Kan afrikanske trommer virkelig tale?

Av Våkn opp!s medarbeider i Nigeria

PÅ SIN reise nedover elven Kongo i 1876 og 1877 hadde oppdagelsesreisende Henry Stanley liten anledning til å reflektere over verdien av den lokale trommingen. For ham og dem som reiste sammen med ham, kunne budskapet trommene overbrakte, vanligvis bli uttrykt i ett ord: krig. Den dempede trommingen de hørte, betydde at de snart ville bli angrepet av blodtørstige krigere, væpnet med sverd.

Det var først senere, i fredeligere tider, at Stanley lærte at trommene kunne uttrykke så mye mer enn å oppfordre til krig. For å beskrive en etnisk gruppe som bodde ved Kongo, skrev Stanley: «Selv om [de] ikke har tatt i bruk elektriske signaler ennå, har de et kommunikasjonssystem som er like effektivt. De slår på forskjellige deler av de store trommene sine på en måte som formidler et språk som er like klart for en innviet som muntlig tale.» Stanley forstod at trommeslagerne formidlet langt mer enn det et signalhorn eller en sirene kunne gjøre. Trommene kunne overbringe konkrete budskaper.

Slike budskaper kunne bli brakt videre fra landsby til landsby. Noen trommer ble hørt over en distanse på mellom åtte og elleve kilometer, spesielt hvis de ble brukt om natten på en tømmerflåte eller på en åskam. Trommeslagere langt borte hørte, forstod og gjentok budskapene til andre. En engelsk reisende, A. B. Lloyd, skrev i 1899: «Jeg ble fortalt at budskapet kunne bli sendt fra en landsby til en annen, en distanse på over 160 kilometer, på mindre enn to timer, og jeg tror faktisk det er mulig å få det gjort på mye kortere tid.»

Langt inn i det 20. århundre fortsatte trommer å spille en viktig rolle i overføringen av informasjon. I boken Musical Instruments of Africa, som ble utgitt i 1965, stod det: «Talende trommer blir brukt som telefoner og telegrafer. Alle slags budskaper blir sendt — kunngjøringer av fødsler, dødsfall og brylluper; sportsbegivenheter, dans og innvielsesseremonier; budskaper fra regjeringen og kunngjøringer om krig. Noen ganger formidler trommene sladder eller vittigheter.»

Men hvordan kommuniserte trommene? I Europa og andre steder ble budskaper sendt som elektriske impulser over telegraflinjer. Hver bokstav i alfabetet hadde sin egen kode, slik at ord og setninger kunne bli satt sammen bokstav for bokstav. Befolkningen i Sentral-Afrika hadde imidlertid ikke noe skriftspråk, så man kunne ikke stave ordene ved hjelp av trommene. Afrikanske trommeslagere brukte et annet system.

Trommenes språk

Nøkkelen til å forstå hvordan trommene taler, ligger i selve de afrikanske språkene. Mange språk i Sentral- og Vest-Afrika er hovedsakelig bygd opp slik at hver stavelse av hvert uttalt ord er uttalt i én av to grunnleggende tonelag, enten høyt eller lavt. En forandring i tonelaget endrer betydningen av ordet. Ta for eksempel ordet lisaka, fra det afrikanske språket kele, som snakkes i Zaïre. Når alle de tre stavelsene er uttalt i et lavt tonelag, betyr ordet «gjørmepøl eller myr»; en lav-lav-høy uttale av stavelsene gir substantivet «løfte»; en lav-høy-høy intonasjon gir substantivet «gift».

De afrikanske spalttrommene, som blir brukt til å formidle budskaper, har også to toner, en høy og en lav. Når trommer spent med trommeskinn brukes til å sende budskaper, blir de brukt i par, én tromme med en høy tone og én med en lav tone. En dyktig trommeslager vil derfor kommunisere ved å etterligne tonelagsmønsteret i ordene som danner det talte språk. Boken Talking Drums of Africa uttrykker det slik: «Dette såkalte trommespråket er i hovedsak det samme som stammens talte språk.»

Et språk med to tonelag vil selvfølgelig vanligvis ha mange ord med identiske tonelag og stavelser. For eksempel har man på språket kele omtrent 130 substantiv som har det samme tonelagsmønsteret (høy-høy) som sango (far). Flere enn 200 har samme mønster (høy-høy) som nyango (mor). For å unngå forvirring setter trommeslageren ordene inn i en sammenheng, han inkluderer dem i et kort, velkjent uttrykk eller frase, som inneholder nok variasjon til å sette tilhøreren i stand til å forstå hva som blir sagt.

