å se skuespillet og bestemte meg for å bli med. Det var virkelig en behagelig overraskelse for meg å se en slik stor forsamling av rene mennesker! Jeg hadde en hyggelig dag, selv om jeg ikke forstod 90 prosent av det jeg hørte. Da Charles presenterte meg for vennene sine, gjorde det inntrykk på meg at de ønsket meg hjertelig velkommen, selv om jeg hadde langt hår og ikke var passende kledd for anledningen. Det ble ordnet med at et av Jehovas vitner skulle studere Bibelen med meg.

Uken etter gikk jeg på Jehovas vitners møter i deres Rikets sal i stedet for å være med på øving i bandet. Da uken var gått, hadde jeg bestemt meg for å slutte i bandet og selge musikkutstyret mitt. Da medlemmene i bandet skilte lag, ble vi enige om at jeg skulle beholde originalinnspillingen vår, ettersom det var jeg som hadde skrevet alle sangene og også komponert musikken. Jeg kunne ikke motstå fristelsen til å beholde båndet. Jeg beholdt også min akustiske gitar og fortsatte å spille den okkulte musikken som jeg hadde komponert under påvirkning av narkotika.

Etter hvert som jeg fortsatte å studere Bibelen og overvære kristne møter, økte min forståelse av Guds krav gradvis. Jeg innså snart at for å behage Gud måtte jeg delta i de kristne møtene og ta del i forkynnelsen av det gode budskap som et av Jehovas vitner. (Apostlenes gjerninger 5: 42; Romerne 10: 10) Jeg grøsset ved tanken, for jeg stammet så mye at jeg var blitt temmelig innadvendt, og jeg var som regel avhengig av at andre snakket for meg.

Stammingen fikk ikke hindre meg

Når jeg overvar møtene, pleide jeg å si til meg selv: ’Hvis bare jeg kunne komme med en kommentar slik som de andre!’ Med tiden gjorde jeg det, men du verden som jeg strevde for å få fram noen få ord! Etter at møtet var slutt, var det mange som kom bort og roste meg. De fikk meg til å føle meg som en fotballspiller som nettopp har scoret et mål. Jeg begynte å føle den ekte kjærligheten som kjennetegner de sanne kristne. — Johannes 13: 35.

Den neste hindringen dukket opp da jeg meldte meg på den teokratiske tjenesteskole og måtte lese opp fra Bibelen for en liten forsamling. Jeg stammet så mye at jeg ikke klarte å fullføre oppgaven innenfor den tildelte tid. Etter møtet gav skoletilsynsmannen meg på en vennlig måte praktisk veiledning. Han foreslo at jeg skulle øve meg ved å lese høyt for meg selv. Jeg fulgte rådet og satte av tid til daglig å lese høyt fra Bibelen og bladet Vakttårnet. Den selvtilliten jeg fikk på den teokratiske tjenesteskolen, hjalp meg til å møte den utfordringen det var å besøke fremmede i forkynnelsen fra hus til hus. I oktober 1973 ble jeg døpt som et symbol på min innvielse til Jehova Gud.

Jeg kvitter meg med min tidligere livsstil for godt

Jeg var imidlertid fremdeles en ny, umoden kristen. Etter å ha forkynt fra hus til hus en kald søndag kunne jeg for eksempel finne på å sette meg inn i bilen og lukke vinduene. Mens jeg nøt varmen fra solen, lyttet jeg til en kassettinnspilling av originalmusikken min. På den tiden hadde jeg også begynt å gjøre kur til en søt ung kvinne, Debbie, som var heltidsforkynner. En gang mens jeg satt og lyttet til båndet, kom Debbie bort til bilen, og jeg slo straks av kassettspilleren. Innerst inne var jeg klar over at denne musikken ikke var passende for en kristen.

Kort tid etter at Debbie og jeg var blitt gift, begynte vi å få problemer. Jeg våknet ofte opp midt på natten, svett og skjelven. Jeg hadde fryktelige mareritt som gikk ut på at jeg vasset gjennom elver med blod mens jeg ble forfulgt av demoner. Min stakkars kone hadde det vanskelig i mange måneder på grunn av disse demonangrepene. Selv om Debbie ikke var helt klar over hva musikken min handlet om, hadde hun mistanke om at den hadde en dårlig innvirkning på meg, og gav uttrykk for dette. Men jeg sa hårdnakket: «Jeg kommer til å beholde dette båndet som et minne for bestandig.»

