Atskilt — men likevel forent
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sør-Afrika
BEFOLKNINGEN i Sør-Afrika kan inndeles i tre hovedgrupper, nemlig européere (hvite), afrikanere (svarte) og fargede (blandingsfolk), og disse taler mange forskjellige språk. De tre gruppene bor i atskilte byområder. Trass i at loven forlanger at hver gruppe skal holde seg for seg selv, er Jehovas vitner i Sør-Afrika forent i sin tilbedelse, noe som blant annet kom tydelig fram under stevnene med mottoet «Mennesker av god vilje», som de nylig holdt der i landet.
De tre stedene i Johannesburg hvor stevnene ble holdt, egnet seg ypperlig til dette arrangementet. De tre stevnene ble arrangert i tiden fra 7. til 10. januar i år. De européiske (hvite) vitnene holdt sitt stevne i Milner Park Show Grounds. Sju-åtte kilometer vest for Milner Park ligger Union Stadium, som er en moderne idrettsplass, og den ble valgt som stevnested for de fargede vitnene.
Om lag 11 kilometer lenger sørvest ligger Mofolo Park, hvor stevnet for afrikanerne ble holdt. Mofolo Park er et meget vakkert område som er omgitt av trær. Det er en stor, permanent plattform her, og bak den ligger et vakkert lite vann. Det fantes ikke noen sitteplasser, overbygg eller bygninger av noe slag her. Vitnene måtte av den grunn utføre et stort byggearbeid.
Stevneforberedelser
Byggearbeidet ble utført under ledelse av européiske vitner som hadde den nødvendige fagutdannelse og det utstyr som skulle til, og de fikk hjelp av hundrevis av afrikanske vitner. Den måten disse lykkelige vitnene arbeidet sammen på, viste at Jehovas vitner i Sør-Afrika er forent og har innbyrdes kjærlighet.
Vitnene bygde et meget stort møtested som hadde form av en vifte og minnet om den ene enden av et stadion. Det ble laget sitteplasser til cirka 30 000 mennesker. Forholdene gjorde det nødvendig å gå fram på en helt annen måte her enn en pleier å gjøre når en skal arrangere et stevne lenger nord i Afrika. Det finnes ikke noen urskog i nærheten hvor en kunne hente tømmer og andre ting som en trengte. Denne parken ligger midt i en moderne storby. Alt tømmeret og alle andre materialer måtte derfor leies eller lånes av forskjellige firmaer i byen. Som følge av at alt ble omhyggelig planlagt og organisert, kostet det bare 10 000 kroner å bygge dette «stadionet». Prøv å forestille deg hvilket kolossalt arbeid som måtte utføres for å oppføre en kafeteria som kunne betjene cirka 30 000 mennesker, foruten toaletter med vannklosett og alle de andre avdelinger som trengtes! Representantene for de kommunale myndigheter som besøkte stevnestedet, sa: «Vi er forbauset over hva dere har gjort. Dere har jo bygd to byer!»
De mange vitnene som skulle overvære stevnet, måtte også gjøre grundige forberedelser. Noen, særlig de fargede og afrikanerne, måtte reise lange strekninger, og det betydde at de måtte spare i mange måneder i forveien. Et afrikansk vitne som bor i Sørvest-Afrika, måtte sykle 560 kilometer for å komme til den nærmeste byen, Grootfontein, og så reise 2700 kilometer med tog for å komme fram til stevnestedet. Noe som viser hvor godt de hadde forberedt seg, var at samtlige vitner i mange av de menighetene som besto av fargede, var til stede på stevnet. Mange indiske vitner gjorde også omfattende forberedelser og var til stede på det stevnet som ble arrangert for de fargede. Et fargerikt innslag på dette stevnet var de vakre sariene som de indiske søstrene bar. Men enda mer tiltalende var den enhetens ånd og den gode vilje som de fargede og de indiske vitnene la for dagen.
Bibelske skuespill
I Milner Park skjedde det noe meget interessant i forbindelse med framføringen av et skuespill basert på den bibelske boken Ester. For første gang ved et stevne i Sør-Afrika ble et skuespill framført på den måten at de som satt på den ene siden av stadionet, hørte replikkene på engelsk, og de som satt på den andre siden, hørte dem på afrikaans, mens bare én gruppe skuespillere utførte sine roller ved pantomime. Lydteknikerne forklarte hvordan dette ble gjort mulig:
«For det første måtte de som oversatte skuespillet til afrikaans, utføre oversettelsesarbeidet på en spesiell måte. De måtte sørge for at setningene ble nøyaktig like lange som på engelsk. De afrikaanstalende aktørene måtte så øve seg på å lese replikkene i nøyaktig samme tempo som det tempo replikkene på engelsk var lest inn med, idet de ved hjelp av øretelefoner fulgte med i den engelske teksten. Det ble deretter gjort et lydbåndopptak av replikkene på afrikaans, og dette opptaket ble overført til et stereolydbånd som den engelske teksten allerede var innspilt på, slik at det hele ble synkronisert. Bare synkroniseringen og redigeringen av det tok 60 timer.»
Under framføringen av skuespillet ble dette ene båndet spilt av på en stereo båndopptager, slik at replikkene på engelsk gikk ut over den ene kanalen og replikkene på afrikaans gikk ut over den andre. På den måten kunne begge forsamlingene se framføringen av skuespillet samtidig. Den samme framgangsmåten ble fulgt ved det stevnet som ble arrangert for de afrikanske vitnene i Mofolo Park.
