Hvorfor advokater blir utsatt for kritikk
I 1978 skrev en dommer i Pennsylvania i USA, Lois G. Forer, i en artikkel som het «Loven: Fagre løfter og mangelfull innfrielse»: «Offentligheten har i dag ikke særlig høye tanker om juristene . . . Skuffelser og misnøye med rettspleien rammer selve kjernen i vår nasjonale velferd og livskraft.»
Også i Storbritannia har kritikere reist alvorlige spørsmål. I innledningen til en avhandling om rettssystemet der sies det:
«Vi lærer å ha tillit til britisk rettferdighet . . . Vi hevder at det er noen som aldri oppnår rettferdighet.»
Advokater øver innflytelse på alle plan innen øvrigheten — i den lovgivende forsamling, i administrasjonen, på dommersetet og ved skranken. De har også enerett på å praktisere jus. Juristene må derfor påta seg et visst ansvar for berettigede klager. Her følger noen av de mer vanlige klagene:
’Én lov for de rike og én for de fattige’
I 1905 sa De forente staters daværende president Theodore Roosevelt:
«Mange av de mest innflytelsesrike og dyreste advokater . . . utarbeider dristige og skarpsindige planer som deres rike klienter benytter . . . for å omgå lovene, som er laget i den hensikt å beskytte folks interesser.»
Lite hadde forandret seg nesten 60 år senere da De forente staters daværende justisminister Robert Kennedy sa: «Advokatene må bære ansvaret for at to lovsystemer — ett for de rike og ett for de fattige — har fått lov til å utvikle seg og bestå.»
Advokatene er naturligvis ikke ansvarlige for at det finnes rike og fattige i denne verden. Og de er på ingen måte de eneste hvis tjenester ofte koster mer enn en person med gjennomsnittsinntekt har råd til. Men mange steder koster det ofte så mye å få hjelp av en advokat at det ikke er mulig for en fattig og kanskje heller ikke for en person med gjennomsnittsinntekt å oppnå rettferdighet.
I en artikkel om jurister i New York Times ble det sagt: «Kritikere, både innenfor og utenfor advokatstanden, hevder at det er altfor mye jus og altfor mange advokater, og at advokatene mister klienter ved å ta så høye salærer.» Og dommer Charles D. Breitel ved appellretten i staten New York, advarer de advokater som gjør det de kan for å krafse til seg, og sier at «de kanskje slakter høna som legger gullegg».
For å bøte på noe av den urettferdighet som de høye advokatsalærer kan være skyld i, er det flere steder blitt truffet forskjellige rettshjelpsordninger, men disse forsøkene har ikke alltid vært like vellykte. De har kanskje rådet bot på noe av urettferdigheten, men har samtidig skapt andre problemer. I Storbritannia og i De forente stater har resultatet ofte vært at det bare er de svært rike og de svært fattige som har råd til å føre saker for retten. Ofte er det slik at de som tilhører middelklassen, og som ikke oppfyller betingelsene for å få en slik rettshjelp, ikke har råd til å søke juridisk bistand. Her i landet finnes det også offentlige rettshjelpsordninger i form av fri rettshjelp og fritt rettsråd som det er mulig å få for dem som oppfyller visse betingelser.
Langsomme og kompliserte saksbehandlinger
Det moderne samfunns kompliserte oppbygning og det stadig økende antall lover gjør sitt til å øke problemene og belaste domstolene som aldri før. Den langsomme saksbehandlingen tar ofte motet fra dem som gjør bruk av rettssystemet. Som høyesterettsjustitiarius Warren Burger ved USA’s høyesterett sa: «Folk som har problemer, søker lindring i likhet med folk som har smerter, og de ønsker hjelp så hurtig og så billig som mulig.» Dette oppnår de imidlertid sjelden, og det bidrar også til den kritikk som rettes mot loven og mot de juridiske institusjoner.
Bladet Time retter oppmerksomheten mot noe annet som skaper harme, og siterer en uttalelse av advokat Fred Dutton, tidligere rådgiver i Det hvite hus. Han sier: «Advokater blir betalt for å gjøre en sak komplisert, for å holde disputten ved like, for å gjøre allting så teknisk.» Han forteller at en rettssak som dreide seg om rett etikettering av glass til peanøttsmør, tok 12 år og omfattet 75 000 sider med dokumenter og en utskrift på 24 000 sider! Dette betyr naturligvis ikke at alle advokater benytter en slik framgangsmåte, men alvorlige misligheter inntrer ofte nok til at folk får et høyst ugunstig inntrykk av juristene.
