Bør vi gå tilbake til kull?

FRAM til 1940 var kull verdens viktigste kommersielle energikilde. Siden den tid er det blitt utvunnet omtrent like mye kull som før, men bruken av olje og naturgass har tiltatt så hurtig at kull nå bare representerer 30 prosent av verdens energiforsyning. Dette kommer ikke av at det har vært noe problem å få tak i kull, men først og fremst av at olje har vært billigere. Hvis så oljen blir for dyr eller blir brukt opp, kan vi ikke da gå tilbake til kull?

Det finnes rikelig med kull. I de kulleier vi kjenner, er det nok kull til å skaffe til veie all den energi som trengs for minst 150 år framover. Det ville bli nødvendig å åpne mange nye gruver, og jernbaner og dampskip ville måtte gi tilsvarende økte fraktmuligheter, men kullet er der.

Kull er en praktisk erstatning for olje når det er tale om kraftproduksjon. Men til boligoppvarming har det absolutt visse ulemper.

Boligoppvarming

På kalde vinterdager er det fremdeles mange som skuffer kull inn i ovnen fra en svart, støvete binge, og senere er det litt av en jobb å fjerne den enda mer støvete asken. Og når ilden dør ut, kreves det både dyktighet og tålmodighet for å få det til å brenne. Når vi sammenligner et slikt besværlig arbeid med det å justere en termostat som automatisk setter i gang varmetilførselen, er det få som vil foretrekke «kullalderen».

Husk også hvordan det pleide å være i byer hvor alle fyrte med kull. Så snart et teppe av nysnø hadde lagt seg over byen, ble det dekket av svart sot fra hundrevis av skorsteiner. En generasjon som har vent seg til oljefyring, som er både mer lettvint og rensligere, vil ikke være særlig villig til å lage en kullbinge i huset igjen.

Hva med bilene?

Når det gjelder å kjøre bil uten bensin, kommer kull ikke på tale som noe alternativ. Bare flytende eller gassaktig drivstoff vil kunne brukes i en forbrenningsmotor. Men som nevnt ovenfor, er kull svært annerledes enn olje, særlig hva hydrogeninnholdet angår. Kull kan omdannes til flytende eller gassaktig drivstoff ved hydrogenisering. Dette ble gjort i stor målestokk for å dekke tyskernes behov for bensin under den annen verdenskrig, og prosessen blir benyttet i Sør-Afrika den dag i dag. Men for å kunne produsere syntetisk drivstoff i den målestokk som ville være nødvendig for å erstatte oljen, ville en måtte mobilisere størsteparten av olje- og kjemikalieindustrien og sannsynligvis også være avhengig av subsidier fra myndighetene. I den nærmeste framtid vil slike former for drivstoff bare være å få i små mengder og til svært høye priser.

Batteridrevne biler er en mer nærliggende løsning. Den elektriske bilen er allerede forholdsvis vanlig noen steder og skaffer lokal transport til enkeltpersoner og familiegrupper. Batteriene holdes ladet ved at de blir plugget i en stikkontakt i garasjen. Men slike bilers hastighet og kapasitet vil ikke kunne tilfredsstille de krav de fleste bilførere i vår tid stiller.

Større elektriske biler og elektriske tog er velegnet til massetransport. Elektriske trolleybusser, som får sin krafttilførsel fra en ledning opphengt over veibanen, var et vanlig syn i byene før i tiden, men er nå de fleste steder blitt erstattet av biler og vanlige busser. Hurtiggående elektriske tog er fremdeles vanlige i Europa og i Japan og på undergrunnsbanene i mange storbyer. Den nødvendige kraft kan produseres i kraftverk som bruker kull som energikilde, men det vil innebære en overgang fra privatbiler til kollektiv transport.

Forurensningsproblemene

Hvis vi skulle gå over fra olje til kull, ville luftforurensningen bli forandret, men ikke fjernet. En av de vesentligste årsakene til røktåken, de delvis forbrente hydrokarbonene fra bileksosen, ville ikke lenger være noe problem, men nitrogen- og svoveloksydene ville være like ille, om ikke verre. En mer effektiv forbrenning må til for at vi ikke skal få igjen den røkfylte luften som industribyene var fylt av for 50 år siden.

Det er en annen form for forurensning som er uunngåelig så lenge fossile brensler blir brukt. Det er den forurensning som skyldes at karbondioksyd blir bygd opp i atmosfæren. Helt siden den industrielle revolusjon begynte, har vi tatt så mye karbon fra jorden og sendt den opp i atmosfæren som karbondioksyd at konsentrasjonen har økt med fem prosent i verdensmålestokk. Enkelte vitenskapsmenn er av den oppfatning at klimaet skyldes en hårfin balanse når konsentrasjonen er normal, og at hele jorden kunne bli så oppvarmet at iskalottene rundt Arktis og Antarktis ville smelte, hvis denne konsentrasjonen ble forstyrret for mye. Enkelte er til og med redd for at det ville bli for varmt på jorden til at det kunne eksistere liv her.

Selv om andre energikilder kanskje med tiden vil kunne dekke størsteparten av menneskenes behov, ser det ikke ut til at noen av dem vil kunne utvikles raskt nok til å kompensere de stadig minkende oljereservene. Den eneste energikilden som kan utnyttes raskt nok, er kull.

Men kan virkelig kull være «løsningen» på energiproblemet? Bibelen viser at det er Guds hensikt at hele jorden skal bli et paradis. Det er ikke i overensstemmelse med det at vi skal være avhengige av en energikilde som forurenser våre omgivelser. Bibelen sier dessuten at Gud har skapt jorden i den hensikt at det skal bo gudfryktige mennesker på den i all evighet. (Jes. 45: 18, EN; Sal. 96: 10—13; Joh. 17: 3) I betraktning av dette må han også ha sørget for at det finnes energikilder som vil vare lenger enn til 1980-årene — ja, lenger enn de neste 150 år.

Hvilke energikilder kan det være? Hvordan kan de utnyttes? Senere numre av Våkn opp! vil ta opp disse spørsmålene og også hva som blir gjort for å løse de nåværende energiproblemer.