Kull — stadig et brennbart tema

TIL tross for de forbedringer som er blitt gjort nå i den siste delen av det 20. århundre, betraktes kullgruvearbeid fortsatt som et av verdens farligste yrker. Arbeidet skjer flere hundre meter nede i jorden. Tusener av tonn med kull, fjell og jord kan plutselig styrte sammen. En annen risiko er eksplosjonsfarlige gasser som en ikke kan lukte. Det er blitt fastslått at bare i Amerika har over 114 000 mann mistet livet i gruvene siden 1910. Siden 1930 er gruvearbeidere blitt utsatt for 1,5 millioner skader som har ført til invaliditet. Det meldes at over 1000 dødsfall hvert år skyldes arbeid i gruvene. En dødsårsak er «svart lunge», en fryktet sykdom som skyldes kullstøv.

«Mennesker billigere enn kull»

Selv om arbeidsforholdene under bakken er blitt mye bedre i de årene som har gått, er sikkerheten fortsatt et brennbart tema. En skribent sa: «Gruveeierne har tradisjonelt kjempet mot større sikkerhetstiltak på grunn av de økte utgiftene. De har sett slike tiltak som en trusel mot produksjonen og fortjenesten.» Noen kritikere hevdet: «For gruveeierne er mennesker billigere enn kull.» «De store selskapene vil heller ofre livet vårt enn noen av pengene sine,» tilføyde en misfornøyd gruvearbeider.

I tillegg til de fremskritt som er blitt gjort med hensyn til å øke sikkerheten i gruvene, er det blitt gjort enda større fremskritt når det gjelder selve kullbrytingen. Tidligere ble menn og gutter sendt ned i jorden med hakker og skuffer, men nå graver kjempemessige maskiner opptil 12 tonn kull ut av gruveveggen i minuttet. De skuffer opp det løse kullet og tømmer det på transportbånd som bringer det opp i dagen.

For å forhindre at taket raser sammen over gruvearbeiderne etterhvert som maskinen eter seg gjennom jorden, borer kraftige, trykkluftdrevne bormaskiner dype hull i taket i fjellet. Her skrus det inn ekspansjonsbolter for å forhindre sammenstyrtninger. For å holde kullstøvet nede og for å forhindre «svart lunge» og eksplosjonsfare i den grad det er mulig, sprøyter gruvearbeiderne tunnelene og arbeidsstedene med kalkstøv.

Alle de moderne hjelpemidlene og alle de nye maskinene som er blitt laget for å gjøre kullbrytingen enklere og sikrere, har imidlertid hatt en negativ bivirkning som har gått ut over gruvearbeiderne, nemlig arbeidsløshet. Der hvor det før var ansatt fem gruvearbeidere for å produsere ett tonn kull, kunne nå fire av dem strykes fra lønningslisten på grunn av de kraftige maskinene som ble tatt i bruk. I enkelte områder førte dette til stor fattigdom. Mange gruvesamfunn ble utarmet.

For de gruvearbeiderne som fortsatt hadde jobb, oppstod det et nytt stridsspørsmål. Disse veldige mekaniske monstrene var kostbare, og tanken på å se dem stå ute av drift et øyeblikk pinte gruveeierne. De ville at gruvearbeiderne skulle kjøre maskinene 24 timer i døgnet, sju dager i uken. Det vakte oppstand blant gruvearbeiderne, som nektet å arbeide på søndager. Dette ble en av hovedsakene i kullgruvearbeidernes streik i USA i 1981. Denne gangen husket gruveeierne streiken tre år tidligere, som hadde vart i 111 dager, og gav etter.

I slutten av 1984 opplevde Storbritannia det verste utbrudd av industrivold i etterkrigstiden — og det hele hadde med kull å gjøre. Sju tusen streikende kullgruvearbeidere utkjempet et regulært slag med 3000 britiske politimenn i bygatene i det som ble erklært som «åpen krig». Gruvearbeiderne rykket opp lysstolper og laget barrikader, og forskanset bak dem kastet de stein, murstein og flasker mot politiet, og de la også ut feller for å skade politihestene. De kastet røkbomber, kulelagre, metallstykker og poteter som de hadde stukket spiker gjennom, og de tente på biler og lot dem gå opp i flammer.

«Enkelte opptrinn var preget av en nesten utrolig brutalitet,» sa lederen for gruvearbeidernes fagforening, som hadde erklært streiken. Mange hundre ble skadet i disse trefningene. Fra midten av mars 1984 var landet hjemsøkt av streik. I løpet av året ble arbeidet lammet ved 132 av Storbritannias 175 kullgruver, og 130 000 gruvearbeidere la ned arbeidet. Streiken kostet myndighetene over en milliard pund (over 11 milliarder kroner). I mars 1985 ble streiken omsider avblåst.

