Kunsten å være besteforeldre

DA SØNNEN vår ble far, kom det en rekke nye forhold inn i bildet; det ene var naturligvis forholdet mellom foreldrene og barnet — men la oss ikke glemme forholdet mellom besteforeldrene og barnebarnet. Vismannen sa i Ordspråkene 17: 6: «Barnebarn er de gamles krone.»

Hva dette vil si i praksis, fikk vi et inntrykk av på en større fødselsklinikk i Sydney i Australia. Heisen som førte oss tilbake til første etasje, var full av besteforeldre som tydeligvis passet barnebarna fordi familien nettopp hadde fått et nytt medlem. Det som preget alle disse gråhårete besteforeldrene, var deres tålmodighet, oppmerksomhet og kjærlighet. I dag var det de som hadde ansvaret for barnebarna, og det var tydelig at de fleste av dem var glad for det.

Det å være bestefar eller bestemor innbefatter naturligvis noe mer enn bare det å passe barnebarna av og til. Det krever også at en er oppmerksom på hvilken innvirkning det en sier og gjør, kan ha på barnebarna på lengre sikt, og at en tenker på foreldrenes stilling. Og som i ethvert forhold i dag kan det oppstå problemer, fallgruver og kanskje hjertesorger. Det krever noe av en å bli respektert (for en kan jo ikke forlange å bli elsket) som bestefar eller bestemor.

La oss derfor se på hva kunsten å være bestefar eller bestemor innbefatter.

Hva med gaver?

Du har sikkert ofte hørt noen si: «Barna blir svært bortskjemt av sine besteforeldre.» Ja, vi besteforeldre er ivrige etter å oppleve gleden ved å gi, og de fleste av oss synes det er en fornøyelse å komme med leker og annet til barna — men noen av oss gjør det for ofte. I velstående land er det ikke uvanlig å se et barneværelse som er den rene leketøysbutikken med kjæledyr, mekaniske leker og annet, ja, kanskje også et fjernsynsapparat. Og mye av dette kan være gaver fra besteforeldrene. Senere består gavene kanskje av racersykler og enda senere av motorsykler og biler. I mange slike tilfelle vil en med tiden oppdage at det nok er en stor glede å gi, men at det å skjemme bort barnebarna medfører sorg.

En far sa om alle de gavene besteforeldrene gav barna hans: «Jeg synes det er pinlig, og ofte blir jeg irritert, for barna begynner etter hvert å regne med at de får en leke hver gang foreldrene mine kommer på besøk.»

Et liv helt uten gaver ville naturligvis være tomt. Men når vi gir, er det forstandig å gi noe som har varig verdi, noe som kan bidra til barnets mentale eller følelsesmessige utvikling, og i de fleste tilfelle bør det helst også være noe som ikke er for dyrt. Kanskje bør vi blant annet gi mer av oss selv og av vår tid. Men hvis vi skal kunne gjøre det på en vellykket måte, er det nødvendig med kommunikasjon.

Kan du kommunisere?

Det er nødvendig å begynne kommunikasjonen på et tidlig tidspunkt, og det er ikke så vanskelig, ettersom en ikke venter å få noe særlig svar av et spedbarn. Det er imidlertid vanskeligere å fortsette og utvikle kommunikasjonen når barnet kommer i tenårene, og når det etter hvert blir voksent.

Den «gaven» du gir i form av din tid, spiller en stor rolle i kommunikasjonen. Som besteforeldre bør vi gi oss tid til å høre på de opplevelser og problemer barnebarna har i det daglige liv. Det har stor betydning for deres personlige utvikling, og det kan gi oss en pekepinn om hvor det kan være behov for å gi vennlig hjelp. Ordspråkene 20: 11 sier: «Gutten viser alt ved sin ferd om hans liv blir rent og rett.»

Sett at vi oppdager at barnebarnet har gjort noe som ikke er helt riktig. En hjelper ikke barnet ved å legge opp råd sammen med det om hvordan det gale kan holdes skjult for foreldrene. På den annen side er det heller ikke forstandig å bli opphisset og begynne å rope og skrike og skjenne på barnet. Det er ikke slik en kommuniserer. En må innse at barnet vil begå feil — kanskje til og med alvorlige feil til sine tider — slik vi har gjort. Kanskje vi kan benytte slike anledninger til å resonnere med barnet, til å veilede det i dets tankegang og hjelpe det til å utvikle seg.

Hvor godt kommuniserer du med barnebarna dine? Spør deg selv: Snakker jeg med dem og ikke bare til dem? Snakker jeg hovedsakelig om hva de «må gjøre», og hva de «ikke må gjøre», eller lytter jeg til det de har å si, slik at jeg deretter kan gi dem gode råd og forklaringer? Lar jeg, når det passer, barnebarna få et innblikk i de erfaringer jeg har gjort i livet, i mine feiltagelser og mine gleder? Og lar jeg dem forstå hvor glad jeg er i dem? Har vi gått en tur på landet, langs stranden, i skogen, i parken eller i hagen sammen med dem? Har vi sammen betraktet dyr og planter og det som hører de forskjellige årstidene til, og snakket om dette? Har vi drøftet livets farer og dets gleder og velsignelser? Har vi, når vi har vært sammen, vist respekt for Skaperen, for våre medmennesker og for hverandre?

En bestefar opplevde en uforglemmelig stund da han en gang gikk tur i parken med sitt fire år gamle barnebarn. Ved foten av et tre lå et stort, dødt insekt med vinger. Gutten ble redd for insektet, men bestefaren tok det opp, og så hadde de en enkel samtale om livet og døden.

