Afrika: En kamp om menneskesinnet

«Negrene har noen beundringsverdige egenskaper. De er sjelden urettferdige . . . Det rår fullstendig trygghet der hvor de bor. Verken de som reiser der, eller de som bor der, har noe å frykte fra røvere.»

Slik skrev globetrotteren Ibn Battuta, som besøkte Vest-Afrika for over 600 år siden. Han omtalte de fargede afrikanere som bodde i deler av det store riket Mali, hvor kong Mansa Musa hersket.

Hvor behagelig ville det ikke være hvis det var slike rettferdige og trygge forhold i dag, ikke bare i Afrika, men over hele verden! Det er helt opplagt at hvis denne beretningen i grove trekk er riktig, må disse afrikanernes sinn ha vært under en kraftig innflytelse.

Visste du at det i denne perioden i Afrikas historie, som omtales som gullalderen, foregikk en sterk intellektuell utvikling blant fargede afrikanere? En av byene i storriket Mali — Timbuktu (Tombouctou) — var verdenskjent som lærdomssenter, et senter for åndsvirksomhet. Leo Afrikanus, en oppdagelsesreisende og historiker på 1500-tallet, beskrev byen slik den var da han levde:

«I Timbuktu finnes det mange dommere, leger og geistlige, som alle får en solid gasje av kongen. Han viser de lærde stor respekt. Det er stor etterspørsel etter bokmanuskripter, importert fra Berberiet (Nord-Afrika). Det er mer lønnsomt å arbeide med bøker enn med noe annet.»

Mange mener at denne intellektuelle utvikling og virksomhet skapte samfunnets høye sivilisasjon og moral. Følgelig er det mange som mener at afrikanerne må få undervisning, at det er et spørsmål om å nå afrikanernes sinn, for at noen av de alvorlige problemer som nå hjemsøker Afrika, skal kunne bli løst. Det pågår altså en kamp for å nå menneskenes sinn på det såkalte «mørke fastland»!

Alvorlige problemer hjemsøker verdensdelen

De fleste velinformerte afrikanere vil være enige i at store deler av verdensdelen har mange alvorlige problemer å stri med. En imponerende økonomisk vekst noen steder står i sterk kontrast til den fattigdom det store flertall erfarer.

Kriminaliteten herjer i den ene afrikanske byen etter den andre. Det meldes at byen Soweto, en av forstedene til Johannesburg, har en «voldsom kriminalitet. Få, om i det hele tatt noen, byer i verden har en høyere kriminalitetsrate enn Soweto». I én måned ble det meldt om 145 mord der!

Som i andre deler av verden har inflasjon, grådighet, korrupsjon og mangel på erfaring stått i veien for framgang. I et temanummer om Afrika skrev bladet Ebony at «400 millioner mennesker . . . fører en total krig mot fattigdom, uvitenhet, sykdommer og nykolonialisme».

Afrikanernes problemer — verdens problemer

De problemer en tiendedel av menneskeslekten har, den tiendedel som bor på jordens største kontinent nest etter Asia, må nødvendigvis berøre resten av verden. Dette er særlig tilfelle fordi dette kontinentet er svært rikt på viktige naturressurser. Nesten alle kjente forekomster av gull, diamanter og kromitt i verden finnes der.

Nigeria er den nest største leverandør av olje til De forente stater, etter Saudi-Arabia. En tredjedel av verdens uranreserver, 15 prosent av all naturgass og ti prosent av oljen finnes i Afrika. I en energibevisst verden kan en ikke overse slike forekomster. Hvis det ble mangel på slike ressurser, kunne det få alvorlige ringvirkninger i industrialiserte land. Det kunne berøre deg!

Mange fargede ledere er klar over at hvis de skal kunne løse problemene, må de nå sinnet til folk i sin alminnelighet. Omfattende undervisningsprogrammer er blitt satt i gang i en rekke afrikanske land. Selv lederne i disse landene har gjort forsøk på å vise at de er klar over dette behovet, ved å kalle seg selv «lærere» og «veiledere». Undervisningsarbeidet er imidlertid ikke lett. Hvorfor ikke?

Mange krefter kjemper om å få prege afrikanernes tankegang

«Stammestolthet er Afrikas svøpe,» sa presidenten i Elfenbeinskysten, Felix Houphouet-Boigny, en gang. Stammestolthet er en sterk mental kraft som skaper konflikter. Det er en brennende lojalitet overfor den stamme en er født inn i. Selv om en afrikaner kanskje legger gode egenskaper for dagen overfor dem som tilhører hans egen stamme, er det ofte slik at han mangler tillit til en som tilhører en annen stamme, ja, han nærer kanskje til og med hat til ham. En AP-melding fra et afrikansk land sier at «stammestolthet er blitt den vesentligste kilde til problemer i praktisk talt alle afrikanske konflikter».

På lignende måte er det mange som har sterke antipatier mot dem som tilhører en annen rase. Rasemessige problemer forverrer seg over hele Afrika. En hvit forretningsmann som bor i et område med spente rasemessige forhold, beskrev situasjonen på denne måten: «Det er som å ha en bombe i bakgården.»

