Økende interesse for Bibelen i Italia
MANGE oppriktige italienere vender seg til Guds Ord for å finne løsningen på livets problemer. Når de finner løsningen, blir de lykkelige og begynner å tjene Gud og forkynne det gode budskap om Guds messianske rike. Noen opplevelser fra det virkelige liv viser hvor sterkt deres ønske om å lære mer om Gud er, og hvilke hindringer de må overvinne.
For mange er det en ny opplevelse å se Bibelen eller å lese i den, selv om de i navnet er kristne. Dette var tilfelle med en oppriktig mann. Han forteller:
«Jeg var katolikk, skjønt jeg var ikke noen særlig ivrig kirkegjenger. Men når jeg gikk i kirken, gjorde jeg det med en viss overbevisning og i oppriktighet. Jeg fikk imidlertid en stadig sterkere tomhetsfølelse, og jeg ønsket oppriktig å bli en mer verdig tilbeder av Gud. Jeg hadde ingen bibelkunnskap; jeg tenkte derfor på å begynne å lese Bibelen. Ettersom jeg har en bror som er katolsk prest, ba jeg ham om å skaffe meg en bibel. Han ga meg en bibel som gave og sa: ’Les den, så kan vi snakke sammen etterpå.’ Da jeg begynte å lese, så jeg snart at det var en forskjell mellom det Bibelen lærer, og det kirken lærer. I mellomtiden snakket en venn av meg om noen Jehovas vitner som han hadde truffet i Torino. Jeg satte meg i forbindelse med dem, og det ble truffet avtale om et bibelstudium. Min bror gjorde sitt ytterste for å fraråde meg dette, og selv om han en gang klarte å få meg til å slutte å studere, begynte jeg snart igjen, og jeg gjorde framskritt og ble døpt i 1974. Nå kan jeg virkelig glede meg over livet og har ikke lenger den tomhetsfølelsen som jeg hadde den gang jeg ikke kjente Guds Ord.»
Kunnskap om Guds navn opplyser
Det gode budskap gjør Guds navn, Jehova, kjent. En mann fra Sør-Italia forteller hvilken virkning det hadde på ham at han fikk vite at Guds navn er Jehova:
«Første gang jeg kom i forbindelse med Jehovas vitner, var for mange år siden. Den gang var jeg en ivrig katolikk, og bare tanken på å utebli fra messen en søndag var en utenkelig synd. Jeg ville derfor ikke høre på vitnene da de kom til min dør. Til slutt gikk jeg imidlertid med på å ha en bibelsk drøftelse med dem. Noe av det første jeg lærte, var navnet på Gud — Jehova. Det som gjorde størst inntrykk på meg, var å se hvor mange ganger Bibelen nevner Guds navn, og at Jesus selv (i sin mønsterbønn) nevnte helligelsen av Guds navn som det viktigste. Det gikk snart opp for meg at mye av det jeg hadde lært og trodd, var ubibelsk, at det var menneskers tradisjoner. Jeg foretok derfor de nødvendige forandringer i mitt liv. Jeg forlot kirken, meldte meg ut av de forskjellige sportsklubbene som kirken drev, og foretok også andre forandringer. Senere ble min kone og jeg døpt i vann som tjenere for Jehova og hans Sønn, Jesus Kristus.»
Bibelens budskap om liv virker tiltrekkende på mange
Ønsket om å oppnå evig liv har fått mange til å studere Guds sannhetsord. En mann fra Toscana skriver:
«Jeg levde på samme måte som så mange andre katolikker. Jeg trodde på Gud og fulgte kirkens tradisjonelle lære. En dag kom to Jehovas vitner til døren min, og jeg ble særlig slått av et av de spørsmålene de stilte: ’Ville De ikke like å få se Deres barn gifte seg og å se Deres barnebarn og barnebarns barn vokse opp?’ Jeg var meget interessert i dette spørsmålet, for jeg er far til 13. Jeg arbeidet dessuten på en gravlund og hadde i størsteparten av mitt liv vært omgitt av døde. Til tross for at jeg hadde min religion, syntes jeg derfor at det evige liv som Bibelen talte om, måtte være umulig å oppnå. Jeg tok imot tilbudet om et bibelstudium der og da. Snart begynte andre i familien å motarbeide meg. Prestene gjorde sitt ytterste for å hindre meg, og jeg møtte andre vanskeligheter også. Jeg ble for eksempel truet med å miste jobben. Men jeg ga meg ikke, og det har ført til gode resultater. Min kone er nå interessert i det gode budskap, og familien er forent. Vi har et fast familiestudium av Bibelen med barna for å bygge opp deres tro. Jeg takker Jehova for at han hjalp meg til å oppnå fred i sinnet, komme i et rett forhold til ham og få et trygt håp for framtiden.»
