Hva en pacemaker gjorde for meg
DA LEGEN bøyde seg og lyttet til det ufødte barnets hjerteslag, ble han straks klar over at noe var alvorlig galt. Av og til slo hjertet bare 48 slag i minuttet i stedet for 120 slag, som er det vanlige antall hjerteslag hos et foster. Legen tilkalte straks andre leger for å finne ut hva som var årsaken til problemet. Før det kunne stilles noen diagnose, ble jeg født — en måned for tidlig, den 11. september 1944. Hjertet mitt slo bare mellom 48 og 60 slag i minuttet. Hva var det som var årsaken? Det var ventrikulær hjerteblokk.
Ventrikulær hjerteblokk høres verre ut enn det er. I mitt tilfelle betydde det at sammentrekningene i hjertets forkamre var normale, men at impulsene ikke alltid ble overført til hjertekamrene. Dette fikk hjertekamrene til å slå mye langsommere, mellom 30 og 40 slag i minuttet, mens forkamrene slo mellom 60 og 80 slag i minuttet. Ettersom det er hjertekamrene som utfører den egentlige pumpingen av blodet, var blodforsyningen til de forskjellige organene i mitt tilfelle bare halvparten så stor som det som er vanlig for et gjennomsnittsmenneske. Legen mente at det var første gang en hadde oppdaget et slikt hjertetilfelle før fødselen. Min mor fikk vite at jeg ikke ville leve lenge, ettersom legevitenskapen ikke kjente til noe botemiddel for mitt tilfelle.
Mitt første leveår var svært vanskelig, men etter hvert ble jeg sterkere. I hele min barndom var min fysiske aktivitet sterkt begrenset. Jeg måtte hvile ofte og kunne ikke ta del i fysisk trening eller sport på skolen. Alle mine venner besto nesten utelukkende av Jehovas vitner, som var forståelsesfulle og tok hensyn til mine spesielle begrensninger, men likevel alltid lot meg få være med på det de gjorde. Neste gang vi konsulterte en lege, var da jeg var i slutten av tenårene, men han sa at det ikke kunne gjøres noe.
Jeg ble vant til å måtte finne meg i mine fysiske begrensninger og var klar over at jeg alltid måtte være forsiktig hvis jeg skulle holde meg i live. Etter at jeg var ferdig med skolen, var jeg i stand til å utføre deltidsarbeid og kunne på den måten være med på å dekke utgiftene i familien. I omkring halvannet år var jeg også i stand til å være «pioner» hver annen måned og brukte minst 75 timer i disse månedene til å dele min kristne tro med andre. Dette var et høydepunkt i mine yngre år.
Jeg får en pacemaker
Jeg har en tante som er sykepleier, og i slutten av 1965 kom hun i forbindelse med en hjertespesialist som var sterkt interessert i å fremme en medisinsk behandling hvor det ble gjort bruk av såkalte pacemakere. Tanten min fortalte denne legen om min spesielle situasjon. Hun spurte om han trodde en pacemaker ville være til hjelp for meg. Det ble ordnet med en konsultasjon. Etter noen foreløpige undersøkelser sa denne usedvanlig hensynsfulle legen at han var nokså sikker på at en pacemaker ville forbedre min situasjon betraktelig.
Legen forklarte at en pacemaker er et lite batteridrevet elektronisk instrument som vanligvis er fullstendig omsluttet av hard plast og utstyrt med en ledning som kobles til hjertemuskelen. Dette endrer polariteten i hjertemuskelens elektriske ladning, noe som får muskelen til å trekke seg sammen og derved pumpe blodet. Disse regelmessige elektriske impulsene til hjertemuskelen får hjertet til å trekke seg sammen i takt med impulsene. Dette resulterer i en forholdsvis normal hjerterytme.
Det finnes flere forskjellige slags pacemakere. De første var laget slik at de sendte ut impulser i et fastsatt tempo, vanligvis 72 slag i minuttet. Den vanligste typen er imidlertid den som automatisk kobler seg ut og inn. Når hjertet ikke trekker seg sammen av seg selv, merker pacemakeren dette og tar over. Men når hjertets egne nerveimpulser blir sterke nok til å holde hjerterytmen i gang, kobler pacemakeren seg automatisk ut.
