Min afrikanske safari — jeg fikk se dem — får barna mine se dem?
«JAMBO!» Vi fór opp og gned søvnen ut av øynene. «Jambo!» ropte vi tilbake. Det er vekkesignalet vårt, som er swahilisk for «Er det noe nytt?» Etter flere måneders forberedelse og noen tusen kilometers reise befant vi oss i et telt i et viltreservat i Kenya — på safari i Afrika!
Eventyret begynte egentlig dagen før. Da vi kom fram, tok guiden vår oss med på en liten rundtur. «Gasell!» ropte en av oss der vi humpet av sted i de to robuste terrengbilene våre. Hender famlet febrilsk etter kameraer, håndbøker og kikkerter.
Guiden, en livlig, liten engelskmann, lo for seg selv av vår begeistring. «Egentlig er det en grantgasell. Skjønne små dyr, ikke sant?»
Disse små, nette skapningene, som åpenbart er utholdende og bygd for hurtigløp, så vi overalt, og det gjaldt også den mindre thomsongasellen. På denne første utflukten fikk vi dessuten sett og fotografert den store elandantilopen, oryxantilopen og sjiraffantilopen, og vi fikk til og med se den sjeldne store kuduen og fjellrørbukken.
Da vi kom rundt en sving, skremte vi opp en flokk impalaer. Fra å stå stille hoppet de cirka to meter rett opp, som om de spratt opp fra skjulte fjærer. «Som dere sikkert kan forestille dere, blir rovdyrene veldig forvirret av denne hoppingen,» sa guiden vår. Så løp impalaene av gårde i sprang på ni meter.
Vi så sebraer som så svært eiendommelige ut i sine dramatiske svarte og hvite striper, og vi ble minnet om beretningen i den bibelske boken Job, som antyder at sebraen ikke kan temmes. (Job 39: 8, NW) Jeg spurte guiden om det. «For en tid tilbake var det noen amerikanere som laget en film her,» sa han. «De trengte en tam sebra som en av skuespillerne skulle ri på, men de fant ingen, for det finnes ingen. De måtte male striper på en hest.»
Da vi drog tilbake til leiren denne første dagen, fikk vi øye på en struts. Den løp av gårde da den fikk se oss. De kraftige bena drev den fram over en åskam. Strutsen kan løpe 70 kilometer i timen og ta skritt på over sju meter. Det at den kan løpe så fort, fikk meg til å tenke på et annet skriftsted i Job: ’Den skratter av hest og rytter.’ (Job 39: 21) Den kunne le av bilene våre også, tenkte jeg, der vi humpet av sted.
Men det var denne morgenen, da vi våknet til ropet «Jambo», at vi følte at vår safari begynte for alvor. Vi satte oss på hesteryggen og red over en bred eng oversådd med akasietrær og beundret Mount Kenya i det fjerne. Plutselig gjorde guiden tegn til at vi skulle være stille, og pekte. Der borte, over tretoppene, så vi en gruppe hoder — sjiraffer som stod og gumlet på akasieblad.
Sjiraffene er verdens høyeste dyr, og på oss virket det som om de var godlynte, makelige og til og med forsvarsløse skapninger. Men det er de ikke. Den lange halsen er ikke bare nyttig når de skal spise av tretoppene, men gir dem også et godt overblikk over omgivelsene. Med sine store, vidtskuende øyne holder de øye med ungene, flokken eller en fare som nærmer seg. Vi syntes det virket som om de beveget seg grasiøst i langsom kino, men en sjiraff kan løpe 60 kilometer i timen og sparke en løve så kraftig at løvens ribben brekker. Den kan også bruke hodet som en slegge. En sjiraff i en zoologisk hage rettet en gang et slikt slag mot en eland på nesten 500 kilo med den følge at elanden ble slått ned og brakk skulderen.
Vi red midt iblant dem. Hvis vi hadde vært til fots, ville de ha spredt seg, men siden vi satt på hestene, ble vi bare betraktet som en annen flokk beitende dyr. Noen gaseller og elander var i nærheten, foruten noen sebraer som var ganske annerledes enn dem vi hadde sett dagen i forveien — de var høyere og hadde smalere striper og skjønne, store, runde ører.
«Det er grevysebraer,» sa guiden. «Denne arten blir det stadig færre av, særlig fordi den har så vakkert skinn. Dekoratører betaler i dyre dommer for dem.» Hvor trist er det ikke at mennesker ødelegger så mange av disse skapningene og deres leveområder! Men vi skulle få vite flere triste ting.