Enheten kom til uttrykk på mange måter
Den kjærlighet som de atskilte, men likevel forente vitnene i Sør-Afrika viser hverandre, kom til uttrykk på så mange måter. I den senere tid har det for eksempel vært en nokså utbredt hungersnød i Lesotho, et land som ligger midt inne i Sør-Afrika. Mange av vitnene der var i alvorlige vanskeligheter. På grunn av at de inntok et nøytralt standpunkt når det gjelder politikk, fikk de ikke mais som de kunne bruke til utsæd. Noen av dem sultet. Da vitnene i Johannesburg ble gjort oppmerksom på dette ved et møte som ble holdt da stevneforberedelsene skulle begynne, ble det foreslått at de pengene som ble lagt i bidragsbøssene under dette møtet, skulle sendes til vitnene i Lesotho for å hjelpe dem. Reaksjonen var overveldende. Det kom inn over 17 000 kroner, og før en uke var gått, hadde vitnene i Lesotho fått både utsæd og penger til mat.
En av søstrene i Lesotho som fikk nyte godt av denne kjærlige foranstaltningen, sa: «Den tid kom da vi ikke hadde noe i huset, ikke engang ti cents til å kjøpe litt maismel for. Så fikk vi penger til mat fra våre hvite brødre i Sør-Afrika. Jeg bare gråt og fikk ikke fram et eneste ord. De andre vitnene og jeg var i stand til å løse våre problemer, og ved Jehovas hjelp har det vært mulig for oss å komme på dette stevnet og også få del i et åndelig festmåltid.»
Selv om vitnene, som tilhører de tre forskjellige befolkningsgrupper, ikke fritt kan omgås hverandre, var det så mange av dem i Johannesburg på samme tid at det ikke var til å unngå at noen vitner fra disse gruppene traff hverandre. En européisk søster fortalte følgende opplevelse:
«Jeg parkerte bilen min ved et forretningssenter i byen samtidig som fem busser fulle av afrikanere stanset og ikke kunne finne noen ledige parkeringsplasser. Datteren min sa at passasjerene i bussene hadde på seg identifikasjonsmerker. Vi pekte på våre identifikasjonsmerker, og vitnene i bussene vinket til oss. Noen av dem steg av bussen og fortalte meg at de var på vei til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Sør-Afrika, men at de ikke fant fram. I samme øyeblikk kom en trafikkonstabel bort til oss. Jeg forklarte situasjonen for ham og sa at jeg kunne vise dem veien til Selskapets avdelingskontor. Konstabelen var så vennlig at han stoppet trafikken, slik at bussene kunne snu, og så kjørte jeg foran og viste dem veien til avdelingskontoret.»
Å bringe de afrikanske vitnene trygt til sine losjier i den store bydelen Soweto om kvelden var litt av et problem. I dette store området streifer farlige ungdomsbander som kalles «Tsotsis», omkring i gatene om kveldene og overfaller alle som er uforstandige nok til å ferdes alene, og raner dem. Mange av de afrikanske vitnene kom fra rolige landdistrikter og ville være et lett bytte for disse bandene. Vitnene i Johannesburg følte derfor at de hadde et stort ansvar når det gjaldt å beskytte dem av deres kristne brødre som kom fra andre deler av landet. De viste sin omsorg ved å ordne med «sikkerhetsvakter». Den første bussen satte av en gruppe av disse lokalkjente vaktene på hver holdeplass. Når så den neste bussen kom og vitnene steg av, ble de eskortert trygt til sine losjier.
Et godt resultat
Antallet av dem som ble døpt som Guds «mennesker av god vilje», vitner om hvilket godt resultat stevnet brakte. Ved det stevnet som ble arrangert for de fargede og inderne, var det for eksempel 112 som ble døpt. Dette er et meget godt resultat når en tenker på at det bare er 1390 fargede vitner i landet. Det var 603 afrikanere som ble døpt. Og ved stevnet for européerne var det 381 som ble døpt. Det var således i alt 1096 som ble døpt. Det er et meget godt resultat når en tar i betraktning at det for bare noen få år siden var om lag 1000 som ble døpt i løpet av et helt år. Da tiden for stevnets høydepunkt, det offentlige foredraget, nærmet seg, strømmet folk inn på de tre stadionene. Det var 2770 til stede på stevnet for de fargede, 12 252 til stede på stevnet for européerne og 33 757 til stede på stevnet for afrikanerne, det vil si til sammen 48 779. Det er et enestående godt resultat når en tar i betraktning at det bare er om lag 22 000 vitner i Sør-Afrika.
De mange tusen som ble igjen etter det offentlige foredraget for å høre N. H. Knorrs, Selskapet Vakttårnets presidents, avsluttende bemerkninger, ble ytterligere oppmuntret. Han fortalte om de gode resultater som denne serie med stevner med mottoet «Mennesker av god vilje» i Afrika hadde brakt, og han fortalte også om de planer en har om å utvide Selskapets kontor og trykkeri i Sør-Afrika.
Den enhetens ånd og den kjærlighet som ble lagt for dagen på disse tre stevnene, var så tydelig at til og med pressen omtalte den «fredsommelighet og gode vilje som alle deltagerne la for dagen». (The World for 12. januar 1971) Og den orden og renslighet som preget Milner Park Stadium, gjorde et dypt inntrykk på dem som hadde ansvaret for stedet. En av de afrikanske arbeiderne sa: ’Européerne skriker vanligvis til oss, men dere snakker til oss på en vennlig måte.’
Vitnene i Sør-Afrika, som er atskilt, men likevel forent, ser fram til Guds nye ordning, da alle kan komme sammen for å gi uttrykk for den kjærlighet som de har i sitt hjerte, og glede seg over fullstendig enhet i all evighet.