Noen advokater påtar seg for mange saker og gjør bare noe for å fremme den enkelte sak når klienten ringer ham opp. En advokat sa: «Hvis klienten fortsetter å mase på advokaten, kan det bety at ventetiden forkortes med flere måneder.» Hvis det er en slik advokat du har, og hvis du ønsker at din sak skal bli behandlet raskt, kan det være at du bør ringe til ham ofte. På den annen side kan det også være at din advokat har behov for et bedre samarbeid fra din side for å kunne framskynde saken. Har du gitt ham alle de opplysninger han trenger? Betaler du ham til avtalt tid?
Samvittighetsfulle advokater som arbeider effektivt for å fremme sine klienters interesser og mot en rimelig betaling, kan gi sine klienter sinnsro og er en pryd for sin stand. Men selv slike menn må arbeide innenfor ufullkomne rettssystemer som bidrar til moralsk urettferdighet på grunn av sin oppbygning.
Rettssystemet i Storbritannia og USA
Det hender dessverre at en uskyldig person blir domfelt. Dette kan skyldes en svakhet ved selve rettssystemet. I Storbritannia og USA har en for eksempel et system som kalles «motstandersystemet» (adversary system). Dette systemet er basert på den teorien at rettferdighet og sannhet vil komme for en dag når to motsatte synspunkter tørner sammen. Abraham Pomerantz, som er advokat i New York, sier om dette systemet:
«Vi skryter av det, men det er et svært skadelig system, som ikke er utformet for å få fram sannheten, men for å hindre at den kommer fram. Begge parter trekker fram de kjensgjerninger som er til hjelp, og ignorerer dem som ikke er det. Ut av dette oppstår det forvirring og forvrengning, og den flinkeste vinner.»
Begge parter har en advokat som kjemper for dem. I mange saker er det ikke slik at den ene parten åpenbart har rett, mens den andre parten åpenbart har urett. Men systemet medfører en tendens til å ignorere de moralske sider ved saken og oppmuntrer advokatene til å kjempe for den part som betaler deres salær.
«Derfor erklærer advokater som tilhører en offentlig profesjon med et omfattende sosialt ansvar,» skriver Jerold S. Auerbach, som er professor i rettsvitenskap ved Wellesley College, «at deres største forpliktelse er å være lojal mot sin klient (mens de i virkeligheten nærer en lojalitetsfølelse for det salær klienten betaler).» Dette, sier han videre, påviser en fundamental svakhet ved «adversary»-systemet: Det «er dårlig egnet til å ta hensyn til hva som er samfunnsgagnlig, ut over den underforståtte antagelse at enhver kamp og en hvilken som helst seierherre er bra for samfunnet».
Dette hjelper en til å forstå hvordan det fra en lekmanns synspunkt kan treffes tilsynelatende meningsløse rettsavgjørelser. De høye idealer i lovene, som er laget for å yte den uskyldige alt mulig forsvar og beskytte den ærlige, kan dyktige advokater på en høyst effektiv måte også gjøre bruk av for å hjelpe den skyldige og den uærlige. Dette er et paradoks i de menneskelagde rettssystemer som ikke advokatene kan bli holdt helt og holdent ansvarlige for. I teorien er målet nok å oppnå rettferdighet, men det som ofte skjer i praksis blant ufullkomne mennesker, er at oppfatningen av hva som er moralsk rett, og hva som er galt, blir erstattet med hva som er «lovlig». Jerold Auerbach forteller hvilken erfaring han har gjort som professor i rettsvitenskap:
«Hvert år blir nesten 100 000 [amerikanske] studenter undervist i hvordan de skal tenke som advokater. Å lære en som i 21 år har tenkt som en person, å tenke som en advokat er ingen liten oppgave. Det krever at en midlertidig ser bort fra den oppfatning at rett og galt har noen annen betydning enn det som ’adversary’-prosessen og rettssystemet avgjør.»
