Energi fra jordens indre
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Belgia
«JEG arbeider i en kullgruve.» Når en mann sier det, vil de fleste ha en tendens til å betrakte ham med en blanding av ærefrykt og medlidenhet. Er det ikke hardt og farlig å arbeide i en kullgruve? Jo, det var det for 20—30 år siden, men den økte mekaniseringen og stadig bedre sikkerhetstiltak har resultert i forandringer til det bedre.
Her i Belgia har kullgruvearbeiderne virkelig appellert til fantasien. De har til og med fått bildet sitt preget inn i belgiske mynter. Og så merkelig er det nå heller ikke, for i den tiden da gruvedriften var på sitt høyeste, var det 150 000 som arbeidet i kullgruvene. Det er et stort antall, særlig når man tenker på at Belgia er et av Europas minste land.
Kullforekomster har man i både det nordlige og det sørlige Belgia. Det er ikke alle som er klar over at det lar seg gjøre å besøke disse gruvene på spesielle dager sammen med kvalifiserte omvisere. Jeg har mange venner som tilbringer en stor del av livet der nede i jordens indre, og bare det var en grunn til at jeg gjerne ville ta en tur ned dit selv. Kanskje du har lyst til å bli med meg på denne lærerike turen?
Vi er i Beringen, et kullfelt ved de nordlige forekomstene. Kull finnes jo nesten utelukkende dypt nede (på cirka 800 meters dyp), og det er derfor nødvendig med sjakter for å komme ned til kull-leiene. Alt foregår gjennom disse sjaktene — transport av mannskaper, av utstyr og av kull. Gjennom sjaktene går det også rør, elektriske ledninger og rørledninger med komprimert luft.
De som ikke vet noe om saken, tror nok vanligvis at det å bore en sjakt rett og slett består i at man graver seg dypere og dypere ned i et hull og så fjerner det som graves ut. Men så enkelt er det ikke. De forskjellige lagene som det må bores igjennom, består av og til av kvikksand, løst fjell og vann, og alt dette kan lett få sjakten til å rase sammen. For å hindre noe sånt benytter man seg av et ganske sinnrikt system. Det bores om lag 40 hull ned i fjellet i området omkring der hvor sjakten skal bores ut. I hvert av disse hullene plasseres det to rør, og gjennom dem passerer en saltlake som holder en temperatur på 25 minusgrader, opp og ned. Litt etter litt fryser alt til. Etter tre—fire måneder har man fått en diger sylinder med frossen masse, og gjennom den borer man så sjakten, som deretter blir forsterket med ringer av støpejern.
En tur ned i dypet
Før en besøkende får komme ned i gruven, får han utlevert gruvearbeiderens typiske utstyr: En lampe, en hjelm og en kulloksydmaske. På noen sekunder når vi ned til bestemmelsesstedet, 789 meter under jorden. Vi ser ennå ikke noe spor av kull. Det vi ser, er opplyste, sylindriske ganger som går i forskjellige retninger. Gangene blir holdt oppe av kjegleformede betongblokker. Omviseren vår forteller at det er slike blokker som best motvirker det enorme trykket.
Disse gangene kalles «orter». De er av meget stor betydning, for det er de som åpner hele undergrunnen. Fra sjakten stråler de ut i forskjellige retninger og gjennomtrenger det feltet det er gitt konsesjon på, og fra dem borer man seg inn til de forskjellige kull-lagene. Vi fikk vite at ortene kommer opp i en lengde på 90 kilometer etter om lag 50 års drift, og da er det ikke så overraskende at vi må ta et lite tog for å komme til et av de åtte stedene hvor kull brytes nå.
Turen minner litt om en reise med undergrunnsbanen i en storby. Samtidig gir den oss anledning til å stille omviseren noen spørsmål som vi har hatt på tungen.
«Vi har passert enda en etasje med heisen — betyr det at det er to kull-lag i denne gruven?» spør jeg.
«Nei, slett ikke. Det foregår drift i 11 forskjellige lag, men det finnes enda flere. Lagene er ikke horisontale, men heller opptil 14 grader. Tykkelsen varierer fra 80 centimeter til 2,7 meter. Disse kull-lagene og fjellet mellom dem, som består av sandstein og leirskifer, kan sammenlignes med et stykke stripete bacon, bare med den forskjell at dette er 10—20 meter tykt. Fjellmassen er det hvite fettet, og kullet er det røde kjøttet.»