Å tale med spalttrommer

En type talende trommer er spalttrommen av tre. (Se bildet på side 23.) Slike trommer blir laget ved å hule ut en del av en trestamme. Det er ikke trommeskinn på noen av endene. Trommen på bildet har riktignok to spalter, men mange har bare én lang. Et slag på den ene siden av spalten gir en høy tone, mens et slag på den andre siden gir en lav tone. Spalttrommer er vanligvis omtrent en meter lange, skjønt noen kan være så korte som en halv meter eller så lange som to meter. Diameteren kan variere fra 20 centimeter helt opp til en meter.

Spalttrommene ble brukt til mer enn bare å sende budskaper fra en landsby til en annen. Den kamerunske forfatteren Francis Bebey beskrev den rolle disse trommene spilte ved brytekamper. Mens to konkurrerende lag forberedte seg til å møtes på landsbyens torg, danset mesterlaget til rytmene fra spalttrommer som lovpriste dem. Trommen fra den ene siden kunne for eksempel proklamere: «Mester, har du noen gang møtt din likemann? Hvem kan måle seg med deg, si oss hvem? Disse ynkelige skapningene . . . tror de kan beseire deg med en stakkarslig [sjel] de kaller en mester . . . , men ingen kan noen gang beseire deg.» Musikerne på den motsatte siden ville forstå disse godmodige spydighetene og raskt tromme et svar i form av et ordtak: «Den lille apen . . . den lille apen . . . vil klatre opp i treet, men alle tror den vil falle ned. Men den lille apen er gjenstridig, den vil ikke falle ned, den klatrer helt til topps, denne lille apen.» Slik fortsetter trommene å underholde gjennom hele brytekampen.

De trommene som taler best av dem alle

Det finnes også trommer som går et skritt videre. Den trommen du ser på bildet til høyre, er kalt dundun, som er den kjente talende trommen til yorubafolket i Nigeria. Den er formet som et timeglass som er trukket med et tynt, garvet geiteskinn i hver ende. Trommeskinnene er forbundet med hverandre ved hjelp av lærreimer. Når disse reimene blir presset sammen, øker spennet i trommeskinnene, slik at de kan frambringe toner som spenner over en oktav eller mer. Ved å gjøre bruk av en bøyd trommestikke og ved å forandre tonehøyden og rytmen kan en dyktig trommeslager etterligne den menneskelige stemmes varierende tonehøyde. Trommeslagere kan på den måten «konversere» andre trommeslagere som kan forstå og «tale» trommespråket.

Den bemerkelsesverdige evnen slike trommeslagere har til å kommunisere ved hjelp av trommer, ble demonstrert i mai 1976 av slottsmusikere hos en yorubahøvding. Frivillige fra publikum hvisket en rekke instrukser til førstetrommeslageren, som så trommet instruksene til en annen musiker som stod et langt stykke fra gårdsplassen. Som et svar på instruksene som trommene overbrakte, beveget musikeren seg fra et sted til et annet og utførte handlinger han ble bedt om å gjøre.

Det er ikke lett å lære å sende et budskap ved hjelp av trommer. Skribenten I. Laoye bemerket: «Yorubaenes tromming er en komplisert og vanskelig kunst som fordrer mange års studium. Det fordres av trommeslageren at han har godt håndlag og rytmesans, men han må i tillegg også ha god hukommelse med tanke på poesi og byens historie.»

I de senere tiårene har ikke de afrikanske trommene talt så mye som før, men de spiller fremdeles en viktig rolle i musikk. Boken Musical Instruments of Africa sier: «Det er ekstremt vanskelig å lære å spille budskaper på trommer. Denne kunsten forsvinner derfor raskt fra Afrika.» Mediespesialisten Robert Nicholls tilføyer: «Fortidens store trommer, hvis stemmer kunne høres mange kilometer borte, og hvis eneste formål var å overføre budskaper, er dømt til utryddelse.» I dag synes folk flest at det er mye mer bekvemt å bruke telefonen.

[Bilde på side 23]

Spalttromme

[Bilde på side 23]

Talende tromme, brukt av yorubafolket