Vi satte oss inn i noen lastebiler og kjørte til et reservat for neshorn, et område på 20 000 mål som var omgitt av et tre meter høyt elektrisk gjerde, og hvor bevæpnede vakter patruljerte. Det er hjemmet til 13 spissneshorn og ett stumpneshorn. Ved siden av en av disse formidable skapningene virket lastebilene våre plutselig som lilleputtbiler.
«Neshornet har veldig dårlig syn,» sa guiden. «Hvis oksehakkerne, som holder til oppå ryggen til neshornet, skriker og flyr vekk i forskrekkelse, kan ikke neshornet se hva som gjør dem urolige, og løper rett mot det det måtte være, for å kjenne lukten av det. Det lever i en verden av lukter. Nå blir neshornet jaktet så mye på at det er i ferd med å utryddes.»
Da solen gikk ned, kjørte vi tilbake til leiren i taushet. Mens vi satt rundt leirbålet den kvelden og snakket om neshornets skjebne, ble vi forskrekket over å høre et dypt, rytmisk brøl. Det ble besvart av andre.
«Løver,» sa guiden mens han rolig raket i asken. Jeg ble nervøs. «Virker det ikke som om de er veldig nær?» spurte jeg. «Absolutt ikke. De er flere kilometer unna. Løvens brøl kan bære åtte kilometer eller enda lenger.» Det beroliget oss, og vi gikk til sengs, i håp om å få se noen av disse store kattedyrene i Masai-Mara viltreservat, vårt neste stoppested. Vi skulle ikke bli skuffet.
De store kattedyrene i Mara
Da vi kjørte bortover de åpne gressmarkene i denne nordlige utløperen fra den store Serengetisletten og sjåføren ropte «Simba!», ble vi vill av begeistring. Vi stanset forsiktig og fikk se ikke bare én løve, men en hel flokk — omkring 40 i alt. En rekke løvinner lå og slappet av i grupper. Andre løvinner med unger kom fram fra buskene. Flere samlet seg rundt en liten dam med regnvann for å drikke. Ungene sloss og lekte sisten.
Vi fikk lyst til å gå ut og leke med dem, men vi behersket oss da vi så musklene under løvinnenes hud og fikk øye på to store hanner med kraftig manke som lå utstrakt i sfinxstilling — imponerende gylne kattedyr som blunket tilfreds med sine ravgule øyne i solens siste stråler. Tiden er ennå ikke inne til at vi kan leke med løveunger. — Jesaja 11: 6—9.
«Løvene hviler cirka 20 timer i døgnet,» sa guiden vår. «Hannene hviler enda lenger. Hunnene står for så å si hele oppdragelsen av ungene og 90 prosent av jakten, men likevel er det bestandig hannene som spiser først.» Kvinnene i gruppen vår trakk på smilebåndet og syntes visst dette var nokså betegnende! Men det ville bli liten anledning til å ta seg av ungene og spise i fred hvis det ikke var noen hanner i flokken som kunne beskytte dem. Hvis hanner blir skutt som skadedyr av gjetere eller som trofeer til jegere, blir flokken ofte oppløst, og ungene blir overlatt til seg selv.
Mens løven nå får ivaretatt sine rettigheter i forbindelse med trusselen om utryddelse, går det ikke like bra med geparden. Neste morgen støtte vi på to av disse elegante og grasiøse skapningene. Det var en mor som lærte sønnen sin å jakte. De gikk mot en flokk thomsongaseller, men da moren sakket på farten og begynte å snike seg forsiktig fram, satte den freidige sønnen hennes på sprang etter gasellene. På noen sekunder akselererte han til 110 kilometer i timen, og vi så bare konturene av noe gyllent. Men han sprintet forgjeves. Geparder kan bare ta korte spurter, så gasellene kom seg unna og spredte seg.
Han prøvde en gang til, men klarte det ikke denne gangen heller. Skuffet og pesende lot han til slutt moren vise hvordan det skal gjøres. Hun smøg seg innpå gasellen til hun var ganske nær, og så gjorde hun effektiv bruk av sin evne til å sprinte. Hun delte det lille byttet med sønnen sin.
«Se!» ropte guiden og pekte. En hyene hadde plutselig dukket opp. Den løp mot gepardene, skremte dem bort fra den tilkjempede gasellen deres og løp av gårde med den.
