Speedway var mitt liv
JEG var blitt kåret til å kjøre mot Ivan Mauger, verdensmesteren i speedway, i et oppvisningsløp i Ipswich i Queensland i Australia. Den kvelden var tribunene fullsatt. Over hele stadionet var spenningen til å ta og føle på. Dette var en stor dag for mange mennesker — jeg, helten fra hjembyen deres, skulle kjøre mot verdens største favoritt!
Da Ivan og jeg stilte oss opp foran startsnoren med skrallende motorer, var forventningen uhyre stor hos tilskuerne. Snoren ble hevet, og av sted bar det! Side om side raste vi av gårde og sprutet søle på tilskuerne når vi tok svingene. Begge maskinene ble presset til det ytterste, og bare noen centimeter skilte oss.
Etter to løp stod vi likt — vi hadde vunnet et løp hver. Spenningen nådde et høydepunkt i vårt tredje og siste løp. Da vi tok fatt på nest siste langside, mens motorene brølte og det sprutet søle til alle kanter, reiste tilskuerne seg, og bifallsropene deres overdøvet larmen fra motorene. Folkemengden ble helt vill da vi kom rundt den siste svingen . . .
Men hvordan hadde jeg kommet så langt innen speedwaysporten? Helt siden jeg var barn, hadde motorsykler vært en del av mitt liv. Det er forståelig, for far hadde vært svært interessert i motorsport nesten hele sitt liv. Noen av minnene fra min tidligste barndom er minner fra speedwaystevner som hele familien overvar hver uke på Exhibition Grounds i Brisbane i Australia.
Som gutt ble jeg altså veldig opptatt av motorsykler og kjørte en så snart jeg kunne. Da jeg var 15 år, kjørte jeg fars gamle sykkel på alle mulige åpne plasser som ikke tilhørte offentlige veier, siden jeg var for ung til å få førerkort. Jo mer jeg kjørte, jo mer oppslukt ble jeg av motorsykler.
Til speedwayens Mekka
Da jeg var ferdig med grunnskolen, bestemte jeg meg for å følge i fars fotspor og bli mekaniker. Jeg var nesten ferdig med læretiden da jeg sammen med en nær venn av meg prøvde speedwaykjøring. Fra da av begynte hele mitt liv å dreie seg om motorsykler.
Det var en stor dag den dagen jeg kunne kjøpe min første speedwaysykkel. Med fars hjelp gikk jeg i gang med å gjøre den egnet til speedwayløp. I 1965 begynte jeg å delta i løp på Brisbane Exhibition Grounds. Jeg måtte selvfølgelig begynne på bunnen, men jeg ble snart anerkjent, og kort tid etter konkurrerte jeg med toppkjørerne og vant mange løp.
Jeg gjorde det bra i min første sesong, og høydepunktet var at jeg vant Warana Festival-trofeet. I slutten av sesongen ble jeg invitert til England for å kjøre for Halifax Speedway i Yorkshire. Jeg tok imot tilbudet med glede, for England er speedwayens Mekka. Verdens toppkjørere konkurrerer i England og på kontinentet.
Suksess i den britiske liga
Sammen med et par andre australske kjørere drog jeg til England i slutten av 1966 for å være der da den engelske 1967-sesongen skulle begynne. På dette stadiet hadde jeg nådd to av mine mest ettertraktede mål — jeg var profesjonell kjører, og jeg konkurrerte med de beste fra Europa og resten av verden.
Nå konkurrerte jeg i den britiske liga og fikk anledning til å kjøre i Apollo Cup mot mange av verdens beste kjørere. I det første løpet mitt under dette stevnet fikk jeg mekaniske problemer, som førte til at sykkelen ble helt ubrukelig. Så jeg lånte sykkelen til en annen australier. Fordi jeg skyndte meg slik og samtidig prøvde å bli kjent med en fremmed maskin, klarte jeg ikke å holde meg på banen, men kjørte tvers over indre bane på ett hjul, med forhjulet i været. Dette moret publikum, men gav meg ingen poeng. Jeg kom meg imidlertid raskt tilbake på banen med denne lånte sykkelen og fikk en bra plassering.
Da jeg var tilbake i Australia og sammen med noen andre kjørere holdt på med å treffe forberedelser for 1968-sesongen, traff jeg Suzette, en ung kvinne som på mange måter skulle komme til å ha stor innflytelse på mitt liv. Hun var annerledes enn de fleste andre jenter som vanker i dette miljøet — annerledes både når det gjaldt måten å snakke på og måten å kle seg på. Det tok ikke lang tid før jeg fant ut hvorfor — foreldrene hennes var Jehovas vitner, skjønt hun selv hadde ikke antatt deres religion ennå. Dette var min første kontakt med noen som visste noe om Jehovas vitner.
