Fra en lek med døden til et løp med livet som mål

BRØLENDE motorer, 20 000 skrikende «fans», eksoslukt som henger tung i luften, racerbiler i strålende farger som farer av sted i et utrolig tempo under flomlysene ofte bare noen få centimeter fra hverandre — for en stemning!

Dette er det første jeg kan huske om billøp. Jeg var ganske liten den kvelden da far tok meg med til den flombelyste racerbanen Sydney Showgrounds, og det gjorde et dypt og varig inntrykk på meg. Senere skulle jeg selv komme til å delta i mange slike løp som det jeg så den kvelden.

Biler viktigere enn ekteskapet

Jeg ble født i en middelklassefamilie i 1940. Far var håndverker og en ansett mann der vi bodde. I likhet med de fleste andre fedre satte han disiplin og respekt i det daglige liv høyt. Og i likhet med de fleste andre gutter hadde jeg ikke kommet så langt opp i tenårene før jeg mente at jeg hadde mye bedre greie på saker og ting enn far og mor. Stikk i strid med deres råd begynte jeg å gå ut med jenter før jeg var 16. Det førte til en situasjon som gjorde at jeg giftet meg da jeg var 18. Min kone og jeg trodde vi visste alt.

Det tok ikke lang tid før det gikk opp for meg hvor fullstendig uforberedt jeg var på ekteskapet, og snart var jeg lei alt sammen. Det ansvar som følger med å være gift, ble en tung byrde for meg, og etter å ha betraktet andre ektepar bestemte jeg meg for å gjøre det samme med pliktene som de — ignorere dem.

Jeg kjøpte meg bil, og den tok snart all tiden og alle pengene mine. På det tidspunkt verken røkte eller drakk jeg, og ekteskapsbrudd var et stygt ord. Jeg tilbrakte bare kveldene nede på bensinstasjonen, hvor jeg kunne snakke med mekanikerne om biler og motorer. Min kone begynte å beklage seg, og da ikke det hjalp, gikk hun over til stadig å gnåle og småskjelle. Jeg gav meg for en stund, bygde hus og viste barna litt oppmerksomhet, men så begynte jeg å kjede meg igjen.

Kjærlighet ved første blikk

Så drog jeg tilbake til bensinstasjonen. Der, midt på gulvet inne på verkstedet, stod en liten racerbil. Det ble kjærlighet ved første blikk. Når kunne jeg få se den kjøre? Søndag, fikk jeg vite, på Westmead Speedway utenfor Sydney. Jo da, det var en plass ledig blant mekanikerne.

Plutselig ble ekteskapets plikter, bekymringene og kjedsomheten så fjernt, og minnene om de kveldene da jeg satt på skuldrene til far på Sydney Showgrounds, strømmet på. Løpet den søndagen virket helt magisk på meg, og jeg fikk fast jobb som mekaniker. Men det gikk ikke lang tid før det ikke var nok. Jeg visste at jeg måtte kjøre selv.

Sjansen kom noen uker senere i det vi kalte mekanikernes løp. Jeg kom inn på tredjeplass, skremte nesten livet av bileieren og traff gjerdet bare én gang. Det var en spennende opplevelse, for å si det mildt. Akselerasjonen var fantastisk. Støyen og faremomentene gjorde at jeg kunne merke hvordan adrenalinet virket i kroppen i flere timer etterpå. Jeg gjenopplevde løpet i ukevis. Det var noen som sa at jeg hadde lignet ’en full katt på skøyter’, men det tok ikke motet fra meg.

Det var ikke nok å få kjøre en gang iblant, heller. En tid senere ble jeg derfor den stolte eier av min egen racerbil. Vi bygde om bilen og vant mange løp. På dette tidspunkt hadde jeg begynt å røke, og ekteskapsbrudd var helt akseptert i de kretsene jeg vanket i. Ekteskapet hadde kommet fullstendig i bakgrunnen, skjønt jeg bodde fortsatt sammen med min kone.

En lek med døden

Jeg var stadig redd for at jeg skulle komme til å lide en voldsom død, for en måtte ta mange sjanser for å vinne. Bilene var utstyrt med forskjellig sikkerhetsutstyr. Styrthjelmene ble inspisert før hvert løp, og det samme ble bilene. De som skulle kjøre dem, måtte avholde seg fra alkohol i minst 24 timer før et løp. Likevel var det svært mange som omkom.

Jeg grunnet stadig på hvordan det gikk med dem, av mine venner som ble drept. Kom de til himmelen, slik det ble sagt i begravelsen?

I 1964 skjedde det to ting som forandret livet mitt. Jeg traff en pike som var helt annerledes enn noen jeg hadde kjent før, og vi ble uatskillelige. Omtrent samtidig fikk jeg tilbud om å kjøre en flunkende ny bil. Det betydde at jeg måtte bli medlem av en ny klubb i Australia. Jeg skulle kjøre mot de beste bilene og de beste racerkjørerne i verden.

Hele livet mitt dreide seg om kjøringen. Det var løp både lørdag kveld og søndag ettermiddag, og av og til ble bilen skadd og måtte repareres mellom løpene. Denne livsstilen begynte snart å virke på nervene mine. Jeg røkte og drakk mye, og umoral hørte til dagens orden.

