Hvorfor ikke drive jordbruk i en tunnel?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sør-Afrika

«TA GODT på deg,» sa guiden. «Det er seks kuldegrader ute, men heldigvis blåser det ikke så mye på denne tiden av året.» Den kalde luften slo mot oss da vi kom ut fra det varme drivhuset, hvor det hang flere tonn med nesten modne tomater, klar til å plukkes.

Den store temperaturforandringen og den tynne luften så høyt oppe, 1800 meter over havet, fikk oss til å gispe og trekke yttertøyet enda tettere omkring oss idet guiden stengte de store dørene bak oss.

Vi hadde akkurat sett et bevis for menneskets oppfinnsomhet når det gjelder å samarbeide med «naturen» og produsere grønnsaker, deriblant herlige tomater, i store plasttunneler på bakken. Dette skjer midt på vinteren ved hjelp av spesielle metoder som ikke krever jord. Hver tunnel er cirka 51 meter lang, 3 meter høy og 7,5 meter bred.

Da vi hadde kommet tilbake til administrasjonskontoret, fortalte guiden:

«Denne metoden er blitt så populær i Sørafrikarepublikken at det ikke er uvanlig å se disse plasttunnelene i hager og på små jordstykker når en kjører på motorveiene ute på landet, ja, til og med når en kjører i bygatene.

Dette er ikke bare en populær hobby for mange husmødre og for travle forretningsmenn som trenger litt atspredelse etter arbeidstid, men det er også en lønnsom geskjeft som gir en nettofortjeneste på mellom 60 og 70 prosent etter at investeringsutgiftene er trukket fra.»a

Med oss som oppmerksomme tilhørere forklarte guiden at i de siste 10—20 årene var det mange tusen på den nordlige halvkule som fikk seg drivhus av glass og dyrket blomster, bregner, potteplanter og litt grønnsaker. På den solrike, sørlige halvkule var det tilsynelatende ikke behov for slike drivhus, for der var det rikelig med sol og god jord. Jorden kunne dessuten produsere alt det folk trengte, uten at det krevde altfor mye arbeid.

«Men,» sa guiden, «nå da prisene på jordeiendommer fyker i været, arbeidskraften er dyr, prisen på elektrisitet og brensel stiger og verden som et hele opplever en befolkningseksplosjon, har situasjonen forandret seg drastisk.»

Fra hydroponikk til dyrking uten jord

Hydroponikk eller vannkultur (dyrking av planter i vann) har vært kjent i lang tid både fra et teoretisk og et praktisk synspunkt. Det er en metode som er blitt betydelig utviklet, men som har hatt mange tilbakeslag. Ettersom en trenger kanaler som er kledd med murstein, og ettersom prisen på levert stein, knust stein og forskjellige typer sand som brukes til filtrering, er høy, er hydroponikk etter hvert blitt en altfor kostbar hobby for vanlige lønnsmottagere.

Nå spurte vi: «Hva er det som gjør at dyrking i plasttunneler har fått et slikt oppsving?»

Guiden svarte: «De viktigste grunnene er sannsynligvis den økende etterspørsel etter frukt av god kvalitet, samtidig med at folks spisevaner har forandret seg verden over, og at flere spiser mer av friske salater. Det er dessuten en mulighet for at den gjennomsnittlige lønnsmottager vil investere i dette nye systemet fordi fortjenesten er så god.»

Guiden viste oss så tusener av friske, fine tomater som allerede var pakket i kartonger, klar til å leveres til forretningene i Witwatersrand. Alle hadde samme størrelse og form. Ingen husmor ville behøve å ta på hver enkelt tomat for å finne ut hvilke hun ville ha. Tomatenes utseende utgjorde en forsikring om at hun ville kunne sette det aller beste på bordet.

Vi spurte guiden: «Er det bare tomater som kan dyrkes i plasttunneler? Og hvordan lar det seg gjøre å oppnå slike resultater uten å bruke jord i det hele tatt, og når det er kuldegrader utendørs?»

Han svarte: «Nei, en kan dyrke mange forskjellige planter i plasttunneler. Her i disse dyrker vi også agurker, grønn pepper, bønner, jordbær og søte meloner og dessuten hvit og gul mais. Bladene til noen av disse plantene tar imidlertid så stor plass at det ikke lønner seg å dyrke dem. De mest lønnsomme har vist seg å være tomater, og deretter kommer jordbær, grønn pepper og agurker.