Fram til da hadde jeg ikke vært interessert i religion i det hele tatt. Jeg trodde alle religioner bare var interessert i penger, og jeg var snar med å si: «Bare noe tull!» til alle som hevdet at de var religiøse. Foreldrene mine var ikke religiøse, selv om de var bra mennesker, så jeg gikk aldri i kirken da jeg var barn. Da jeg var 21 år, tilbød mor seg å kjøpe en bibel til meg i gave, men jeg sa at hun ikke skulle gjøre det — jeg var for opptatt av min speedwaykarriere til å tenke på religion.
Jeg fortsatte min intense trening, og det gav snart gode resultater, for jeg vant mange store seirer. Jeg hadde de beste forutsetninger med hensyn til framtidige løp. Så kjørte jeg det store løpet som jeg beskrev innledningsvis. Hvem vant? Helten fra hjembyen slo verdensmesteren! Det var ikke noe rart at publikum kom i ekstase.
Etter dette ble jeg valgt til å representere Queensland i en kamp mot British Lions. De hadde dominert andre kamper rundt om i Australia. Jeg vant alle de løpene jeg deltok i. Engelskmennene var ikke lenger på toppen. Nå merket jeg for første gang nasjonalismens innflytelse. Så ble jeg valgt til å kjøre for Australia i en kommende kamp mellom England og Australia.
En alvorlig ulykke
Det var på denne tiden jeg giftet meg med Suzette. Hun var til stede under den store landskampen mot England. Da vi kom ut på banen, kunne vi merke spenningen. Nasjonalismen var stor. Både de australske og de engelske kjørerne mente det alvorlig og var ute etter å vinne. Jeg skulle kjøre sammen med en god venn av meg mot to engelskmenn.
Kev, min partner, tok starten, og jeg og en av de engelske kjørerne kom tett bak ham. Så skapte den engelske kjøreren vanskeligheter for Kev. Jeg kom opp på siden av ham og skulle til å kjøre forbi. Han så meg, forsøkte å stanse meg, reagerte for raskt — og vi kolliderte. Jeg hadde veltet før, men fallet hadde aldri vært så alvorlig som nå. Denne ulykken kostet meg nesten livet. Jeg ble i all hast kjørt til sykehuset med brudd på hjerneskallen, nyrebrokk og brudd på ryggsøylen.
Suzette fikk beskjed om å bli på sykehuset, for man gikk ut fra at jeg ikke kom til å leve natten over. Jeg kom ikke til bevissthet igjen før noen dager senere. Jeg har fremdeles ikke klart for meg hva som skjedde den første uken på sykehuset, bortsett fra én ting — jeg bad til Gud om at han ikke måtte la meg dø! Jeg hadde aldri tenkt noe særlig på Gud før, men i min store nød gjorde jeg det da.
Var speedwaykjøring alt her i livet?
Min svigermor mente at nå som jeg var nødt til å holde meg hjemme, ville det passe bra om vi fikk ny kontakt med Jehovas vitner. Så hun skrev et brev til den presiderende tilsynsmann i menigheten på vårt hjemsted og bad om at noen måtte besøke oss.
Vi fikk besøk av to Jehovas vitner, et ektepar, og jeg gikk med på å ha et bibelstudium på én betingelse — at jeg kunne avslutte studiet når jeg ville. En av grunnene til at jeg gikk med på å studere, var at jeg kjedet meg. Jeg ville dessuten bevise at Jehovas vitner var som alle andre religioner — at de var ute etter penger. Men etter et par studier begynte jeg å forstå at det var noe som var annerledes her. Jeg syntes Bibelens lære begynte å virke fornuftig, og det de fortalte, hørtes troverdig ut. Og de bad oss aldri om penger.
Etter hvert som månedene gikk, ble jeg sterkere og gledet meg til å begynne å kjøre igjen. Det var mitt liv, og jeg ville begynne å delta i løp igjen så snart som mulig. Jeg hadde to hovedgrunner til dette: For det første mente massemediene og noen av vennene mine at jeg var ferdig, og hadde avskrevet meg. For det andre trengte jeg å bevise overfor meg selv og andre at jeg fremdeles var en like god speedwaykjører som før den forferdelige ulykken.