«Da forstår jeg,» sa jeg. «Hvis det ikke var flere orter enn dem vi ser her, ville det være vanskelig å få fram alle disse kull-lagene.»
«Akkurat,» sa omviseren. «Nå er vi 789 meter under jorden. Men 62 meter over oss har vi flere orter. Kullet blir brutt på disse to nivåene. Arbeiderne går ut herfra og fortsetter mot kullforekomstene. Går passasjen oppover, kalles den stigort; går den nedover, kalles den synk.»
Vi går enda en stund gjennom opplyste ganger og legger merke til at de gjennomstrømmes av en behagelig luftstrøm. Omviseren forklarer: «All den friske luften pumpes gjennom sjakten på dette nivået. Den pumpes ut til ortene og brytningsstedene. Den urene luften føres tilbake til overflaten gjennom det nivået vi har over oss. Hvert år tar vi ut om lag en million tonn kull.»
Langs en liten skråning kommer vi til en gang som er forsterket med bueformede jernstenger. Like bak dem er det noen treplanker. Omviseren peker på ansamlinger av støv som ligger på planker like over hodet på oss. I tilfelle av brann kan disse plankene vippes rundt, slik at en støvsky kveler ilden. Den slags brannslokking tar særlig sikte på en brann som skyldes kullstøv i luften som av en, eller annen grunn tar fyr. Kullstøv er svært brennbart, til og med eksplosivt.
«Er brannfaren så stor?» spør jeg.
«Det blir sjelden brann, men vi må være ytterst forsiktige, for skulle det først bli brann, kan den lett få et katastrofeartet omfang. Vi er kommet langt når det gjelder å bekjempe støvet. Vi bruker blant annet bor som sprøyter inn vann i hullet under boringen, og vi kan også sprøyte vann inn i kullforekomstene under høytrykk.»
Fram til kull-laget
Vi er kommet til enden av denne gangen. Her ser vi en trang, ’lav gang, om lag en meter høy, som går ut i rett vinkel fra den gangen vi befinner oss i. På den ene siden har vi en skrånende fjellvegg som holdes oppe av et stempel som kan heves og senkes hydraulisk. På den andre siden ser vi endelig en lav vegg av skinnende, svart kull. Her er det kullet tas ut av fjellet. Vi kjenner på overflaten av kull-laget. Det sies at dette én meter tykke laget representerer et lag med vegetasjon som for tusener av år siden var 25 meter tykt.
«Når vi skal ta ut et lag med kull, skjer det på følgende måte,» forklarer omviseren. «Vi begynner stort sett med å gå ut i rette vinkler fra ortene; med to nivåer må vi lete en stund for å finne kull. Hvis vi finner kull på begge nivåene, lar vi dem bli forbundet med hverandre. Det er en slik forbindelse dere ser like foran dere. Det er her, ved ’pilaren’, kullet utvinnes. I en bredde på 200 meter stikker disse arbeidsplassene inn i kull-laget, og det tas ut kull i forskjellige høyder i hele denne bredden.»
I mitt indre ser jeg for meg en gruvearbeider som går løs på kullet med en hakke, og jeg spør om han fremdeles finnes.
«Praktisk talt ikke,» svarer omviseren. «Og det er vi ikke lei for, for selv det å ta ut kull med et trykkluftbor er veldig hardt. Det er for det meste maskiner som gjør dette arbeidet nå. Hver dag tygger de metervis av kull ut av laget. Støttene tas bort, og så lar vi ganske enkelt taket falle sammen over de stedene hvor vi er ferdige.»
Vi blir svært forbauset over å høre dette. Vi hadde lagt merke til digre steiner som så ut til å ha falt ned fra taket. «Men er ikke det farlig?» spør jeg.
«Nei, den bergmassen som raser ned på denne måten, er helt ubetydelig sammenlignet med lagene over oss, som har en tykkelse på hundrevis av meter. Dette beregnes matematisk av ingeniørene våre. Det brukes også andre metoder, forresten. Av og til blåses det inn stein i slike utgravde hull, så de fylles på den måten.»
Vi går langsomt framover. To hundre meter i bøyd stilling er langt for bena mine, som er helt uten trening. Jeg ser tankefullt på de lange bena til en ung gruvearbeider foran meg, og det slipper ut av meg at det ser ut til å være en fordel å være liten inne i en slik gruve.
«Ja, i begynnelsen kan det se sånn ut,» ler han, «men du kan dra nytte av det som ser ut til å være en ulempe. Sånn for eksempel.» Og dermed bøyer han seg ned og spriker med bena nesten som en krabbe og skritter ut så han når enden av gangen på et minimum av tid.