En kan heller ikke se bort fra den bølge av materialisme som skyller over det afrikanske samfunn. Mange afrikanere har stort sett forlatt gamle skikker og bygger nå opp en kultur omkring de goder den moderne teknologi fører med seg. Deres eneste mål i livet er å berike seg med alle de moderne hjelpemidler en ny tidsalder kan gi dem. I mange deler av Afrika hersker penger som en hard «konge», og folk er villig til å gjøre nesten hva som helst — stjele, myrde, bedra og så videre — for å skaffe seg penger. Så materialismen angriper også afrikanernes sinn.

En annen mektig kraft som preger stadig flere afrikaneres tankegang, er nasjonalismen. Fargede politikere har gjort hva de kan, for å forene sine landsmenn ved å skape en lojalitetsfølelse overfor nasjonen. En rekke afrikanske land har i den senere tid oppnådd selvstendighet. Dette har ført til at mange er blitt fylt av en indre stolthet.

Stammestolthet, materialisme og nasjonalisme har altså ikke løst Afrikas problemer. Hvorfor ikke? Fordi, som ikke så få forstandige afrikanere innser, sinnet må tilføres noe mer. Det må få opplæring på andre områder hvis det skal bli virkelig fred og enhet.

Hva slags undervisning er det behov for?

«NIGERIANERNE MANGLER PRINSIPPER FOR OPPFØRSEL.» Denne overskriften kunne en for en tid siden lese i en avis i Afrikas folkerikeste land. Artikkelen som fulgte, beklaget det forhold at mange der i landet manglet en høy moral eller rette etiske normer. Trass i framgangen på undervisningssektoren og på det teknologiske område sa den: «Alle nigerianere må tenke om igjen. Et land må ha et minimum av etiske normer å leve etter hvis det skal kunne overleve som en nasjon.» Hva er grunnen til det?

En afrikansk journalist beklaget seg:

«Vi har brukt enorme summer på å bygge veier og motorveier, men vi kan ikke lenger reise på dem og ha et berettiget håp om å nå målet i sikkerhet. Det er mindre sannsynlig at veggene i vårt hjem vil beskytte oss . . . Vi lever i frykt for at vi eller våre kjære skal miste livet. Dette er hva det vil si å være nigerianer i dag. Og hva slags liv er dette?»

Hva blir anbefalt som en løsning? Den avisen som er sitert ovenfor, kom med følgende oppfordring: «Utviklingslandene må følgelig gjøre seg mye mer bevisste anstrengelser for å forandre folks mentalitet.» (Uthevet av oss)

Ja, «folks mentalitet» må forandres, så de kan begynne å følge gode regler for oppførsel. Men det er ikke lett å stå for en slik opplæring. Folk kan lære å lese og skrive. Men hvis en skal lære dem å følge bestemte morallover, må en ikke bare nå deres sinn, men også deres hjerte. Enkelte regjeringer har forsøkt å innføre slike moralnormer ved å vedta lover og således kjempe for å nå afrikanernes sinn, et tiltak som av mange blir betraktet som et forsøk på å «oppnå det umulige». Ja, å lære fra seg noe slikt er meget vanskelig.

Sterke nasjoner består av sterke byer, som igjen består av sterke familier. Av denne grunn kom en leder for de svarte muhammedanere med en sterk oppfordring om å «gjeninnføre familien som den grunnleggende enhet i samfunnet». (Uthevet av oss) Det er derfor nødvendig med undervisning for å styrke familieordningen blant afrikanerne, en ordning som blir stadig mer uthult. Særlig sterkt er behovet for å undervise barn, for 45 prosent av afrikanerne er under 15 år!

Et helt nødvendig behov er behovet for å lære hva som er den rette innstilling overfor dem som tilhører en annen stamme eller en annen rase. Som vi har sett, har stammestolthet og rasisme splittet mye av Afrika. En rapport om forholdene i ett land avslutter med å gi uttrykk for dette håpet: «Måtte de fargede trykke de hvite i hånden som venner og gi Rhodesia fred, som står til landets skjønnhet.»

Hvis et land skal være virkelig vakkert, må de som bor der, komme overens med hverandre. Men for å få i stand et slikt fellesskap må en påvirke menneskenes sinn. Det er ikke mulig å innføre kjærlighet og god moral ved hjelp av lover. Den form for undervisning som er av størst betydning, må derfor påvirke folks moral, styrke familien og bidra til at folk av forskjellige stammer og raser framelsker kjærlighet til hverandre.

«Umulig!» vil mange si. Likevel er ikke dette bare mulig, nei, det blir utført med hell i minst 41 afrikanske land og øyer. Hvem er det som utfører dette arbeidet? Hvor virkningsfulle er metodene deres? Hva var det som foregikk i de siste månedene av 1978 som var av så stor betydning i dette omfattende undervisningsprogrammet? Les den neste artikkelen, som gir deg svar på disse spørsmålene.