Dagbrudd

Geologer i USA har lenge visst at det ligger enorme kullreserver, milliarder av tonn, i tykke lag bare 15 til 60 meter nede i bakken. Da den industrielle revolusjon skjøt fart etter den annen verdenskrig og behovet for kull som kraftkilde til industrien ble større, begynte man med dagbrudd i stor stil. Sprengningsarbeider løsnet grunnen over kullagene, og deretter kom kjempemessige lastebiler og kjørte vekk jord, grus og kull.

De som bodde i disse områdene, husket den tiden da fjellene og åsene var kledd med grønn og frodig vegetasjon. Men så kom store, kraftige maskiner, så store at de kunne grave ut 325 tonn jord i ett jafs, og åt seg innover i fjellsiden og slukte jord i store mengder. Grunnvannet ble ledet bort. Mange brønner gikk tørre. Ville dyr så seg om etter nye skogområder, og jorderosjonen tiltok sterkt og ble som de rene skred da dagbruddsarbeiderne reiste for å finne nye kullavleiringer og etterlot seg dype, stygge, utgravde sår i terrenget.

Det ble vedtatt lover som krevde at gruvearbeiderne skulle forlate områdene i samme stand som de var i da de kom. Massen som var kjørt vekk for at man skulle komme til kullet, skulle kjøres tilbake og formes slik at landskapet igjen ble harmonisk. Hvis det var blitt fjernet trær, skulle det plantes nye trær. Hvis beitemarker var blitt forstyrret, måtte det sås gress. Hvis vann som ble pumpet fra grunnen, nå inneholdt syre som ville føre til fiskedød, måtte syren nøytraliseres før vannet kunne få renne ut i bekker og elver. Kravene er mange og rehabiliteringen kostbar, men de fleste gruveselskapene følger lovene. Men dessverre er det fortsatt noen som etterlater seg et landskap med stygge arr.

Kull og sur nedbør

Så kom nedbøren — den sure nedbøren! Dette er det nyeste brennbare temaet som har med kull og gjøre. Når kull forbrenner, frigis det svoveldioksid og nitrogenoksid. Når skorsteinene i kraftverk og andre industrianlegg som brenner kull, spyr ut sine avgasser i luften, kan svoveldioksid og nitrogenoksid omdannes til svovelsyre og salpetersyre. Disse stoffene føres til værs av luftstrømmene og havner langt av gårde, noen ganger flere tusen kilometer borte. Så faller de til jorden med en eller annen form for nedbør.

Tidsskriftet U.S.News & World Report skriver: «Mange vitenskapsmenn er overbevist om at sur nedbør og tåke vasker ut nødvendige næringsstoffer av jordsmonnet og løvverket på trærne.» Rapporten fortsetter: «I Europa blir den uhørte nedgangen i skogområdenes levedyktighet kalt ’skogdøden’ . . . Ødeleggelsene omfatter Tyskland, Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn og Sverige. I Sveits har minkingen av skogområdene ført til nye bekymringer for skred i avdekkede skråninger.» Også i Nord-Amerika er sur nedbør et stort problem.

Alle som har hatt et akvarium, vet godt at fisken kan dø hvis vannet er for surt. Og når nedbøren inneholder over 700 ganger så mye syre som normalt, slik det ble målt i en av de østlige statene i USA for noen år siden, blir resultatet fiskedød. «Mange hundre innsjøer i staten New York og mange tusen i Skandinavia og Canada er så sure at fisken ikke kan leve der lenger,» forteller tidsskriftet Good Housekeeping for juni 1984.

Det blir slått alarm over hele verden. Sur nedbør er et voksende problem. Forhandlingene mellom miljøvernforkjempere og industrien står i stampe i denne saken.

Likevel er kull i ferd med å få en renessanse som energikilde. Mange industrier går over til å bruke kull til å drive sine generatorer og turbiner. Det kan lages mye av kull — olje, bensin, dukker, parfyme, aspirin, sakkarin, nylon, plast og en rekke andre biprodukter.

Derfor vil vi nok i lang tid få se mye til kull og alle de brennbare temaene som er knyttet til denne energikilden.

[Uthevet tekst på side 19]

Så kom nedbøren — den sure nedbøren. Følgen var døende skoger og døde innsjøer

[Bilde på side 18]

Store maskiner graver ut 12 tonn i minuttet

[Bilde på side 18]

Innsetting av ekspansjonsbolter for å forhindre ras