Slik selges nykjernet smør i Haussaland

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Nigeria

«GA NUNU de mai shanu.» («Her er «surmelk og smør.») Ropet til en fulani-pike ga gjenlyd gjennom de støvete landsbygatene. Lyden av stemmen hennes fikk en hund som lå dovent henslengt på veien i det varme solskinnet, til å gi fra seg et svakt bjeff, hvoretter den forsvant bak et hus, etterfulgt av en fluesverm.

En gruppe halvnakne barn stoppet et øyeblikk opp i leken og så på piken. En gammel kvinne med en treøse i hånden lente seg ut av den røksvarte inngangen til det lille stråtekte kjøkkenet sitt og ropte: «Kawo» («Kom hit med det»).

«Woni iri abu ka na so ka siya?» («Hva ønsker du å kjøpe?») spurte piken, idet hun gikk bort til kvinnen, forbi den runde sovehytten, som var bygd av leire og hadde stråtak, i likhet med alle de andre bostedene i landsbyen.

«Mai shanu ni ke so» («Jeg vil ha smør»), svarte kvinnen. Og så begynte de å forhandle om prisen. Deretter begynte prosessen med å lage nykjernet smør ved kjøkkendøren.

Fulani-folket

Piken var kledd i en kort bluse som avslørte det meste av livet hennes, og et skjørt, som ikke var noe skjørt i det hele tatt, men et fargerikt stykke stoff som var surret stramt rundt midjen og hoftene. Endene overlappet hverandre i den ene siden, og skjørtet rakk til omkring åtte centimeter under knærne. Pikens silkeaktige hår var flettet i tynne fletter som var snodd inn i hverandre og samlet i nakken og dekket med et enkelt hodeklede. På hodet hadde hun et slags underlag, hvor det var plassert en stor beholder med melk som hun bar med stor dyktighet.

Hennes klesdrakt var typisk for fulaniene, som er nomader. Det språket hun talte, var haussa. Hun var kobberbrun i huden, og hun beveget sin slanke og smidige kropp med stor naturlighet og ynde.

En har ikke kunnet fastslå historisk nøyaktig når fulaniene begynte å dra sørover tvers over Sahara. De befant seg imidlertid allerede i landet da haussa-folket kom dit for omkring 1000 år siden. Begge folkene hadde godtatt den muhammedanske religion i det 14. århundre etter Kristus. Men det var haussa-folket som dominerte og bygde opp et mektig rike nord for det området hvor elvene Niger og Benue løper sammen. Det ble på den måten de som ga området dets navn og språk.

I begynnelsen av det 19. århundre var interessen for muhammedanismen i sterk tilbakegang blant haussa-folket. For å motvirke denne nedgangen og gjenopplive den religiøse interessen iverksatte fulaniene, under ledelse av Usman dan Fodio, en forkynnelseskampanje. I 1802 utviklet dette seg til krig med andre stammer, noe som resulterte i seier for fulaniene over hele Haussaland. De seiret også i Yorubaland, hvor de kom så langt sør som til byene Ilorin og Offa.

Gjennom disse erobringene ble Fulaniriket opprettet, og mange av fulaniene slo seg ned i byer som rikets herskere. De ble kjent under navnet «by-fulaniene». De fleste fortsatte som nomader eller slo seg ned i spredte landsbyer i områder hvor kveget deres kunne beite. De ble kjent under navnet «ku-fulaniene». Det er disse som framstiller og selger nykjernet smør ved kjøkkendørene i Haussaland.

Nykjernet smør

Den unge piken som solgte melk og smør, gikk gjennom en Haussa-landsby som lå i nærheten av det stedet hvor mennene i den stammen hun tilhørte, gjetet sine hjorder av fint, sterkt sebu-kveg — dyr som er kjent for å ha en fettpukkel på ryggen, like over skuldrene, og lange, symmetrisk bøyde horn. De er dessuten så medgjørlige at det er lett å melke dem. Det er ikke mennene som står for denne melkingen. De begrenser seg til å gjete kveget på markene. Kvinnene både melker kyrne og selger melk og smør i byene og landsbyene.

Ved det huset hvor kvinnen ba om smør, løftet piken beholderen ned fra hodet og begynte å skumme fløten av melken.

Tidligere langs veien var hun blitt spurt om det ble laget smør så snart kyrne var blitt melket. Hun svarte: «Ba haka ba, sai ya kwana» («Nei, ikke før neste dag»). Melken må først bli sur. Fulaniene oppbevarer den i en stor kalebass, som er et stort gresskar som innmaten er tatt ut av. I gresskarets harde skall finnes det ingen mineralske urenheter, og det isolerer på en utmerket måte mot solvarmen.

Neste dag blir melken kanskje helt over i en mindre gresskarbeholder og ristet kraftig for at fettperlene skal bli skilt ut. Den blir deretter helt over i en kalebass med stor åpning og satt til side, slik at fettperlene kan skille seg fullstendig ut og legge seg på overflaten. Nå er produktet rede til å bli solgt i byer og landsbyer.

Sett at kvinnen hadde bedt om å få kjøpt melk, det vil si surmelk. Da ville piken simpelthen ha helt ut noe av den væsken som den vakkert polerte og dekorerte gresskarbeholderen inneholdt. Men det hun gjorde nå, for å framstille smør, var å helle den fete fløten som var skummet av, over i en annen beholder og begynne å «vaske» den i kaldt vann. Dette fjernet resten av den melken som fantes i den. Til slutt kjernet hun smøret ved å riste beholderen kraftig i et bestemt tempo inntil det fikk den rette konsistens. Da hun hadde oppnådd dette, ble smøret rullet i en bestemt form og solgt.

I likhet med mange andre familier i Haussaland foretrakk den kvinnen som kjøpte smøret, å behandle det enda mer og bruke det som stekeolje i matlagingen. Hun la derfor en del av smøret i en gryte, tilsatte løkskiver og lot det stå i flere minutter over ilden i kjøkkenet. Denne løkkrydrede oljen ble så oppbevart i en krukke og brukt når hun skulle tilberede familiens yndlingssupper. Mange foretrekker denne oljen framfor den vanlige jordnøttoljen og palmeoljen, og den kan oppbevares i flere uker. I mellomtiden fortsatte fulani-piken å bringe nykjernet smør til andre hjem og landsbyer.