Yorubas talende trommer

AV «VÅKN OPP!»S KORRESPONDENT I NIGERIA

EN SOM var på besøk i Lagos, snakket ivrig med en venn. Plutselig stoppet han opp midt under en håndbevegelse! Det ivrige uttrykket i ansiktet hans forandret seg og gjenspeilte stor forbløffelse. Han stod og lyttet en liten stund, dreide på hodet som om han forsøkte å høre en lyd klarere. Hans forbløffelse så ut til å vokse. Til slutt vendte han seg til sin venn, som ikke klarte å skjule at han moret seg, og spurte: «Hva i all verden er dette?»

Nå var lyden kommet mye nærmere. Den kunne stamme fra en tromme, men lignet litt på en stemme — en stemme, som talte et fremmed språk. Det kunne umulig være et menneskes stemme. Selv om den hadde de toneganger og svingninger som tale består av, hørtes ingen uttale av konsonantlyder. Allikevel var ikke dette lyden av noe musikkinstrument som den besøkende kjente.

Men det var et musikkinstruments stemme. Det var stemmen til yorubas talende trommer.

Trommenes språk

Hans venn hadde nå anledning til å beskrive og forklare bruken av disse trommene. Han begynte med å si at i Yoruba i Nigeria og i yoruba-talende samfunn i Vest-Afrika frembringes dette trommespråket ved hjelp av forskjellige slags trommer. Man kan sende beskjeder på denne måten, men bare over kortere strekninger. Det er mer vanlig at trommene blir brukt i tilknytning til dans og sang.

Yoruba kan benyttes til dette fordi det er tonalt. I vanlig tale blir ord som staves likt, differensiert ved at en uttaler dem i forskjellige tonehøyder. Trommene etterligner tonegangen og rytmen i talen, og det blir derfor stor likhet mellom trommespråket og yoruba. Det er av denne grunn stor forskjell mellom de talende trommer og andre stammers tam-tamtrommer. De sistnevnte kan ikke imitere språket, men benyttes til å sende kodebudskaper over meget lange avstander.

For å lære å bruke trommene kreves det stor øvelse. Språket består av en uttrykkssamling, som vanligvis danner en oriki. Hver familie har sitt eget uttrykk eller oriki, som tjener som et slags emblem og beskriver familiens sosiale stilling, yrke, religion eller tradisjon. En dyktig trommeslager må kunne orikiene til mange forskjellige familier. Han må også lære seg å slå lyder på trommen som ligner på talens tonefall.

Den framtidige trommeslager må derfor bli opplært av en trommelærer i meget ung alder for å kunne ha tid nok til å lære dette vanskelige yrket, noe som innbefatter riktig anslag og fingerferdighet. Yrket som trommeslager gikk tradisjonelt i arv hos enkelte familier. Kunsten ble overlevert fra far til sønn, slik at ferdigheten ble opprettholdt.

Til kunngjøring av budskaper finnes det mange forskjellige slags trommer, alle tilvirket av uthult tre. Dundun utgjør et mangesidig oppsett av talende trommer. Den består av fem deler. Fire er formet som timeglass, og en er svakt buet.

Dundunen har man vanligvis hengende i en bred reim over den venstre skulderen og stukket inn under venstre arm. Trommeslageren øker eller minsker presset på lærreimene for å få en høyere eller lavere tone i trommene. Disse lærreimene eller snorene forbinder hudene, som er strukket over trommens ender, med hverandre. De er så nøye ordnet at praktisk talt hver eneste del av hudene blir berørt på en eller annen måte når de blir håndtert av den dyktige trommeslageren. Ved å bruke en trommestikke som er formet som et tranenebb, er han i stand til å spille en melodi som nesten spenner over en hel oktav.

I tillegg til å bruke dundun-batteriet til å formidle budskaper benytter profesjonelle musikere seg av dem når de spiller tradisjonell musikk. Når en trommeslager tjenestegjør i det private orkestret til en stammehøvding, forkynner han høvdingens ankomst ved å la trommene holde en flatterende tale.

Det var disse trommene som vakte interessen hos den besøkende i Lagos, idet de ledsaget et familiefølge og overbrakte et budskap til familiens pris.