En eldre kvinne ønsket å tjene Gud
Det gode budskap som Jehovas vitner forkynner i Italia, appellerer til mennesker i alle aldersgrupper, også til de eldre, som naturlig nok tenker mye på livet og skulle ønske at de hadde et håp for framtiden. En 60 år gammel kvinne forteller sin opplevelse:
«Helt fra jeg var ti år gammel, det vil si i 50 år, hadde jeg overvært messen og deltatt i nattverden hver morgen. Min eldste datter, som også var en hengiven katolikk, hadde snakket med Jehovas vitner. På grunn av noen spørsmål som oppsto, følte vi behov for å snakke med en prest for å få klarhet i visse lærepunkter. Jeg ble meget overrasket da den teologen vi henvendte oss til, uforbeholdent erklærte at hverken limbus eller skjærsilden eksisterer. Jeg følte det som om alt det jeg hadde trodd på, falt sammen rundt meg. Jeg innså at mye av det jeg hadde gjort i hele mitt liv, kanskje var forgjeves — for eksempel alle bønnene og messene for de døde. Under en senere samtale ba vi om å få en forklaring på treenigheten. Min datter spurte: ’Hvis Jesus Kristus var Gud, hvorfor prøvde da Satan å friste ham når han visste at han var Gud? Forsto han ikke at det ville være nytteløst?’ Vi kunne ikke godta prestens svar. Han sa: ’Satan visste ikke at Jesus var Gud.’ Fra da av bestemte vi oss for å snakke med Jehovas vitner og bare bruke Bibelen som grunnlag. Ikke lenge etter tok seks andre i familien og jeg imot sannheten, og nå er jeg en døpt tilbeder av Jehova Gud. Jeg er lykkelig over å kunne tjene ham i samsvar med hans sannhetsord.»
Er det riktig å forandre religion?
Kan en som har kommet så langt at han har sluttet seg til en religiøs orden, forandre religion og oppnå Guds godkjennelse? En tidligere katolsk munk forteller:
«Min 35. fødselsdag var en svært minneverdig dag for meg, for den falt sammen med den dagen da jeg bestemte meg for å forlate det klostret hvor jeg hadde bodd i mange år. Hvorfor traff jeg en slik beslutning? Det kom av alle de skuffelsene jeg hadde opplevd. Den kjølige atmosfæren som gjennomtrengte hele stedet, bruken av et formelt språk når vi tiltalte våre overordnede, isoleringen med tanke på meditasjon og botsøvelser, de høytidelige løftene om fattigdom og lydighet, som vi måtte avlegge i det uendelige for å speke oss — alt dette bidro til å gjøre livet i klostret ulykkelig. En annen grunn til at jeg ikke var tilfreds, var at jeg var overbevist om at Bibelen er Guds Ord. Likevel kunne jeg ikke forstå den. Jeg stilte våre overordnede spørsmål, men jeg fikk bare til svar: ’Du kan ikke forstå dette.’ Etter alle disse årene bestemte jeg meg endelig for å forlate klostret. Abbeden ga meg dispensasjon fra mine klosterløfter og sa rasende: ’Ta passet ditt og dra til helvete!’
Etter dette fikk jeg meg en jobb i byen og losji i et privathjem. En kveld da jeg kom sent hjem, ble jeg invitert inn til vertinnen for å delta i en samtale hun hadde med to menn. Jeg kunne se at de studerte Bibelen. ’Du slette tid!’ tenkte jeg. ’Jeg har leid hybel hos protestanter!’ Jeg tok imidlertid imot innbydelsen. Etter samtalen bestemte jeg meg for å ta imot tilbudet om et bibelstudium på min hybel. Jeg begynte å undersøke min religion svært omhyggelig enda en gang, men det bekreftet bare det jeg allerede var klar over. Kirken var dessuten tom og kald. Så overvar jeg et møte i Jehovas vitners Rikets sal. For en forskjell! Alle snakket med hverandre, alle kjente hverandre godt, og det ble gitt verdifull undervisning. Det gikk ikke lang tid før jeg fikk mot til å være borte fra messen en søndag for første gang. Senere overvar jeg et av Jehovas vitners områdestevner. Jeg så meg godt omkring for å se om andre menigheter hadde den samme tro og den samme ånd, og jeg ble overbevist da jeg så at alle de tilstedeværende hadde den samme ånd og den samme tro, og at det virkelig var broderkjærlighet blant dem. Jeg ble døpt nøyaktig et år etter at jeg forlot klostret.»
Som apostelen Paulus skrev: «Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og dømmer hjertets tanker og planer.» (Hebr. 4: 12) Guds Ord kan forandre folks liv. Dets sannhet opplyser hjerte og sinn. Det gir ens liv mening. Det gir en et håp for framtiden. De som oppriktig studerer Guds Ord, får kjærlighet til sine medmennesker. Denne kjærlighet er ofte det første de som oppriktig søker Gud, legger merke til. Jesus gjorde oppmerksom på dette da han sa: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» — Joh. 13: 35.
Det gode budskap som Jehovas vitner forkynner, blir således godt mottatt av mange italienere. Jehovas vitner har nå 42 menigheter i Roma og over 1200 menigheter i resten av Italia, og disse menighetene har fin framgang. På de stevnene som vitnene for ikke så lenge siden holdt i Roma og Milano, var det over 111 000 til stede. Og 2288 ble døpt og er nå med på å gjøre mange flere gudfryktige italienere kjent med det gode budskap.