Advokatens dilemma
Et slikt syn på moralske verdier under den juridiske opplæringen er et dilemma for dem som samvittighetsfullt går inn for å studere jus. «Jeg er foruroliget over at [det juridiske fakultet ved] Harvard bare ofrer minimal oppmerksomhet på de etiske normer under opplæringen av framtidige advokater,» skrev en student som tok juridisk embetseksamen, i en essay som ble offentliggjort i New York Times. «Når det gjelder juridiske og personlige normer, blir vi overlatt til våre egne instinkter — i mitt tilfelle vil det si mangelfullt granskede instinkter.»
Advokat Seymour Wishman i New York gir uttrykk for en annen side ved advokatens moralske dilemma: «Å kjempe så energisk og snarrådig som mulig for å vinne klientens sak er standens viktigste tradisjon. Jo mindre verdig klienten er, jo edlere er anstrengelsene.»
Advokater som godkjenner dette prinsippet, forsvarer kanskje folk som de personlig vet er forbrytere av verste slag, eller de gir hjelp i forretningsanliggender eller andre anliggender til klienter som har tvilsomme mål i moralsk henseende. «Mange av mine klienter er uhyrer som har gjort uhyrlige ting,» innrømmer advokat Wishman. «Selv om de ikke alltid er skyldig i den forbrytelsen de er anklaget for, har nesten alle mine klienter gjort seg skyldig i noe.» Mange slike mennesker får fritt utnytte samfunnet fordi det har vært mulig for dem å gjøre bruk av en «dyktig» advokats tjenester.
En offentlig anklager i Texas sa om en slik advokat: «Han er dyktig; han er svært dyktig. Men på grunn av ham er det et par dusin mennesker som går fritt omkring her i Texas, og som ikke vil ha de minste betenkeligheter ved å skyte noen ned. Han er farlig for samfunnet.»
Denne kjente advokatens reaksjon illustrerer den moralske svakheten ved de nåværende, ufullkomne, menneskelige rettssystemer. Han sa: «Jeg sover bra om natten. Det er ikke min oppgave å være dommer og jury, men å gjøre hva jeg kan til beste for den anklagede borgeren.» Ikke desto mindre finnes det advokater som kjemper med dette moralske dilemma.
Mange advokater har imidlertid øyensynlig kommet til at det eneste rette er å unngå å treffe noen personlige moralske avgjørelser og i stedet la selve rettsprosessen være den endelige dommer som avgjør hva som er rett, og hva som er galt. Hvorvidt advokater med sin spesielle kjennskap til klientens forhold med rette bør opptre på vegne av dem som de personlig vet har handlet galt, er et dilemma som følger med yrket.
Etter noens oppfatning ser det ut til å være vanlig juridisk praksis å gjøre bruk av et hvilket som helst tilgjengelig «teknisk» forsvar som kan være i klientens interesse, uansett om han er uskyldig eller ikke. Men noen advokater vil kanskje svare: ’Hvorfor skal vi fordømmes fordi vi gjør bruk av regler som er blitt fastsatt ved lov?’ Svaret går tilbake til det moralske dilemma som juristene står overfor.
En bør imidlertid også være oppmerksom på at slike tekniske detaljer uten tvil har reddet mange ærlige og uskyldige mennesker fra justismord. I noen tilfelle har de advokater som behandlet sakene, vært overbevist om at deres klienter var uskyldige, og de har derfor gjort bruk av alle tilgjengelige, juridiske midler for å hjelpe dem. Hvis ikke de hadde gjort det, kunne det ha ført til at uskyldige mennesker var blitt dømt.
Mange mener ikke desto mindre at situasjonen er slik som USA’s høyesterettsjustitiarius Harry Blackmun har sagt: «Likevekten er borte. Kompasset er misvisende.» Han oppfordret juristene til å ta sin oppgave opp til fornyet overveielse og gjøre «det som er rettferdig og moralsk riktig så vel som åpenbart lovlig».
I mellomtiden kan det være nødvendig for noen å gjøre bruk av de forskjellige gagnlige tjenester som advokatene yter. Hvordan kan en på beste måte gjøre bruk av de tjenester som er tilgjengelige? Den neste artikkelen vil ta for seg dette.
[Ramme på side 5]
«Folk som har problemer, søker lindring i likhet med folk som har smerter, og de ønsker hjelp så hurtig og så billig som mulig.» — Høysterettsjustitiarius Warren Burger ved USAʼs høyesterett.