Vi diskuterte også mye annet, og det endte ofte med at jeg skrek til henne. Fordi vi hadde så mange sammenstøt, var Debbie så fornuftig at hun henvendte seg til menighetens eldste og bad om hjelp. Noen ganger besøkte en eldste oss og forsøkte å hjelpe, men etter at han hadde gått, ble jeg sint på Debbie igjen. Jeg var for stolt til å innrømme at vi trengte hjelp, og kunne si: «Hvilken rett har du til å gå til de eldste og snakke med dem? Det er mitt ansvar. Det er jeg som er familiens overhode!» Ja, jeg hadde et nokså ulikevektig syn på lederskap. Deretter kunne jeg surmule og la være å snakke til henne i dagevis. Nå innser jeg at det hun gjorde, var å forsøke å redde sin mann og sitt ekteskap.

Så en kveld snakket Debbie med en av de eldste om gitarspillingen min og om den typen musikk jeg lyttet til. En av de eldste kom derfor hjem til oss og hadde en lang prat med meg. Jeg husker at han spurte meg: «Har du noe i huset som muligens kan være årsak til problemene dine?» Til slutt åpnet jeg meg og fortalte ham om båndet og innrømmet at det tynget min samvittighet. — 1. Timoteus 1: 5, 19.

Samme kveld, etter at han var gått, bestemte jeg meg for å kvitte meg med båndet. Debbie og jeg forsøkte å brenne det ute i bakhagen, men det ville ikke brenne, så vi gravde det ned i stedet. Jeg solgte også gitaren min. Jeg tenkte ved meg selv: ’Hvis jeg skal kvitte meg med nedbrytende musikk, så må jeg gjøre det for godt.’ Og overraskende nok fikk jeg ikke flere mareritt. Fra da av ble ekteskapet vårt gradvis bedre.

Offentlige foredrag — en utfordring

Selv om jeg hadde fått større selvtillit på den teokratiske tjenesteskolen, stammet jeg fremdeles mye. Jeg ville så gjerne kunne holde et foredrag i menigheten uten å stamme. Debbie foreslo taktfullt at jeg skulle gå til en logoped. Jeg gikk med på dette og fikk profesjonell hjelp én gang i uken i fire måneder. Ved å anvende det logopeden lærte meg, sammen med den gode veiledningen fra Jehovas organisasjon har jeg vært i stand til å gjøre framskritt når det gjelder å holde offentlige foredrag.

I 1976 fikk jeg det privilegium å bli utnevnt til eldste i menigheten. To måneder senere holdt jeg mitt første 45 minutters offentlige foredrag. Noen få år senere fikk jeg det privilegium å holde min første tale på et kretsstevne. Med tiden fikk jeg tildelt en tale på nesten hvert eneste kretsstevne. Så, i desember 1990, nådde jeg høydepunktet som foredragsholder. Jeg fikk det privilegium å holde et 20 minutters foredrag om kristent familieliv for en forsamling på over 4000 tilhørere i den engelske avdeling ved Jehovas vitners områdestevne «Det rene språk» i Johannesburg.

Som stammer må jeg hele tiden arbeide med problemet mitt. Hvis jeg ikke gjør det, melder problemet seg igjen, og når jeg først begynner å stamme, er det vanskelig å slutte. Nå og da har jeg fremdeles litt problemer med det, men det hjelper å stole på Jehova. Hver gang jeg går opp på plattformen for å holde en tale, ber jeg Jehova om å hjelpe meg, slik at jeg kan bevare fatningen og presentere opplysningene på en god måte. Men jeg må også få legge til at jeg aldri har glemt ydmykt å takke Jehova etter en tale, for det er ved hans hjelp at jeg har klart å gjennomføre den.

Debbie og jeg er også blitt velsignet med to barn, Pendray, som er 15 år, og Kyle, som er 11 år. Vi finner stor glede i å forkynne fra hus til hus som en familie. Den begeistring Pendray og Kyle viser for dette arbeidet, er til stor oppmuntring for Debbie og meg.

Når jeg ser tilbake på livet mitt, føler jeg både glede og anger. Anger på grunn av den dårlige påvirkning musikken min øvde på andre, men glede over at jeg fant sannheten, at jeg sluttet å spille nedbrytende musikk, og at det lyktes meg å overvinne de hindringer som stammingen skapte. Jeg tenker ofte på Jesu ord til disiplene: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Johannes 8: 32) Ved Jehovas ufortjente godhet har også jeg hatt gleden av å erfare dette. — Fortalt av William Jordaan.

[Bilder på side 26]

Debbie og William Jordaan i dag

Som stammer må jeg hele tiden arbeide hardt med problemet mitt