Jeg kom meg i virkeligheten så fort at jeg kunne forberede meg til 1969/1970-sesongen. Til alles overraskelse gjorde jeg et vellykket comeback på banen.
Jeg måtte velge
Senere flyttet vi til et annet sted, og et ungt ektepar fortsatte å studere Bibelen med oss. Mine hovedinteresser var altså motorsykkelløp og Bibelen, men det var fremdeles motorsykkelløpene jeg var mest interessert i. Så begynte jeg etter hvert å legge merke til forskjellen mellom Jehovas vitner og mine omgangsfeller. Jeg begynte å bli klar over hvor annerledes de var. Jeg hadde alltid visst om umoralen og normløsheten blant mennene og kvinnene ved racerbanen, men jeg hadde aldri brydd meg noe om det. Jeg mente det var deres sak, men jeg tok aldri med meg Suzette i noen av selskapene deres.
Da jeg lærte hvilket syn Jehova har på umoral, og hvilken skade en umoralsk oppførsel kan påføre andre, begynte jeg å hate det som foregikk, til tross for at jeg selv ikke var med på det. Umoralen, banningen og gudsbespottelsen begynte å gå meg på nervene. Mangelen på respekt for myndighetspersoner og andre ble mer merkbar jo mer jeg lærte om Bibelens prinsipper.
På denne tiden fikk jeg et strålende tilbud om å kjøre i Amerika og også om å dra tilbake til England. Jeg visste at jeg kunne realisere min drøm om å bli en av verdens ti toppkjørere. Men det gikk ikke slik jeg hadde forestilt meg. Og jeg kunne ikke omgås kollegene i servicedepotet på samme måte som før. En plagsom tanke svirret stadig rundt i hodet på meg: ’Jeg blir nødt til å treffe et valg en dag!’
Jeg husker godt mitt siste løp, for omstendighetene fikk meg til å treffe en viktig avgjørelse. Alt gikk galt helt fra det øyeblikk jeg gikk inn i depotet den kvelden. All banningen irriterte meg noe aldeles forferdelig. Svigersønnen til kveldens offisielle starter skulle delta i løpet, og det var tydelig at starteren favoriserte ham, noe alle kjørerne ergret seg grenseløst over. Dråpen som fikk begeret til å flyte over, var at starteren diskvalifiserte meg ved starten, selv om det var tydelig at det var en annen som hadde tjuvstartet.
Denne kvelden drog jeg dypt forarget hjem og innså at jeg ikke lenger kunne forsøke å tjene to herrer — speedwaykjøringen og Jehova. «Jeg slutter med speedwayen,» sa jeg til Suzette, som knapt trodde sine egne ører. Og slutte gjorde jeg, der og da! Til tross for mye motstand fra familien solgte jeg syklene og alt utstyret. Noen av vennene mine trodde at jeg var blitt en religiøs fanatiker.
Gleden over å tjene én herre
For første gang gikk vi nå til Rikets sal. Speedwayløpene hadde hindret meg i å gjøre dette før. Den velkomsten vi fikk, og den varme vi ble møtt med på dette første søndagsmøtet, kommer vi aldri til å glemme. Det var en deilig følelse, og jeg innså at jeg ikke lenger var slave av speedwayen. Jeg forsøkte ikke lenger å tjene to herrer. Jeg kunne nå ta imot innbydelsen til å overvære alle de kristne møtene. Og jeg var oppsatt på å fortelle andre om det jeg hadde lært, særlig om det strålende håpet som kommer til uttrykk i slike skriftsteder som Åpenbaringen 21: 4: «[Gud] skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.»
Min kone og jeg ble døpt i Brisbane i 1970. Deretter tjente vi en tid i Papua Ny-Guinea, hvor behovet er stort, og hjalp til med å utbre det gode budskap der. Nå er vi tilbake i Australia og er lykkelige foreldre til tre sønner. Ved hjelp av Guds Ord, Bibelen, oppdrar vi dem ikke til å bli speedwayfanatikere, slik jeg var, men til å bli Kristi disipler, til å elske sannheten og til å bli tilbedere av Jehova. — Fortalt av Les Bentzen.
[Uthevet tekst på side 11]
Fordi jeg skyndte meg slik, klarte jeg ikke å holde meg på banen, men kjørte tvers over indre bane på ett hjul
[Uthevet tekst på side 12]
I servicedepotet var nasjonalismen stor