Og så var det det andre spørsmålet ditt,» fortsatte han. «Det har vist seg at vi faktisk kan sette tunneldørene åpne en tid midt på dagen om vinteren, forutsatt at vi anbringer et spesielt vindnett over inngangen som gir 40—50 prosents ly. Det kontrollerer strømmen av kald luft innover og varmetapet. Det kan bli nokså varmt inne i tunnelen på grunn av solen og på grunn av varme som plantene selv avgir. Ja, ved middagstider ligger temperaturen på omkring 25 grader. Hvis vi stenger dørene omkring klokken 16, vil den innelukkede varmen være nok til at planteveksten ikke blir forsinket i løpet av den kalde natten.»

Han tilføyde: «I kaldere og høyereliggende strøk, hvor solen ikke varmer så godt, vil det naturligvis være nødvendig med innendørs oppvarming. Vi gjør nå forsøk med soloppvarmet vann som ledes under jorden og gjennom hver tunnel langsetter i rørledninger. Selv om det er dyrt å investere i solpaneler, har en ingen andre utgifter, ingen olje å betale for; det blir heller ingen røk eller annen luftforurensning.»

Planter som dyrkes på bakken

Det vi så i de svære tunnelene, var virkelig interessant. I hver tunnel var det 1200 robuste tomatplanter, som var plantet i vermiculitt (forvitret glimmer) og ble tilført næringsrikt vann i noen mikrorør som var anbrakt i en 50 millimeters hovedrørledning av plast.

Hver enkelt plante var anbrakt i en plastpose som var trekvart full med vermiculitt. Ett mikrorør pr. plante sørger for tilstrekkelig med næringsrikt vann til røttene i 24 timer. Under plastposene, på et helt jevnt gulv av sand eller jord, ligger det en svart plastduk som holder ugresset under kontroll og isolerer posene mot den kalde temperaturen i jorden under. På denne måten blir rotsystemene også fullstendig beskyttet mot rundorm.

Utenfor hver tunnel står det en galvanisert vanntank. Tanken, som er plassert på et underlag av murstein, rommer nesten 2000 liter og forsyner de store rørledningene og mikrorørene med vann. En full tank skaffer nesten to liter vann til hver plante daglig. Næringsstoffene blir blandet direkte i vannet i pulverform, slik at det inneholder alle de viktige stoffene plantene trenger. For at ikke noe skal gå til spille, blir vannet ledet inn i hovedrørledningen gjennom en enkelt glideventil.

Hver plastpose er forsynt med huller der hvor posens innhold når en liter. Så snart det begynner å dryppe væske fra disse hullene, blir glideventilen stengt. Vanningen skjer to ganger om dagen og tar til sammen bare ti minutter. Vi forstår at mye arbeid blir spart på denne måten.

Arbeidsbesparende

Det var helt forbausende å se hvor enkelt det hele var ordnet, men det var mer vi gjerne ville vite. Vi spurte derfor vår tålmodige guide, som også eide dette anlegget: «Hvor mange ansatte er det behov for her i disse tunnelene?»

Han svarte: «For å besvare det spørsmålet må vi tenke på hva som må gjøres. På grunn av den svarte plastduken har vi for eksempel ikke noe ugress å luke bort. En annen faktor er at vannledningene ligger på samme sted hele tiden. Vi behøver ikke å flytte dem rundt. Vi bare skrur på kranen.

Den daglige rutine er omtrent slik: Først må vi foreta en rask inspeksjon av plantene for å se om noen av bladene har fått bladrullesyke, rust eller annen skade. Så napper vi av uønskede skudd for å sikre god frukt og ventilasjon. Deretter plukker vi moden frukt og tar den med til det huset hvor den blir pakket.

I tankene utenfor lager vi så blandingen av vann og næringsstoffer, og dagens første vanning finner sted. Deretter åpner vi dørene og slipper ned nettene hvis det er nødvendig. På virkelig varme sommerdager kan det også være nødvendig å ventilere sidene. Dette gjør vi ganske enkelt ved at vi lager en åpning i skjøten i taket, eller ved at vi ruller opp plasten på den ene siden, slik det lar seg gjøre på mer avanserte modeller av tunnelene. Så du skjønner at én person med letthet kan ta seg av to store tunneler uten å bli overarbeidet.»