Legen sa at han gjerne ville at jeg skulle komme til sykehuset for å gjennomgå noen spesielle undersøkelser, deriblant en hjertekateterisering. Ved denne undersøkelsen ble det foretatt noen små innsnitt i armene og ført inn slanger gjennom venene til hjertet. Dette ble gjort mens jeg var våken, og jeg kunne følge med i det som foregikk.
På ett tidspunkt hadde jeg fire katetre, to i hver arm, ført inn samtidig. Ved hjelp av denne metoden var legene i stand til å undersøke skilleveggene og kamrene i hjertet og se om det var noen huller eller misdannelser. De var til og med i stand til å føre ledninger fra en pacemaker helt inn i hjertemuskelen og prøve om en pacemaker kunne være til hjelp. Resultatene viste at pacemakeren var i stand til å oppheve hjerteblokken og bringe hjerteslagene opp i det normale tempo, som pacemakeren var innstilt på. Legene fant ingen andre deformiteter i hjertet mitt.
Den 23. januar 1966, en måned senere, skulle pacemakeren implanteres i kroppen min. Det ble foretatt et innsnitt i bukveggen, og den utskiftbare pacemakeren ble implantert der. Grunnen til at den ble plassert i bukveggen, var at jeg på det tidspunkt bare veide 43 kilo, og det var der jeg hadde mest fett på kroppen. Det ble foretatt et annet innsnitt mellom de midterste ribbenene. Dette var nødvendig for å få festet ledningene fra pacemakeren til hjertet. Ledningene ble i virkeligheten sydd fast til det ventrikulære hjertevevet for at de elektriske impulsene fra pacemakeren skulle få god kontakt.
Jeg begynner å leve et nytt liv
Jeg kom meg hurtig og var i stand til å forlate sykehuset etter ti dager. Venner og familie bemerket hvor rødmusset jeg var blitt på grunn av den ekstra blodforsyningen som nå strømmet gjennom blodkarene. Etter å ha vært rekonvalesent i seks uker vendte jeg tilbake til arbeidet, men fant at jobben min var blitt avskaffet mens jeg hadde vært borte. Etter kort tid fant jeg meg imidlertid et annet arbeid, og det var ikke for tidlig, for nå begynte jeg å sette meg nye mål og få en annen innstilling til forskjellige ting.
Tidligere hadde jeg sagt: «Nei, det kan jeg ikke gjøre.» Men nå sa jeg: «Ja, jeg tror jeg kan gjøre det.» Det var nok så at jeg fortsatt hadde mine begrensninger, men jeg begynte å lære å utvide grensene, særlig når det gjaldt fysisk aktivitet. Nå kunne jeg arbeide på heltid. Jeg flyttet inn i min egen leilighet, og for første gang i mitt liv begynte jeg å tenke på ekteskap.
Jeg hadde møtt min tilkommende kvelden før den første operasjonen. Hun snakker fortsatt om hvordan hun tenkte at denne unge mannen fortalte en nokså usannsynlig historie, men oppdaget senere at alt var sant. Jeg begynte å arbeide hardt for å betale av på forskjellige legeregninger på omkring 10 000 kroner og også for å kunne utstyre et hjem til oss etter at vi hadde giftet oss. Jeg greide å vise min familie og mine venner at jeg fysisk sett var i stand til å forsørge kone og barn.
Vi giftet oss i 1967. Da vi ventet vårt første barn, var vi nokså engstelige. Grunnen til dette var at vi var redd for at barnet skulle ha arvet min hjertedefekt. Legen mente at det var svært liten sannsynlighet for dette, og at vi ikke behøvde å bekymre oss, men det gjorde vi likevel. Da datteren vår ankom, viste det seg at hun hadde et friskt hjerte, og vi følte oss svært lettet.