Veien til seier

I 1965 tok jeg sikte på å vinne juniormesterskapet, men da jeg en kveld rev av meg alle beskyttelsesbrillene på én gang, var det avgjort at jeg ikke ville klare det. (Vi brukte mellom fire og åtte par beskyttelsesbriller oppå hverandre og tok av ett og ett par etter hvert som de ble skitne.) Men året etter vant jeg og begynte å kjøre i A-klassen. Fra da av vant jeg mange løp.

Selv om døden aldri var langt borte, regnet jeg meg selv for å være nokså god til å kjøre, og jeg var overbevist om at jeg aldri ville komme til å begå en feil som virkelig ville skade meg. Jeg fikk imidlertid et kraftig sjokk da han som ble regnet for å være Australias beste racerkjører, ble drept bare 20 meter fra der hvor jeg stod. Han gjorde akkurat den feilen som han hadde advart meg mot.

Suksess på banen har sine minussider, for den raskeste bilen må starte helt bakerst. For å vinne et løp fra en slik utgangsposisjon må en ta mange risikoer, og det inntreffer av og til de frykteligste ulykker, hvor 10—12 biler er innblandet. Jeg kjørte godt, men jeg fikk vite at det var én ting som manglet. Hvis jeg ønsket å bli virkelig god, måtte jeg skyve all forsiktighet til side og glemme at jeg kunne sette andre i fare. Det klarte jeg ikke.

Jeg startet sesongen 1967—1968 med ny bil og tok sikte på det australske mesterskapet og deretter verdensmesterskapet. Jeg ledet i kampen om det australske mesterskapet da motoren eksploderte. Så nær var seieren, og likevel så fjern.

Så kom den kvelden da verdensmesterskapet skulle avgjøres. Alt som trengtes, var at jeg holdt meg i teten under 35 runder i en halsbrekkende hastighet. På grunn av noen uhell måtte vi starte om igjen tre ganger, men så kom vi i gang, og jeg holdt meg i teten. Jeg vant! Jeg kunne simpelthen ikke tro det. Jeg var verdensmester!

Men det viste seg å være en tom seier. Det gikk ikke lang tid før jeg innså at tittelen som verdensmester ikke betydde noe som helst. På grunn av den mistet jeg i virkeligheten mange såkalte venner. Her var jeg, 28 år, avhengig av tobakk og alkohol, opptatt av billøp og kvinner og med en samvittighet som plaget meg hele tiden.

Et dødsfall som forandret mitt liv

Året etter bestemte jeg meg derfor for å selge bilen og flytte til Queensland. Min venninne flyttet med meg. Jeg tok meg jobb som bygningsarbeider, og for første gang i mitt liv var jeg ikke økonomisk avhengig av andre. Far og jeg ble dessuten gode venner. Vi begynte å gjøre forskjellige ting sammen og satte pris på hverandres selskap.

Men denne lykkelige situasjonen varte ikke lenge. I 1971 døde far av et hjerteanfall. Jeg ble helt sønderknust da jeg så ham ligge der livløs. Det tok mange måneder før jeg kunne akseptere at han var borte. Jeg begynte å lure igjen. Hvor var han nå? Kunne han se ned på meg? Ble han pint i et brennende helvete? Hva slags menneske var han i Guds øyne? Ville jeg noen gang få treffe ham igjen?

Ikke lenge etter fikk jeg svar på disse spørsmålene. Min svigerinne hadde studert med Jehovas vitner og fortalte min bror mange ting, som han fortalte videre til meg. Jeg ble veldig glad da jeg fikk vite sannheten om døden. Vissheten om at far og andre venner av meg som var døde, ikke ble pint i et brennende helvete, og at jeg en gang kunne få treffe dem igjen, forutsatt at jeg gjorde Guds vilje, gav meg stor trøst og oppmuntring. — Fork. 9: 5, 10; Sal. 146: 3, 4; Joh. 5: 28, 29; Apg. 24: 15.

Jeg begynte å fortelle vennene mine og mine kvinnebekjentskaper på hotellet om det jeg lærte. Men de behandlet meg som om jeg skulle ha mistet forstanden!

Et nytt løp

Etter et grundig studium av Bibelen bestemte jeg meg for å tjene Jehova Gud og bruke mitt liv til å behage ham og ikke meg selv. Jeg begynte på et nytt løp, et løp som vil føre til liv. Men for å kunne delta i det måtte jeg «legge bort alt som tynger». (Hebr. 12: 1) For meg betydde det at jeg måtte foreta store forandringer i mitt liv. Jeg måtte slutte å drikke, å leve et umoralsk liv og å bruke tobakk.

Så kom spørsmålet om å forkynne fra hus til hus. Aldri i livet! tenkte jeg. Men jeg hadde enda en gang undervurdert Guds ånd. Guds Ords sannhet ble som en ild i meg, slik Jeremia i gammel tid følte det. Jeg måtte snakke om det jeg hadde lært.

I 1973 ble min nye kone og jeg innvigde, døpte tjenere for Jehova. Jeg er glad for at også min første kone nå er et av Jehovas vitner, og at hun og barna er i sikkerhet i den kristne menighet.

I desember 1978 befant jeg meg igjen på den banen hvor jeg ti år tidligere var blitt verdensmester. Også denne gangen var det fullt av folk her, men atmosfæren var totalt annerledes. Denne gangen var jeg her som deltager i et løp som alle, ikke bare én, kan vinne. Jeg var til stede på Jehovas vitners internasjonale stevne med mottoet «Den tro som seirer».

Ja, med Jehovas hjelp håper jeg å kunne vinne dette løpet, som fører til evig liv. — Innsendt.