En jazztrommeslager finner sann lykke
BOM! Bom! Bom! I den blennende scenebelysningen slo trommeslageren takten. Øynene mine var stivt rettet mot trommene, og hjertet mitt dunket vilt ved lyden fra dem.
I januar 1945, da den annen verdenskrig gikk mot slutten, søkte min familie tilflukt hos min mors foreldre i Katsunuma i Japan. Etter krigen ble faren min dirigent for byens ungdomsband. Jeg hørte på når de øvde, og ble fascinert av trommenes voldsomme drønning.
Da jeg begynte på den videregående skolen, satte jeg meg som mål å bli jazztrommeslager. Musikklæreren min oppmuntret meg til å begynne å studere musikk ved universitetet, og foreldrene mine hjalp meg med forberedelsene til opptaksprøven. Blant de mange eksamenskandidatene fra hele Japan var jeg i 1964 én av de tre som ble opptatt ved fakultetet for slaginstrumenter ved Tokyo National University of Fine Arts and Music.
Selv om universitetet var det beste i Japan, var jeg skuffet. Hvorfor? Fordi vi ikke fikk undervisning i jazztromming, og fordi studentene ikke spilte jazz. Men jeg arbeidet hardt for å mestre slaginstrumentene, og jeg lærte meg forskjellige teknikker. Litt etter litt oppgav jeg drømmen om å bli jazztrommeslager, og jeg syslet med tanken om å begynne i et berømt orkester. Men jeg hadde et sjokk i vente.
«Hvor hardt du enn prøver, vil du aldri klare det,» betrodde et orkestermedlem meg. «De nye medlemmene ble tatt ut allerede før du begynte på universitetet.»
Jeg følte meg nedtrykt og slått ut og vendte tilbake til min forkjærlighet for jazztrommer. Jeg sa til meg selv: ’I jazzens verden er det din dyktighet som trommeslager som teller, og ikke din innflytelse eller dine gode forbindelser.’ Da det nærmet seg tiden for avslutningseksamen, var jeg med på øvelsene til jazzklubber på forskjellige universiteter.
Guttedrømmen blir virkelighet
I 1967 ble jeg kjent med en pianist som het Yosuke Yamashita. Han var ikke bare jazzmusiker, men han var en mesterlig musikkstudent og musikkreformator. Vi dannet en uvanlig trio som bestod av piano, saksofon og slagverk. Til å begynne med forstod verken kritikerne eller publikum den spesielle og kraftfulle type jazz vi var i ferd med å utvikle. Det var ikke mange som kom for å høre på oppførelsene våre. Men jeg var tilfreds. Yosuke var fornøyd med mine prestasjoner, og med tiden lå vårt samspill på et høyt nivå og var preget av rik variasjon.
Trommingen min ble enestående i sin art. Det runget konstant fra slagverket fordi jeg hele tiden sørget for en balanse mellom bekken, lilletromme, basstromme og tamtamtromme. De kjappe og kraftfulle bevegelsene jeg gjorde med armer og ben, gjorde publikum målløs og vakte oppsikt. En gang spilte vi for et publikum i kjelleretasjen i den velkjente Kosei Nenkin-hallen i Tokyo, mens det japanske Yomiuri symfoniorkester gav konsert i hovedsalen i etasjen over oss.
Dagen etter inneholdt avisene følgende melding fra orkestret: ’Vi beklager at det var så vanskelig å lytte til konserten vår i går kveld på grunn av støyen fra kjellerlokalet. Vi ønsker å gi uttrykk for at vi er oppriktig lei for det inntrufne.’ Senere ble salen pusset opp for å gjøre den bedre lydisolert. Etter dette ble jeg kjent som trolltrommeslageren.
Sann lykke?
Etter hvert som gruppen vår fikk mer suksess, begynte jeg å leve slik jeg hadde lyst til. Jeg drog rundt i hele Japan og fartet omkring med venner når jeg hadde lyst. Nå var jeg gift, men jeg var lite opptatt av min kone, Yukiko, som var janitsjar i et dameorkester.
Jeg var ikke lykkelig. Jeg var sjalu på enhver konkurrerende trommeslager, og da min popularitet og inntekt etter hvert ikke svarte til forventningene, ble jeg mer og mer frustrert. Jeg hadde en tomhetsfølelse inni meg. Jeg spurte kameratene mine: «Hva er vitsen med å arbeide, drikke og ture slik vi gjør?»