«Den skurken!» freste guiden. Han hadde lyst til å oppspore hyenen for å finne igjen gepardenes bytte, men tyven var borte. Hyenene er dårlig likt av mennesker. Men hyenen har aldri truet noen art med utryddelse. Om en bare kunne si det samme om menneskene!
Morsomme familier
I tillegg til de store kattedyrene så vi mange former for familieliv i Mara-reservatet. En strutsefamilie skrittet ut. Foreldrene, som var to meter høye, passet på en flokk lurvete unger mellom seg. Det fantes også mange familier av vortesvin, som er så stygge at de er komiske. Beundringsverdig raske travet de energisk rundt mens de holdt sitt spadeformede hode høyt. De har også støttenner. Den tynne halen står rett opp, som en bilantenne.
Sjåføren vår, en masai, holdt opp en pekefinger og lo. «Det er herr Vortesvins måte å si ’Jeg er nummer én’ på,» sa han.
Det var også artig å se alle apefamiliene. Utholdende vervetaper med svart ansikt hoppet og skravlet i trærne mens ungene deres lærte å klatre ved å leke vilt under dem. Kolobusaper som drev med luftakrobatikk over hodet på oss i sin dystre svarte og hvite pels, så ut som prester som var blitt helt forstyrret. Bavianfamilier var også overalt. Ungene red ofte på moren sin som små veddeløpsryttere. Bavianene er hese og temmelig nysgjerrige. I Tanzania måtte min kone og jeg jage en bavian ut av hotellrommet vårt!
Afrikas største
I en av Maras skoger fikk vi øye på elefanter. Deres enorme, grå skikkelser beveget seg lydløst mellom trærne. Det var en flokk på åtte hunner og en liten unge på tre måneder som tilhørte lederhunnen. Flokken skjermet ungen mot våre blikk der den gikk fryktløst blant alle de søylelignende bena, fant moren sin og diet innimellom. Jeg fikk vite at flokken tilpasser tempoet etter ungen og står sammen for å beskytte den. Lederhunnen gikk faktisk nesten til angrep på sjåføren vår. Så han pilte fort tilbake til bilen!
Voksne hannelefanter er mye alene. I Ngorongorokratret i Tanzania, en 20 kilometer bred fordypning hvor det myldrer av liv, så vi en gammel hann med lange, skinnende hvite støttenner. Den kan bruke dem til å grave hull med når den vil finne salt og mineraler, og grave vannhull som også andre dyr kan drikke av i den tørre årstiden. Hvor ironisk er det ikke at disse flotte redskapene som den helt tydelig har fått fordi de skal hjelpe den til å overleve, har fått menneskene til å bli så griske at de kanskje forårsaker elefantens undergang!
Det dyret som kommer nest etter elefanten i størrelse, er den enorme flodhesten. (Noen sier at stumpneshornet er det nest største landpattedyret.) Vi stanset i nærheten av en liten elv for å se en hel flokk ligge og døse, pruste og gjespe seg gjennom dagen.
«Flodhesten ligger og drar seg i vannet hele dagen for ikke å bli solbrent, og så går den opp for å beite om natten,» fortalte guiden. «Oljen på huden beskytter den mot for mye sol og vann. Overraskende nok dreper flodhesten flere mennesker enn noe annet afrikansk dyr. De er ikke kjøttetere, men hvis du kommer for nær når du svømmer eller padler, betyr ett bitt slutten på alt!»
Da vi så på dem, kunne vi forstå hvorfor Jobs bok sier at flodhesten ikke flykter om strømmen går strid og velter imot dens gap. Hodet alene kan veie nærmere et tonn! — Job 40: 18.
Serengetisletten
Vi kjørte sørover, til Tanzania, og stanset i det bemerkelsesverdige Ngorongorokratret. På avstand virket det som om en av de grunne, alkaliske innsjøene der hadde en rosa sky på overflaten. Den var dekket med flamingoer, en liten flamingoart som er mer rosa enn den vanlige flamingoen. De skvaldret og skrek mens de spankulerte elegant omkring. Bena deres så ut som et buskas av røde strå som bøyde seg og rettet seg ut.
