Et undervisningsprogram som har framgang i Afrika
KAN du forestille deg et internasjonalt undervisningsprogram — med lærere, lærebøker, skolebygninger og effektive undervisningsmetoder, ja, til og med individuell undervisning i hjemmene — som gjennomføres i minst 41 afrikanske land? Dette internasjonale programmet innbefatter moralsk veiledning, veiledning som gjelder familielivet, og veiledning for hvordan en kan vise ekte kjærlighet mot alle.
Dette er også et undervisningsprogram som er basert utelukkende på frivillig innsats, ja, som har nesten en kvart million frivillige lærere! Disse bruker mange timer på å undervise andre, uten at de får noen lønn for det de gjør.
Det synes nesten å være umulig å få gjennomført et slikt program i dag. Likevel er det nettopp dette Jehovas vitner har gjort i Afrika i over 50 år. I 1978 brukte de over 40 millioner timer på denne offentlige tjenesten. Gjennomsnittlig blir dette seks minutter på hver eneste mann og kvinne og hvert eneste barn på hele det afrikanske kontinent og de omkringliggende øyer! Det er svært få steder i Afrika hvor befolkningen ikke er kjent med Jehovas vitners ønske om å hjelpe den enkelte på det personlige plan.
Hovedlæreboken deres, grunnlaget for de «prinsipper for oppførsel» som de lærer fra seg, er Bibelen. Vitnene ledet ukentlige bibelske drøftelser med over 200 000 familier i 1978, i tillegg til at de kom sammen ukentlig til møter i sine Rikets saler for å bli undervist. Ikke bare lærte de tusener å lese og skrive (77 prosent av vitnene kan lese og skrive, sammenlignet med 20 prosent av befolkningen i enkelte afrikanske land), men noe som er av større betydning, er at de lærte dem prinsipper for rett oppførsel.
Betydningen av stevnene med mottoet «Den tro som seirer»
Store stevner er et viktig trekk ved dette undervisningsarbeidet. I slutten av 1978 og begynnelsen av 1979 ble det holdt 72 stevner over hele Afrika og på øyene utenfor kysten. Det forbløffende antall av 524 571 var til stede!
En fremtredende konge i Ghana overvar et av disse stevnene sammen med sin mor, sine høvdinger og eldste. «Jeg er blitt imponert, ja, betatt av deres stevneorganisasjon og gode oppførsel,» sa han. Hvorfor ble han og tusener av andre så «betatt»?
Ikke bare på grunn av den gode oppførselen, men først og fremst på grunn av programmet. De praktiske talene og de nye lærebøkene som ble frigitt på stevnet, for eksempel Hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv, har virkelig hjulpet familier til å takle uoverensstemmelser, som det blir stadig flere av i hjemmene.
Gir undervisningsprogrammet resultater?
Blant stevnedeltagerne i Nigeria var en tidligere politiker som hadde benyttet seg av forbryterske metoder. Han hadde brukt vold mot politiske motstandere. Han hadde satt fyr på og brent ned hjemmet til noen av dem og til og med lemlestet enkelte! Så beryktet var han at noen til og med var redd for å gå på en bestemt kino som de visste at han pleide å gå på. Tilfeldigvis var det slik at vaktmesteren i dette kinolokalet er et av Jehovas vitner. Han begynte å drøfte Bibelen med denne mannen, og følgen ble at mannen forandret seg og ble et av Jehovas vitner.
Denne tidligere voldsmannen begynte å undervise andre i Bibelen. Da han først begynte å ta del i dette offentlige undervisningsarbeidet, var det mange som tok bena på nakken når de så ham nærme seg. Han måtte anstrenge seg for å overbevise dem om at han hadde forandret seg. Men det hadde han virkelig! Nå hjelper han andre til å forandre sitt liv på lignende måte.
Er dette et isolert tilfelle? Slett ikke! Prostituerte, tyver, drankere og stoffmisbrukere er blitt hjulpet til å gjøre forandringer i sitt liv. Andre som har lagt merke til de store forandringene, er blitt så imponert at de også er blitt Jehovas vitner.