Vår guide var ikke i tvil når det gjaldt denne metodens lønnsomhet. Han pekte på at selv om investeringene er store, er det mye dyrere å kjøpe landbruksjord, gjerder, redskaper og insektsmidler og å bygge veier enn å dyrke i en tunnel, når en går ut fra et tonn produkter. I de fleste tilfelle ville jorden i hvert fall måtte gjødsles og bearbeides grundig før en kunne plante noe i den.

En kan reise tunneler på alle typer flat mark. Det eneste en trenger, er et fast underlag hvor en kan anbringe plastposene og vannrørene.

Fordi tunnelene er bueformet, absorberer de vinder med en styrke på opptil 120 kilometer i timen uten at de eller plantene blir skadd. Når en reiser en tunnel slik at åpningene vender mot nord og mot sør, absorberer den alle solstrålene fra soloppgang til solnedgang.

En innbringende hobby eller forretning

Ettersom en kan ha slike tunneler i nærheten av områder med stor befolkningstetthet, blir transportomkostningene og forringelsen av frukten redusert til et minimum.

I tillegg til at kvaliteten blir konstant og produktforringelsen liten, kan en finne fram til metoder for hvordan en skal øke den enkelte plantes og de forskjellige fruktslagenes avkastning. Under normale vekstforhold og med vanlig stell kan for eksempel avkastningen pr. plante variere mellom fem og åtte kilo. Hvis en tynner ut plantene med skjønnsomhet og ikke tillater mer enn ti frukter pr. klase og ikke mer enn ti klaser pr. plante, kan avkastningen økes til 12 kilo. Fruktens kvalitet og kjøttmasse blir dessuten bedre.

Denne formen for jordbruk passer for husmødre, leger, forretningsmenn og barn. Det gir en egen glede og tilfredshet å studere plantene, som det var en slik mangfoldighet av i den opprinnelige paradisiske hagen som Gud satte mennesket i. (1. Mos. 2: 8) Som en lege uttrykte det: «Etter å ha tilbrakt en dag sammen med syke, skrøpelige, lemlestede og deprimerte pasienter kommer jeg hjem til tunnelplantene mine, som strutter av liv. Jeg synes faktisk at jeg kan ’se’ Skaperen i plantene omkring meg.»

Vi hadde enda et spørsmål til guiden: «Hvis vi ville sette opp en tunnel og drive den som et familieprosjekt, hvilke utgifter måtte vi da regne med?»

«For å svare på det,» sa han, «måtte vi gå ut fra at dere skulle dyrke et bestemt produkt, for eksempel tomater. Som nettofortjeneste pr. kilo kunne dere regne med cirka to kroner. Hvis dere gikk ut fra at dere ville få to årlige avkastninger på 1200 planter og seks kilo frukt pr. plante, ville fortjenesten komme opp i et betydelig beløp.

På den annen side er tunnelen dyr. Den koster cirka 17 000 kroner komplett, rørledninger, plast, poser, næringsmidler og vermiculitt iberegnet. Med en verdiforringelse på 15 prosent i året pluss utgifter til reparasjon av plasten og til innkjøp av frø, pesticider, ekstra næringsstoffer og ekstra vermiculitt foruten vann, pakking og transport ville dere komme opp i betydelige utlegg.

Hvis tunnelen skal være et familieprosjekt, behøver dere kanskje ikke å trekke fra lønninger. Men hvis dere skulle leie en deltidsarbeider, ville omkostningene komme opp i nærmere 12 000 kroner i året. Etter at det opprinnelige utlegget er trukket fra, får du da en pen fortjeneste, særlig hvis du ønsker å være uavhengig av en ’sjef’ eller av den jobben du nå har.»

Guidens praktiske og opplysende svar på spørsmålene våre overbeviste oss om at denne formen for jordbruk er kommet for å bli. Vi tror at den ville kunne gi hvem som helst mye, både i økonomisk, i fysisk og i mental henseende.

[Fotnote]