Serengetisletten nordvest for kratret er en stor, flat gresslette oversådd med knauser. På disse knausene, som er svære, solstekte hauger med kampesteiner, kryr det av små klippegrevlinger og fargerike firfisler. I buskene i nærheten fikk vi øye på dik-diken, en 30 centimeter høy antilope på fem kilo som bare kan forsvare seg ved at den vet hvor den skal gjemme seg.
Vi kjørte inn i en flokk av gnuer som strakte seg mot horisonten i alle retninger. De samlet seg i store mengder til sin vandring, mens de brølte og gjorde klossete krumspring. Det overveldende antallet og bråket deres fikk meg til å smile, og jeg tenkte: ’Her er det endelig et dyr som menneskene ikke er i ferd med å utrydde!’
Guiden var henrykt. «Det kommer til å bli to millioner av dem i år. Det tviler jeg ikke på. Akkurat nå er de på vei til det nærmeste regnskyll — de kan merke et på fem mils avstand!»
Sent en ettermiddag ute på sletten kikket vi på fuglene og var begeistret over at vi hadde sett nesten 200 arter så langt. Alle var svært pene.
«Det kan ikke være mulig!» Søsteren min gispet og pekte. Jeg snudde meg og regnet med å få se litt av en fugl, men isteden fikk jeg se en leopard som strakte seg ut med opphøyet verdighet i grenene på et akasietre mindre enn 20 meter unna. Den besvarte rolig våre stirrende blikk, gjespet og følte seg visst helt hjemme. Løver kan også klatre opp i trær, men siden de er over dobbelt så tunge som leopardene, er det sjelden de gjør det, og når de gjør det, er det for å slippe unna fluer og den stekende solen. De gangene vi så løver oppi et tre, virket de så ubehjelpelige og lå tydeligvis så ubekvemt der oppe at vi lo alle sammen. Men leoparden bor praktisk talt oppi trærne. Den både spiser og sover der.
«Den er fantastisk, ikke sant?» Guiden vår var full av begeistring. Men han fortsatte: «Nå for tiden drar de fleste turistene hjem igjen uten å ha fått se en leopard. Det blir drevet omfattende, ulovlig jakt på dem på grunn av det pene skinnet.» Alle kameraene våre klikket og summet idet solen sank i horisonten. Jeg lurer på om den leoparden lever i dag, bare noen få måneder senere.
Kommer barna våre til å få se dem?
Idet flyet vårt tok av på veien hjem, så jeg ned på Serengeti og følte meg litt trist til mote. Det var trist å reise fra dette vakre stedet. Det hadde overveldet meg helt. Men flere av safariens tilbakevendende temaer hadde også vært triste.
Både gepardens hurtighet, elefantens støttenner, sjiraffens hals og egenskapene til alle de skapningene vi så, vitner om en Formgiver som kombinerer skjønnhet og nytte, form og funksjon, i hele sitt verk. Menneskelige formgivere blir overøst med ros når deres verk bare tilnærmelsesvis gjenspeiler en slik likevekt. Men Han som har formgitt disse langt større verkene, blir sjelden anerkjent som noen formgiver i det hele tatt. Æren blir isteden gitt blinde krefters spill, som blir kalt evolusjon. Det er trist.
Noe som også er trist, er at verkene fortsatt blir hensynsløst tilintetgjort. Til tross for de tapre bestrebelsene som blir gjort av dem som arbeider for å bevare Afrikas dyreliv, kan man fremdeles stille urovekkende spørsmål. Kan disse skapningene overleve fortsatt krypskyting og det press de blir utsatt for fordi de får stadig mindre leveområder? Kommer våre barn og barnebarn til å få se dem?
Det er virkelig foruroligende spørsmål. Men det fører til at tenkende mennesker ikke kan la være å stille et annet, enda viktigere spørsmål: Vil den fornuftutstyrte Formgiver av jorden og av alle skapningene på den forholde seg passiv og se på at alt sammen blir ødelagt? Nei. Han lover at han skal «ødelegge dem som ødelegger jorden». Noe som er enda bedre, er at han lover at menneskene kort tid deretter skal leve i fred med dyrene. — Åpenbaringen 11: 18; Jesaja 11: 1—9.
Ja, Skaperen gir pålitelige og oppmuntrende svar på våre mest bekymringsfulle spørsmål. Når jeg tenker over disse løftene, forsvinner de triste tankene om den vanskelige situasjonen som Afrikas villdyr befinner seg i. De er her nå, og de vil fortsette å være her i framtiden. — Innsendt.