Er du på utkikk etter noe som kunne interessere barnebarnet ditt? Hvilken gutt vil ikke føle seg tiltrukket av bestefars verksted med håndverktøy og elektrisk verktøy som er blitt samlet i årenes løp? Det er mange muligheter for i fellesskap å lage et eller annet som begge vil ha glede av. Hvis du ikke er så flink til å håndtere verktøy, kan du kanskje lese høyt. Hvilken varig verdi vil ikke en slik «gave» som høytlesning ha hvis den gir barnebarnet lyst til å lære mer og får det til å forstå hvor fengslende det er å lese gode bøker!

Og la oss heller ikke glemme bestemors syrom eller kjøkken. Hvilken liten pike vil ikke føle seg tiltrukket av fargerike stoffer og spennende knapper og få lyst til å sy en dukkekjole eller kanskje senere en kjole til seg selv? Med tiden kan bestemor kanskje også innvie den lille piken i kokekunstens mysterier.

Vi kan alle lære av en feil som en bestefar begikk. Så lenge barnebarna var små, hadde han svært god kontakt med dem, men da de ble eldre og etter hvert fikk en god utdannelse, følte han at de ikke lenger hadde bruk for ham. Dessverre lot han dette hemme den frie kommunikasjonen mellom dem. Den modenhet de tilsynelatende hadde oppnådd på ett punkt, førte til at han ikke lenger gav dem del i den følelsesmessige modenhet han selv hadde, og i det som livets skole hadde lært ham. Uansett hvor gamle barnebarna våre er, har vi besteforeldre mye å gi dem. Men vi må også være gode tilhørere. Og hvis vi ikke er enige med dem i enkelte av deres synspunkter, kan det undertiden være best at vi bare forteller dem hvilke tanker vi gjør oss i den forbindelse, og så la dem selv tenke over det. Selv om vi vet at vi har rett, er det ikke alltid forstandig hårdnakket å hevde det i øyeblikket. Hold i stedet kommunikasjonens dør åpen.

Er du tålmodig og tolerant?

Det heter at en ikke kan sette et gammelt hode på unge skuldrer. For å løse de problemer som oppstår mellom unge og eldre, kreves det både tålmodighet og toleranse, noe som det er svært lite av i dagens samfunn.

De unge er ofte sterkt påvirket av sine omgivelser. De har et naturlig ønske om å bli godtatt av dem de omgås. De føler kanskje at foreldrene står i veien for dem. Som besteforeldre kan vi være til hjelp her. Ettersom vi vanligvis ikke direkte har noe å gjøre med opprettholdelsen av den daglige ro og orden i familien, er barna kanskje mer tilbøyelige til å lytte til oss. Det kan ofte være til hjelp å fortelle dem om noen av de problemer av samme slag som vi hadde da vi var unge.

Når det gjelder oppdragelsen av barnebarna, vil vi kanskje finne at vi ikke alltid er helt enige med barnas foreldre i det de gjør. Men da må vi huske at det ifølge Bibelens veiledning er foreldrene som i første rekke har ansvaret for oppdragelsen. (Ordsp. 6: 20; Kol. 3: 20) Et dyrebart forhold kan bli ødelagt hvis vi besteforeldre blander oss i slike ting som spisevaner, tukt, skolegang, legebehandling og oppførsel og den måten foreldrene griper dette an på, selv om vi gjør det i beste mening. En far sa noe det er verdt å merke seg: «Jeg liker ikke at andre forteller meg hvordan jeg skal sørge for min familie. Det er tross alt mine barn. Jeg setter derimot pris på forslag som blir gitt på en måte som viser interesse og forståelse for de problemer som min kone og jeg har som foreldre.»

Det kan være svært vanskelig å vise tålmodighet og toleranse når en ser noe utvikle seg i en retning som kan gi sørgelige resultater. Men hvis vi som besteforeldre skal bli respektert, må vi forstå hvilken rolle vi har innenfor familiekretsen, og ikke forsøke å overta den rolle som rettmessig tilkommer foreldrene. Men det er også tilfelle da vi har behov for at andre viser oss tålmodighet og toleranse. La oss forklare dette litt nærmere.

De skiftende årstider står i sterk kontrast til hverandre, og noen har sammenlignet dette med de forskjellige fasene i livet. Noen greier bedre de forskjellige årstidene enn andre.

Det kan oppstå problemer når vi besteforeldre kommer opp i årene. Noen av oss blir litt vanskeligere å omgås. Noe av det vi gjør, griper kanskje forstyrrende inn i familiens øvrige arrangementer. Vi blir kanskje mer irritable og mindre tålmodige og tolerante. Og noen av oss blir dessverre mer eller mindre senile. Hvis vi tidligere i livet har sådd tålmodighet, toleranse og kjærlighet, håper vi at vi i vår alderdom vil høste det samme fra andre.

Selv om vi har kommet opp i årene, liker vi å føle at vi fortsatt hører til familien. Et forhold hvor kommunikasjonen stadig blir opprettholdt, og en forståelse av at unge så vel som eldre gjensidig kan berike hverandre med sine opplevelser, er i sannhet tilfredsstillende. Når alle tre generasjoner — besteforeldre, foreldre og barn — viser hverandre kjærlighet og respekt, kan de, selv i denne urolige verden, høste mange av de velsignelser som Gud hadde i tankene da han innstiftet familieordningen. — Innsendt.