Vi har også et eksempel fra Rhodesia. Et av Jehovas vitner der henvendte seg til den hvite eieren av en stor farm og bad om å få lov til å snakke med noen av dem som arbeidet på farmen. «Hva skal du lære mine ansatte?» spurte eieren skarpt. «Bibelske prinsipper,» svarte vitnet. «Hvilke prinsipper da, for eksempel?» spurte eieren. Svaret lød: «Bibelens syn på ærlighet, renslighet, måtehold og innstilling til arbeid.» Dette forbauset eieren, ettersom han ofte hadde problemer med noen av sine ansatte i nettopp slike spørsmål!
Da han nå ble klar over at det fantes noen av Jehovas vitner blant hans ansatte, spurte han ivrig den besøkende: «Hvem er det som er Jehovas vitner her på denne farmen?» Du kan forestille deg hvor overrasket han ble da vitnet nevnte navnene på hans aller beste og mest betrodde arbeidere! Han ble mektig imponert, og han og hans kone følte at de måtte finne ut hva slags undervisning som hadde nådd disse afrikanernes sinn og forårsaket slike gode resultater. Snart var de begge døpte Jehovas vitner, og nå er de selv med på å undervise andre.
Jehovas vitners ærlighet er blitt nesten legendarisk i enkelte deler av Afrika. De som besøker stevnene deres, blir ofte forbauset over å se at det finnes en avdeling for tapt og funnet. «De fleste afrikanere regner med at penger en har mistet, vil en ikke få igjen. Tanken på å levere inn penger en finner, er fremmed for de fleste afrikanere,» sa en innfødt kenyaner som er et av Jehovas vitner. Likevel er det slik på Jehovas vitners stevner at de som finner penger — store og små beløp — leverer dem inn. Ofte kommer de tilbake til eieren.
Familier er blitt styrket
Hva med familielivet? Borgermesteren i den sørafrikanske byen Mdantsane uttalte offentlig:
«I løpet av en seksårsperiode har jeg ikke en eneste gang hørt om at noen av vitnene har unnlatt å betale husleie, har slåss med sin kone eller har søkt om skilsmisse. Det er derfor jeg setter dem så høyt.»
For å legge merke til hvilken sterk innflytelse bibelsk undervisning har, behøver en ikke å gå lenger enn til å overvære Jehovas vitners stevner og legge merke til de tusenvis av lydige barn som er der sammen med foreldrene sine. En globetrotter som har overvært en mengde stevner, sa etter at han hadde vært på stevnet i Abidjan i Elfenbeinskysten:
«For noen barn! Jeg har aldri sett noen barn som har vært så lydige, og som har oppført seg så bra på stevner, som dem jeg har sett her i Afrika. Time etter time sitter de sammen med foreldrene sine, tilsynelatende uanfektet av varmen og fuktigheten og de harde benkene som er blitt satt opp midlertidig.»
Grace DeCecca, et 89 år gammelt medlem av staben ved Jehovas vitners hovedkontor i New York, ble hilst hjertelig velkommen av de afrikanske vitnene. Da hun kom tilbake etter at hun hadde reist i en måned fra det ene stevnet til det andre, ble hun spurt: «Hva ble du mest imponert over på turen?» Uten å nøle sa hun: «Det var den kjærlige omsorg som ble lagt for dagen, særlig av mannfolkene. Du så hele familier komme på stevne sammen, og fedrene var så omtenksomme mot barna.»
Tenk om det var ordentlige, omtenksomme og kjærlige mennesker overalt i Afrika! Ville ikke alle fornuftige mennesker sette pris på den sikkerhet dette ville medføre?
Stamme- og rasemessig enhet
Hva slags følelser ville du ha overfor en som jaget slektningene dine hjemmefra og tok livet av mange av dem? Tror du at du kunne være glad i vedkommende?
Nettopp dette kan illustrere forholdet mellom den kjente Watutsi-stammen (Tutsi-stammen) og Hutu-folket. Striden mellom dem går over 400 år tilbake i tiden! I 1963 gikk kampene over til full krig. Over 10 000 medlemmer av Tutsi-stammen ble drept, og resten av stammen ble tvunget til å streife omkring som flyktninger. Hatet mellom stammene er rødglødende! Likevel stod det følgende i en rapport fra stevnet i Nairobi i Kenya:
«Jehovas vitner fra Rwanda var også til stede på stevnet. Menn og kvinner fra den kjente Tutsi-stammen tilbad side om side men menn og kvinner fra Hutu-stammen. Mens det ennå er alvorlige motsetninger som skiller disse folkene fra hverandre i sin alminnelighet, er det gledebringende å legge merke til at de som er blitt tilbedere av Jehova, har satt slike motsetninger til side og nå betrakter hverandre som ’brødre’ og ’søstre’.»
