Den siste av de store flokkene på vandring
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Kenya
SPENNENDE! Ærefryktinngytende! Et av de største skuespill på jorden! Den årlige vandringen av titusener av dyr, store flokker av gnuer, sebraer, gaseller og andre ville dyr, tvers over de vidstrakte afrikanske slettene er virkelig et fenomen som det er verdt å betrakte!
En kort safari til Masai Mara, et viltreservat i Kenya på grensen til de berømte Serengeti-slettene, gav oss anledning til å betrakte et skuespill som kanskje snart vil høre fortiden til.
Reservatet
Viltreservatet Masai Mara i det sørvestre hjørne av Kenya er et kolossalt stort, urørt område med lave åser, akasietrær og grønt savannegress. En mener at det innen reservatet, som er på omkring 1800 kvadratkilometer, finnes omkring 95 forskjellige pattedyrarter og over 450 fuglearter. Vi kommer ikke bare til å få se en mengde mindre dyr, men også de fem store ville dyrene i Afrika — elefanten, løven, neshornet, leoparden og bøffelen. Omkring Mara-elven finnes det et stort antall flodhester og også en del krokodiller. Det er verdt å merke seg at masaiene lar buskapen sin gresse midt blant de ville dyrene og tar sjansen på at de skal unnslippe Maras mange løver.
Turen
Ettersom vi bare skal på en kort safari, vil vi utnytte hver time det er lyst. Vi forlater Nairobi, Kenyas hovedstad, kl. 4 om morgenen og begynner på den over 270 kilometer lange turen til reservatet. Når vi har kommet fram til Narok og det er slutt på den asfalterte veien, er vi dypt inne i masaienes rike. Etter hvert som det sakte begynner å lysne og en vakker soloppgang viser seg, legger vi merke til at de vidstrakte slettene er fulle av ville dyr.
Vi er fremdeles bortimot 50 kilometer fra grensen til reservatet, men vi ser allerede svære flokker av drøvtyggende dyr på slettene. Rett til høyre ser vi en stor flokk med Thomson-gaseller. Disse skøyeraktige, selskapelige små skapningene vinner lett mange turisters hjerte, også vårt. De er lysebrune med et bredt, svart bånd som deler den hvite buken. En «Tommy», som den populært kalles, vifter stadig med halen, men ikke fra side til side, slik som en hund gjør, men rundt, rundt, i en fullstendig sirkel. Noen tror at en «Tommy» stadig logrer med halen fordi den er så glad. Enten det forholder seg slik eller ikke, er en «Tommy» virkelig en fornøyelig liten skapning.
Like foran oss ser vi det mest grasiøse av alle dyrene på sletten, impalaen. Det er et glinsende, rødbrunt dyr med store, klare brune øyne. Hannen har store, lyreformede horn. Dette dyret er helt igjennom elegant, enten det står ubevegelig høyt oppe på en termitt-tue, eller det setter av sted i lange, grasiøse sprang. Sprangene ser ut til å øke dens forsvarsmuligheter i det åpne busklandet, som er impalaens naturlige tilholdssted. Det er lett å forstå hvorfor de store kattedyrene og andre rovdyr har vanskelig for å nedlegge et bytte som ganske enkelt flyr av sted og hopper fra angriperens klør. Selv om de smidige impalaene ikke opptrer spesielt for oss, er vi henrykt over å se deres hopp. En del av hoppene er høyere enn bilen vår! Og av og til hopper de lenger enn veien er bred, kanskje seks meter eller mer.
Det myldrer av ville dyr på slettene! Her ser vi hartebest-antiloper med sine eiendommelig formede horn. Vi ser også topi, Grant-gaseller, sjiraffer, vannbukker, bøfler, vortesvin og noen mindre flokker av gnuer og sebraer. I betraktning av at alle disse dyrene er innen synsvidde, er det rimelig å tro at dyrenes konge også er i nærheten. Vi har allerede fått lønn for strevet på denne turen, men vi drar videre. Hvorfor det? Fordi vi venter å få se det skuespill som vandringen utgjør — tusenvis av gnuer og sebraer på vandring over de vidstrakte slettene.
Vandringen
Det første glimtet av fenomenet får vi fra verandaen på den bygningen hvor vi skal overnatte. De lave åsene bak bygningen burde være vakkert grønne eller gyllenbrune, men i dag er de mørke, nesten svarte. De må være dekket av en veldig flokk gnuer! En titt i kikkerten bekrefter denne slutningen. Det må være flere tusen av dem! Vi gjør oss hurtig i stand, får tak i en guide, og så drar vi på safari.
Det er gnuer og sebraer overalt! Det er som om vi kjører gjennom et hav av dyr. Og de, særlig gnuene, er på vandring, sakte og nesten i gåsegang, og det ser ut som om de følger en leder. De går framover. Det ser ikke ut til at det er noe som avskrekker dem. De fortsetter sin vandring, over sletter, gjennom daler og tvers over grøfter, bekker og elver. Ved slike anledninger som denne kan dyrene være uvitende om hva som skjer rundt dem. At et dyr kommer i klørne på en angriper, legger de tydeligvis ikke merke til. De dytter og skubber til hverandre og tråkker på hverandre — ja, enkelte blir tråkket ned langs veien, men den store flokken vandrer bare videre. Når de drikker vann ved en elv, kan så mange som tre stå oppå hverandre. Hva blir resultatet? Mange dør.