Utskiftning av pacemaker
Den pacemakeren jeg hadde fått, var en 24-måneders modell, det vil si at batteriene varte bare så lenge. De to årene gikk svært fort. Så måtte jeg tilbake til sykehuset og få skiftet ut pacemakeren. Denne gangen var operasjonen mye enklere. Det eneste legen måtte gjøre, var å foreta et innsnitt, skjære muskelfibrene bort fra pacemakeren, koble fra ledningene, fjerne den gamle pacemakeren og feste den nye. Deretter ble såret sydd sammen. Det hele ble gjort under full bedøvelse og tok omkring en time. Jeg lå tre dager på sykehuset og var i stand til å begynne å arbeide igjen etter en uke.
Til å begynne med kjentes pacemakeren som en stor kule, under livreimen, og den stakk litt ut på magen. Senere, etter at jeg hadde gått opp fra 43 kilo til omkring 60 kilo, var legen i stand til å plassere pacemakeren litt dypere, og den var ikke så synlig.
Den neste utskiftningen foregikk stort sett på samme måte som tidligere. Men i 1972 benyttet legen en ny framgangsmåte. Jeg kom til sykehuset som poliklinisk pasient, og operasjonen ble foretatt mens jeg var våken; jeg kunne følge med og se hva som foregikk. Først fikk jeg lokalbedøvelse. Det ble foretatt et innsnitt, og den gamle pacemakeren ble erstattet med en ny. Dette tok nesten en time, og med unntagelse av det første innsnittet og injeksjonene i forbindelse med bedøvelsen kjente jeg ikke noe særlig ubehag. Men det sier seg selv at det å være våken mens en blir operert, kan gjøre en nokså anspent.
Jeg fant noe å holde i, og grepet var så hardt at jeg baketter hadde vondt i hendene. Jeg forsøkte å holde tankene borte fra det som skjedde, ved å snakke i ett sett hele tiden. Den minste bevegelse legen gjorde, ble forsterket i kroppen min. Jeg følte det som om han flyttet rundt på alt inni meg, til tross for at det i virkeligheten ikke var tale om noen større bevegelser. Da det hele var overstått etter en time, spøkte og lo vi. Jeg tok på meg klærne og gikk ut til bilen for å kjøre hjem.
Denne nye metoden er mye billigere, ettersom det ikke er nødvendig å bli innlagt på sykehuset. En kommer seg også mye hurtigere, for kroppen behøver ikke å overvinne virkningene av full bedøvelse. Jeg var i stand til å begynne å arbeide igjen etter tre dager.
En annen fordel ved de nye pacemakerne er at legen kan foreta visse justeringer fra utsiden av kroppen. Det nødvendige antall hjerteslag pr. minutt, for eksempel 60, 70, 80 eller 90, kan innstilles ved hjelp av en liten elektronisk boks. Styrken av den elektroniske impulsen kan også settes til lav, medium eller høy. Hvis det er nødvendig å gjøre en forandring på grunn av et medisinsk problem eller en periode med ekstra aktivitet, kan hjerterytmen således justeres under et besøk på legens kontor. I 1973 var jeg med på en tur til Israel som var arrangert av Selskapet Vakttårnet. Legen økte hjerterytmen til 80 slag i minuttet, og dette viste seg å være så hensiktsmessig at vi har holdt den der siden.
Velsignelser etterfulgt av tragedie
Dette var en lykkelig tid i mitt liv. Jeg hadde en vidunderlig kone, to søte døtre, et pent sted å bo og et arbeid som ga meg nok tid til overs til kristen virksomhet. Jeg tjente også som eldste i den kristne menighet. Mange av mine kristne brødre og søstre hadde ingen anelse om at jeg hadde vært så alvorlig hemmet tidligere i livet, eller at jeg hadde en pacemaker som kontrollerte hjertet mitt.
Jeg hadde naturligvis fortsatt ikke så mange krefter som jeg skulle like å ha. Jeg måtte derfor økonomisere med kreftene når det gjaldt forskjellige aktiviteter, slik at jeg kunne passe mitt verdslige arbeid, tilbringe en del tid sammen med familien så vel som på kristne møter, forberede foredrag og ta del i hus-til-hus-forkynnelsen sammen med mine kristne brødre. Dette betydde vanligvis at jeg måtte ta en kort lur når jeg kom hjem fra arbeid, og før jeg gikk på møte. Jeg var ikke som de fleste andre mennesker. Jeg hadde ingen reserver å tære på når jeg overanstrengte meg. Men jeg foretok den mentale tilpasning som var nødvendig for å ha et likevektig syn på meg selv og min virksomhet.