Fargede og hvite dyrker sin Gud sammen i områder som er preget av sterk rasemessig uro. Sør-Afrikas første store stevne hvor alle raser var representert, ble holdt i Cape Town, en by som har mange rasemessige problemer. De 6959 som var til stede, frydet seg merkbart over å kunne være sammen med dem som tilhørte andre raser. En rapport fra Sør-Afrika lød: «Vitnene oppførte seg som om de hadde vært vant til dette i årevis. Samværet var preget av fred og enhet.»
Denne rasemessige enhet er ikke bare en overfladisk toleranse, men den er dypt forankret i vitnenes følelser. Mange hvite Jehovas vitner har i flere tiår arbeidet som misjonærer sammen med fargede Jehovas vitner. Et bånd av ekte kjærlighet er blitt utviklet. En uttalelse av en misjonær som har tjent i Afrika i over 30 år, illustrerer dette. Han var blitt svært syk, så syk at han måtte holde sengen i tre og en halv måned. En reisende tilsynsmann spurte ham om han ønsket å vende tilbake til sitt hjemland, Canada. «Nei!» svarte han bestemt. «Jeg hører hjemme her hos disse menneskene, og jeg ønsker å bli her så lenge jeg lever!»
Tilsynsmannen ble forbløffet over svaret, men han avsluttet sin rapport med å si:
«Det er denne helhjertete kjærlighet til Jehova som knytter Jehovas vitner sammen i en ubrytelig enhet, som ikke blir svekket av landegrenser eller forskjellige raser, skikker eller språk.»
De får «Kristi sinn»
Hundretusener har begynt å følge faste morallover. Resultatet er blitt sterke familier der medlemmene viser alle kjærlighet. Ville du ikke like å ha slike mennesker til naboer? De har innpodet «Kristi sinn» i sitt eget sinn. De har formet sin tankegang og sin oppførsel etter det eksempel Jesus Kristus satte, og det han lærte. — 1. Kor. 2: 16, EN.
Disse menneskene har oppnådd så gode resultater at verden skulle ønske å oppnå det samme. Sosiologen Bryan R. Wilson, som er knyttet til Oxford universitet, sa etter at han hadde utført et grundig studium av Jehovas vitner i Afrika:
«Det har på en enestående måte lykkes . . . vitnene å få sine tilhengere til å følge høye moralnormer og utvise selvdisiplin.
De innprenter i dem verdien av hardt arbeid, punktlighet, edruelighet og selvrespekt. Deres medlemmer når opp til en norm i sine familieforhold som er høyst eksepsjonell i Øst-Afrika. Deres måte å undervise på er ytterst effektiv. . . .
De afrikanske politikernes hovedtema er fordømmelse av stammekulturen. Paradoksalt nok har det kanskje lykkes vitnene bedre enn noen annen gruppe hurtig å fjerne all diskriminering på grunn av stamme blant sine egne tilhengere.»
De som har «Kristi sinn», oppdager også at deres liv er meningsfylt, og de oppnår en så høy grad av lykke som det er mulig å oppnå i denne problemfylte verden. Dessuten ser de fram til oppfyllelsen av Bibelens løfter om en verden uten urettferdighet, en verden hvor «rettferdighet bor», og hvor alle vil glede seg over fullstendig trygghet. Denne nye ordning vil være Guds verk, og den vil erstatte en gammel ordning bygd på selviskhet. De som da får leve under slike fullkomne forhold, vil få oppleve dette fordi de har latt et omfattende bibelsk undervisningsprogram forme sitt liv. — 2. Pet. 3: 13; Sal. 85: 9—14; 145: 20.
[Ramme på side 23]
Hva afrikanerne sa om stevnene
«Jeg har aldri før sett noen som har arbeidet så hardt! Dere, særlig de unge blant dere, lever virkelig i samsvar med deres tro.» — Oppsynsmann for et stadion i Senegal.
«Etter å ha vært til stede i to dager er jeg sterkt grepet og imponert over at deres stevne klarer å føre folk av alle raser sammen på en slik velordnet måte.» — Muslimsk vaktmann i Ghana.
[Bilde på side 22]
En afrikansk familie får bibelsk undervisning