Vi kjører litt nærmere, og nå kan vi tydelig høre den kraftige brekingen eller gryntingen. For en eiendommelig lyd! Gnuene lager mye støy, og den stadige gryntingen fra så mange dyr danner et disharmonisk brøl som høres tvers over slettene.
Gnuen, det større dyret som det finnes flest av i Øst-Afrika, har et eiendommelig utseende. Det kan ikke være tvil om at den er en antilope, men den er nær beslektet med hartebestet. Den skiller seg ut fra de andre, mer grasiøse antilopene ved sin okselignende forpart med kraftig bog, sin hestlignende, svarte man og hale og ved skjegget under halsen. Det finnes to arter av gnuer, og den arten som holder til på Kenyas og Tanzanias sletter, er den stripete eller blå gnuen. Den er egentlig mørkegrå og har mørke bånd tvers over forparten og gir derfor inntrykk av å være «stripete». Skulderhøyden ligger på mellom 1,2 og 1,4 meter, og de store hannene kan veie opptil 270 kilo. Hannen er en kraftig, robust og modig skapning som i selvforsvar til og med kan drive tilbake en løve som går til angrep på den.
Gnuene er svært selskapelige og opptrer derfor vanligvis i store flokker, selv om det ikke er uvanlig å se en hann som lever for seg selv. Disse dyrene er nokså nysgjerrige. Når de blir forstyrret, farer de av sted i lange sprang, men snart snur de seg for å se hva det var som skremte dem. Når de farer av sted, slenger de hodet fra den ene siden til den andre og reiser seg på bakbena for så å slå voldsomt og ubehersket bakut. For den som står og ser på, kan denne oppvisningen noen ganger virke nærmest komisk.
På grunn av sivilisasjonens utbredelse foregår gnuenes årlige vandring sannsynligvis ikke i samme utstrekning som før i tiden. Ikke desto mindre utgjør de et særegent syn. Det fortelles at ved én anledning sluttet det seg så mange dyr til en flokk i løpet av tre dager at dyrene til slutt dekket et område på 6 x 13 kilometer! Ifølge en tilskuer ble en meter høyt gress i løpet av bare to dager spist opp, slik at det bare var gresstubber på ti centimeter som stod igjen!
Den strekningen som gnuene tilbakelegger årlig, kan være på mange hundre kilometer, fra de sørlige delene av Serengeti-slettene i Tanzania til Masai Mara i Kenya i nord. Vanligvis kan en se disse dyrene på Mara-slettene fra juli til september. De går og løper, ofte etter hverandre i en lang rekke. Dagligdagse begivenheter, for eksempel kalving, fortsetter å inntreffe i hele den tiden vandringen varer.
Hva er årsaken til at disse dyrene vandrer? De søker tydeligvis etter føde, men en har lagt merke til at de forlater områder med godt gress og går til områder med gress av dårligere kvalitet. Forfatterne av boken Serengeti Shall Not Die drev i sin tid omfattende forskning i forbindelse med det gresset en finner på Serengeti-slettene. Det de og andre forskere fant ut, synes å vise at gnuene foretrekker et slags gress som inneholder omtrent den samme proteinmengden som vanlig høy. Når dette gresset gror, begynner dyrene å vandre og spiser det, idet de beveger seg nesten i en sirkel. Når gresset på et sted hvor de har beitet, har vokst noen centimeter igjen, vender de tilbake og beiter der enda en gang. Enkelte forskere mener at det i tillegg er en slags nedarvet, instinktiv drivkraft som får dyrene til å fortsette vandringen. Andre sier at gnuene føler seg utrygge i det høye gresset på grunn av den fare løver som jakter, utgjør, og at de derfor fortsetter å vandre og leter etter kortere gress. Hva årsaken til vandringen deres enn måtte være, er den et skuespill som det er verdt å betrakte.
Hva kommer til å skje i framtiden?
Sivilisasjonen stiller sine krav, og visse selviske mennesker griper inn og ødelegger, og alt dette bringer hver dag ikke bare gnuen, men alle de dyrene som finnes på de afrikanske slettene, i fare. Den amerikanske bisonoksen er nesten blitt utryddet, og dette får en til å lure på hva som vil komme til å skje med gnuen. Den stadig voksende folkemengden krever mer plass og mer dyrkbar jord, og dette gjør det stadig vanskeligere for ansvarsbevisste myndigheter å bevare det miljø som de fantastiske dyrene på Afrikas sletter trenger. Men trass i økende press gjør enkelte lands myndigheter seg store anstrengelser for å bevare denne levende arv, som kommer fra Skaperen. En har truffet beskyttende tiltak ved å opprette nasjonalparker og reservater, slik at gnuene og andre afrikanske dyr kan unngå å bli utryddet, noe så altfor mange dyr allerede er blitt.
Vår to dager lange safari er over, men for en opplevelse! Titusenvis av dyr på vandring er et syn en ikke glemmer. I mange år framover vil vi komme til å minnes dette spennende skuespillet — gnuene, som utgjør den siste av de store flokkene, på sin årlige vandring.