En søndag ettermiddag sommeren 1975 kjørte jeg og min kone bort til min svigermor for å hente barna. De hadde overnattet hos henne. En ung gutt som kjørte i motsatt retning, sovnet i en sving og kjørte rett inn i oss, front mot front! Merkelig nok ble ingen av oss drept, men vi kom begge alvorlig til skade. Ankelen min ble sprengt, ettersom jeg fortsatt trådde på bremsepedalen da vi kolliderte.
Vi ble brakt til det lokale sykehus. Jeg fikk først legene på skadestuen til å undersøke min pacemaker. Den virket fortsatt regelmessig; uhellet hadde ikke hatt noen innvirkning på den. De sydde sammen et kutt jeg hadde fått i leppen, og tok røntgenbilde av foten og benet. Da ortopeden kom for å se på foten min, spurte jeg ham: «Kan De fikse den?»
«Ja, jeg tror det,» svarte han.
«Vil jeg kunne gå igjen?» ville jeg vite.
«Det kan jeg ikke svare på ennå.»
«Kan De utføre operasjonen uten blodoverføring, ettersom jeg er et av Jehovas vitner?»
«Nei,» sa han.
«Kan De finne en annen lege som kan gjøre det?»
Vår private lege hadde en i tankene. Da jeg stilte denne legen de samme spørsmålene, fikk jeg de samme svarene på de to første spørsmålene. Som svar på det tredje spørsmålet sa han: «Det er litt mer risikabelt uten blod, men hvis De er villig, er jeg det også.» Jeg sa derfor: «La oss sette i gang.»
Legen var i stand til å gi seg ekstra god tid under operasjonen fordi det var mindre fare for at det skulle støte til komplikasjoner ettersom pacemakeren regelmessig kontrollerte hjerteslagene. Operasjonen varte omkring fire timer, og det måtte settes inn to skruer og to metallstifter for å holde ankelen sammen. Mens familiemedlemmer og venner i den lokale menighet tok seg av husarbeidet og matlagingen, kom min kone og jeg etter hvert til krefter. Jeg er glad for å kunne si at jeg nå kan gå igjen.
Lykkelige framtidsutsikter
På dette tidspunkt bodde vi i den sørlige delen av California. Men etter at vi hadde snakket med flere av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn og under bønn tenkt over saken, bestemte vi oss for å flytte til et landdistrikt i den nordlige delen av Arizona, hvor vi i større grad kunne bidra til å fremme Jehovas vitners forkynnelsesarbeid. I løpet av de siste to årene har jeg fra tid til annen vært i stand til å ta del i «pionertjenesten» sammen med min kone. Vi har hatt mange velsignelser når vi på den måten har delt Bibelens budskap med våre naboer og samarbeidet med våre kristne brødre og søstre.
Det er ingen tvil om at den kunstige pacemakeren har forlenget livet mitt og også forbedret det. På grunn av mine problemer med hjertet er jeg blitt bedre kjent med hvordan et hjerte virker, enn kanskje de fleste. Det er nok så at det nå er mange ting som kan gå galt med det, og som også gjør det, og en kunstig pacemaker kan bare i beste fall midlertidig rette på visse problemer. Men når en studerer det forunderlige hjertet, kan en se at hjertet har mulighet til å kunne fortsette å slå for evig.
Denne muligheten eksisterer fordi Skaperen, Jehova Gud, opprinnelig hadde til hensikt at menneskene skulle leve evig i lykke her på jorden. Og det er helt sikkert at han vil gjennomføre denne hensikt, for Bibelen lover: «Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» (Åp. 21: 3, 4) Vi kan derfor se fram til storslåtte muligheter! Ja, en ny ordning hvor alle kan glede seg over å ha en god helse uten de minste problemer med hjertet eller andre organer, er nær. — Innsendt.
[Bilde på side 12]
En pacemaker implantert i bukveggen med elektroder som er festet til hjertemuskelen