«Ikke plag deg selv med slike dumme tanker,» svarte de gjerne. «Det som teller, er at vi har det morsomt.» Men som følge av at jeg hadde levd i sus og dus, ble jeg innlagt på sykehus med leverproblemer sommeren 1972. Jeg var svært kvalm og slapp, og jeg var redd for å dø. ’Jeg vil leve, selv om det betyr at jeg må gi opp trommingen!’ tenkte jeg med meg selv.
Min kone var på turné med sitt orkester på dette tidspunkt. Endelig kom hun hjem og så hvor syk jeg var, og det førte til at hun sluttet i jobben. Hun hadde nettopp begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, og fordi jeg satte så stor pris på hennes omtanke for meg, gav jeg mitt samtykke til at hun fortsatte sitt studium med dem. Jeg ble stadig bedre, og etter tre måneders rekonvalesens begynte jeg å spille sammen med musikkgruppen vår igjen. Vi spilte i fjernsynet og i radioen fra tid til annen, og både vårt publikum og vår inntekt ble større.
Suksess i Europa
I 1973 hadde vi vår første europaturné. Den første dagen deltok vi i Moers jazzfestival i Vest-Tyskland. Da vi var ferdig, var det stille et øyeblikk, men så brøt det løs en stormende applaus. Festivaldirektøren spurte: «Hallo, alle sammen! Vil dere at denne gruppen skal komme tilbake neste år?» Publikum svarte med enda mer applaus. Dagen etter stod det et bilde av meg i avisen under en overskrift med store typer «Kamikaze-trommeslager fra Japan».
Det etterfølgende året økte både honorarene og tilbudene. Vi spilte ved jazzfestivalen i Berlin, Donaueschingen moderne musikkfestival, Heidelberg jazzfestival, Ljubljana jazzfestival, North Sea jazzfestival og så videre. Publikum ville ha ekstranummer igjen og igjen, og på noen festivaler stilte politiet seg opp på rad og rekke foran scenen for å beskytte oss mot våre beundrere. Ja, nå var jeg blitt en svært fremgangsrik trommeslager. Min suksess overgikk alt jeg hadde drømt om som barn.
Min kones eksempel
Min kones engasjement i musikk hadde ikke forstyrret meg i det hele tatt, men nå gjorde tanken på at hun skulle være borte for å gå på kristne møter og for å forkynne, meg svært oppbrakt. Jeg tenkte: ’De som setter sin lit til religion, er svake. Religion er et svindelforetagende som utnytter de svake.’ Selv om jeg gjorde alt jeg kunne for å få henne bort fra hennes nye religion, nektet hun å oppgi den.
En gang var hun med meg på en av mine drikkerunder. Hun satt helt stille og rolig ved siden av meg i en bar. Jeg ble rasende og skvettet whisky på henne. «Forsvinn!» sa jeg. Hun forholdt seg helt rolig som om ingenting hadde hendt, og tørket håret og klærne med et lommetørkle. Bartenderen og de øvrige gjestene sendte meg et anklagende blikk. Jeg fortsatte å drikke til jeg var blitt døddrukken. Deretter fikk hun meg hjem.
En annen kveld jaget jeg henne ut av leiligheten vår, låste døren og satte sikkerhetslenken på. Istedenfor å gå sin vei låste hun opp døren, fikk takk i en metallsag og begynte å sage over lenken. Sagingen gav gjenlyd i hele bygningen, hvor folk lå og sov. Jeg måtte slippe henne inn igjen.
I desperasjon drakk jeg meg full til stadighet. Jeg tenkte at jeg like gjerne kunne dø. På den annen side ble ikke min kone oppbrakt, og hun var heller ikke redd fordi jeg plaget henne. Når jeg så på fjernsyn om kvelden, hendte det at hun inntrengende bad meg om å høre på mens hun leste fra boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis. Hun leste for meg hver kveld. Min reaksjon ble etter hvert at jeg bad henne om å fortsette istedenfor å be henne om å tie stille, slik jeg hadde gjort til å begynne med.
Hun puttet også bladene Vakttårnet og Våkn opp! i kofferten når jeg skulle på turné. Min nysgjerrighet var større enn frykten for å bli omvendt, og jeg begynte å lese livshistoriene til mange som er blitt kristne, i disse bladene. Det endte ofte med at jeg fikk tårer i øynene, selv om jeg følte at jeg ikke burde la meg rive med av slike beretninger.
En kveld følte jeg meg uvanlig rolig og bestemte meg for å sette meg i hennes sted. Jeg spurte meg selv: ’Hva er det som er så galt med at hun studerer Bibelen? Hva har jeg å tilby henne som kan erstatte Bibelen?’ Dagen etter satte jeg henne på en prøve. «Enten slutter du med alt som har med Bibelen å gjøre, eller så tar vi ut skilsmisse,» sa jeg utfordrende.