Hvordan kom kullet dit?
Jeg har lyst til å få vite mer om hvordan kull-lagene oppstod, og spør en omviser om dette. Han forklarer villig: «Det er alminnelig antatt at kull-lagene ble til som følge av katastrofer. Når død vegetasjon utsettes for luft, går den i forråtnelse. Men når vegetasjonen plutselig avskjæres fra luften av vann, leire eller sand, sies det at omdanningsprosessen til kull begynner. Trykk og tid er nøkkelfaktorer her. I de sørlige kullforekomstene i Belgia er det funnet mange skjeletter av forhistoriske dyr — dinosaurier og lignende. Her vil jeg gjerne få nevne at det bare er funnet skjeletter av dyr som er utdødd, eller av dyr som fremdeles eksisterer. Det er ikke funnet spor av de millioner av mellomformer mellom de forskjellige dyreslag som måtte ha eksistert om man skulle følge evolusjonsteorien.»
Gruvearbeideren
En av fordelene ved å arbeide i en gruve er at man kan gå tidlig av med pensjon, nemlig etter 25 år. I praksis betyr det at en som begynte i gruven da han var 18, kan gå av når han er 43. Gruvearbeideren har også en rekke fridager, som han kan bruke som det passer ham. Så har han også omfattende sosiale fordeler, som for eksempel gratis kull og lav husleie.
En reell fare truer imidlertid lungene. Det spesielle steinstøvet som spres i gruvegangene for å hindre eksplosjoner, er særlig ødeleggende for gruvearbeiderens lunger. Det kommer av at molekylarformen på dette støvet er vinkelformet, mens kullstøvet er kuleformet. Men denne faren er naturligvis blitt redusert gjennom de utallige tiltak som treffes for å bekjempe støvplagen, og ved at det er blitt innført kortere arbeidstid.
«Hvor stor er faren for at gruvegangene skal rase sammen?» spør jeg.
«De virkelig store gruveulykkene — som ras, eksplosjoner og branner — inntreffer sjelden. Alle sikkerhetstiltakene og den stadige utbedringen av arbeidsforholdene har gjort sin virkning. Oppe på overflaten er det et kjempedigert kontrollapparat som registrerer praktisk talt alt som kan gå galt i gruven.
En ubuden gjest som vi må ta oss av her nede under jorden, er den såkalte svarte gassen, en ikke-eksplosiv gruvegass hvor oksygen er erstattet med karbondioksyd. Kull ble som nevnt dannet ved at store mengder vegetasjon ble avskåret fra luft. Under brytingen av kull frigis imidlertid flere andre stoffer som plantene har vært sammensatt av. En kubikkmeter kull frigir for eksempel 350 kubikkmeter svart gass og 200 kubikkmeter karbondioksyd. Disse gassene suges ut gjennom borehull som er satt på skrå inn mot brytningsstedet, og resirkuleres så på overflaten som energikilde.»
Jeg har fremdeles ikke fått svar på det spørsmålet som jeg har gått med helt siden vi drog ned i dypet: «Er det ikke en fryktelig opplevelse for enkelte å dra dypt ned i jorden, helt avskåret fra verden for øvrig, bortsett fra forbindelsen gjennom disse to sjaktene?»
«Du mener dette med frykt?» ler han. «Nei, det forekommer praktisk talt ikke, for denne jobben går i arv fra far til sønn. Vi kjenner gruven og vet ikke om noen annen måte å leve på. Det er som i et fiskevær, der sønnen drar på fiske, akkurat som faren. Det vil kanskje også berolige deg å vite at det foruten disse sjaktene finnes andre forbindelser med utenverdenen. I nødsituasjoner kan vi bruke passasjer under jorden som står i forbindelse med andre gruver i nærheten.»
Nå går vi tilbake dit vi kom fra, og farer oppover med heisen. Alle er blitt temmelig svarte på denne korte tiden. Vi skyller av oss det svarte kullstøvet i en av gruvearbeidernes dusjer. Men det vi ikke kan skylle bort, er de sterke inntrykkene vi har fått ved dette vårt første besøk i jordens indre.
«Det finnes gruver hvor det er sølv, og steder hvor gull blir vasket ut. Jern hentes fram av jorden, og kobber smeltes ut av malmen. Menneskene bryter igjennom mørket; innerst i krokene sporer de opp stein som er skjult i mulm og mørke. Arbeidere fra fremmede land graver sjakter.» — Job 28: 1—4.