Etter en lang pause sa hun med tårer i øynene: «Jeg vil ikke skilles, og jeg vil heller ikke oppgi bibelstudiet.»
Lettet svarte jeg: «Jeg skal ikke motarbeide deg mer.»
Kort tid etter ble jeg med min kone på et av Jehovas vitners møter. Men jeg var fortsatt skeptisk. Likevel gjorde barnas gode oppførsel og det fornuftige i det som ble sagt, inntrykk på meg. Jeg fortsatte å gå på møtene, og litt etter litt ble jeg mindre skeptisk overfor vitnene. Jeg begynte så smått å innse at løsningen på min tomhetsfølelse kanskje fantes i Bibelen. Men etter hvert som jeg fikk bedre forståelse, innså jeg også at jeg måtte gjøre visse forandringer i livet hvis jeg skulle studere Bibelen.
En kamp med meg selv
Nå startet en kamp i mitt indre. Selv om jeg visste hva som var rett, klarte jeg ikke å følge det i praksis. Det plaget meg at jeg hadde lyst til å røyke og begå umoralske handlinger, men jeg ville ikke gi etter for slike ønsker lenger. (Romerne 7: 18—24) For å styrke meg selv gikk jeg på kristne møter så ofte jeg kunne. — Hebreerne 10: 23—25.
Møtene begynte etter hvert å påvirke min tenkemåte. Berømmelse, rikdom og verdslige fornøyelser syntes ikke lenger å være verd noe. Jeg så tydelig at verdslige ønsker bør betraktes som fiender. Når jeg gikk hjem fra Rikets sal, følte jeg en fred i sinnet som jeg aldri hadde opplevd før. For første gang kunne jeg si: «Jeg er lykkelig.»
Jeg forlater gruppen
Like etter at jeg i 1975 hadde bedt om å få et bibelstudium, drog jeg på vår fjerde konsertturné til Europa. Publikum klappet vilt, akkurat som før. Men hjertet mitt glødet ikke som før. Selv om festivaldirektøren bad oss inntrengende om å komme igjen det påfølgende året, hadde jeg bestemt meg for å forlate gruppen.
Straks jeg var hjemme i Tokyo igjen, gjenopptok jeg bibelstudiet, og kort tid etter begynte jeg å fortelle andre om den sanne lykken jeg erfarte. På min siste konsertturné innenlands følte jeg en sterk trang til å fortelle om mitt nye håp til en av sponsorene våre som alltid hadde stått meg spesielt nær. Jeg bad Jehova om at han måtte gi meg en mulighet til å snakke med ham. Men hvordan skulle jeg begynne?
«Hva tenker du på når du hører ordet lykke?» spurte jeg.
«Jeg ser for meg forhold hvor det ikke finnes sykdom og død mer, og hvor alle lever sammen i fred,» svarte han. Jeg var henrykt over hans svar og sa rett ut: «Det er derfor jeg forlater gruppen.» Mens jeg snakket, lot Jehova sæden vokse i hans hjerte. Han ble senere det første døpte vitne for Jehova på sitt hjemsted. Gleden over å oppleve dette var dyp og langvarig; en glede som langt overgikk den gleden jeg hadde følt ved lyden av dundrende trommer.
Jeg gleder meg over sann lykke
Etter at jeg forlot gruppen, sa en mann til et vitne som besøkte ham: «Dere drepte Moriyama.» Og det er sant, jazztrommeslageren Moriyama døde, men den kristne Ordets tjener Moriyama ble født. Jeg ble døpt i juni 1976 som et symbol på min innvielse til Jehova.
I 1979 begynte min kone og jeg i heltidstjenesten som pionerforkynnere. Siden da har vi hatt gleden av å hjelpe en rekke mennesker til å finne sann lykke. Jeg har også hatt det privilegium å tjene som eldste i menigheten, både i Tokyo og i Nagoya.
Da jeg var ung, trodde jeg at lykke var forbundet med trommer. Selv om jeg fremdeles slår på trommer fra tid til annen, har jeg lært at sann lykke ikke ligger i det å jage etter en musikkarriere, men i å tjene Skaperen, Jehova. Hele mitt liv dreier seg nå om mitt håp om å oppnå sann lykke for evig på en paradisisk jord sammen med min kone og vår datter, Saori, som ble født for to år siden. — Fortalt av Takeo Moriyama.
[Bilde på side 26]
Min kone (med vår datter, Saori) og jeg ser fram til å oppnå sann lykke for evig på en paradisisk jord