Paven — hvorfor så populær?
«PAVE Johannes Paul IIs besøk på spansk jord har vært som en orkan av følelser, begeistring og varme . . . Johannes Paul IIs besøk har slått alle landets rekorder.» — Avisen ABC, som kommer ut i Madrid.
Pavens popularitet kan naturligvis forklares med få ord — han er den åndelige leder for over 600 millioner katolikker rundt om i verden, så i nesten hvert eneste land hvor det finnes katolikker, kan han være sikker på å bli godt mottatt. Men dette ville være en altfor enkel måte å forklare det på. Hva er så forklaringen på den popularitet paven nyter nå?
«Han bruker alle knep»
Litt av svaret er kanskje at han fra før har erfaring som skuespiller. Lord Longford sier i sin autoriserte biografi over pave Johannes Paul II: «Skolekameratene hans husker ham imidlertid best som skuespiller. En besøkende regissør sa til ham: ’En dag kommer du til å bli en stor skuespiller.’» Biografien fortsetter: «Det kan ikke være tvil om at de levende ords kunst . . . inspirerte Karol Wojtyla [pavens egentlige navn] helt fra ungdommen av.»
Men hva har dette med hans forhold til offentligheten å gjøre? Biografen lord Longford tilføyer: «Det gav seg til slutt til kjenne ved det store inntrykk som den fremtidige paven skulle gjøre på utallige millioner mennesker rundt om i verden når han talte på mange forskjellige språk.» Den katolske presten og forfatteren Andrew M. Greeley skrev: «De første seks ukene har han gjort jobben sin med samme dyktighet og ferdighet som en profesjonell skuespiller og profesjonell politiker. En kan ikke la være å undre seg over hvor feilfri hans fremtreden er.»
Denne paven vet tydeligvis hvordan han skal appellere til følelsene og gjøre bruk av dramatikk for å vinne folkemassene for seg. En gang da han stod foran en folkemengde på 200 000 i Roma, var det «en liten gutt [som] løp fram med noen blomster. En forfjamset monseigneur prøvde å jage ham vekk, men paven grep fatt i ham og slo armene om ham». Greeley legger til: «Noen sa til meg at han har gått på teaterskole, og det kan en se. Han bruker alle knep.» Presten Greeley var enig og sa: «Det er sikkert og visst.»
«Historiens største show og største kirkefest»
Massepsykologi er også noe som har med pavens suksess å gjøre. En journalist i Newsweek beskrev paven som «en begavet turnerende artist som kan holde en stor folkemengde i ånde akkurat som en skuespiller trollbinder sitt publikum». Et eksempel på den evnen han har til dette, har vi i det som fant sted da han kom til Mexico i 1979. Som det står i boken The Man Who Leads the Church, ble han på flyplassen møtt av «et stort mariachisband — tradisjonelle lokale musikere» som «satte i med meksikanernes store yndlingsmelodi Cielito Lindo . . . Den var en klisjé, men ingen brydde seg om det. Denne pavelige reisen skulle være historiens største show og største kirkefest. Johannes Paul II viste seg å ha like stor sans for flotte opptog som sine verter. Han skred ned landgangen og falt på kne for å kysse den meksikanske jord. (Det var blitt en tradisjonell gest. . . . Men det hadde alltid like stor virkning.)»
Den katolske forfatteren Peter Hebblethwaite beskriver på en god måte hvilken virkning alt dette har hatt på folkemassene rundt om i verden: «Hvilket budskap overbrakte denne spennende, nye paven? . . . Fordi reisene til Johannes Paul II skapte så stor begeistring, glemte eller unnlot folk rett og slett å høre etter hva han egentlig sa. . . . Grunnen til at han kom heldig fra nesten alt sammen, var det at han var ny som pave og hadde karisma, for dette avledet folks oppmerksomhet fra det han egentlig sa.» Ja, fordi massene tenker på showet, virker det som om de ikke får tak i det egentlige innholdet av pavens åpenhjertige taler. Men hos mange katolikker med et liberalt syn faller ikke talene hans i smak, for de synes han er for streng og konservativ.
’Tar del i drøftelser sammen med statsmenn og politikere’
En annen årsak til pavens popularitet er at vi lever i en generasjon som er blitt vant til å tilby og godta idoldyrking. Folk i hele verden har sine filmstjerner, sportsidoler og politiske frelsere. Så hvorfor skulle vi ikke ha religiøse idoler også? Hvis protestantene har sin Billy Graham og «pastor» Moon, hvorfor skulle ikke katolikkene ha sin Johannes Paul II? De som synes dette er en overdrivelse, bør merke seg hva den katolske forfatteren Hebblethwaite sier i sin bok The Year of the Three Popes: «Når en mann blir pave, blir det satt i gang en mytedannende prosess som det er vanskelig å motstå. Det blir skrevet om hans tidligere liv på en måte som viser at han lenge var bestemt for det embete han til slutt skulle inneha [pavedømmet]. Han blir verdenskjent over natten og tar del i drøftelser sammen med statsmenn og politikere og alle slags kirkelige ledere.» — Uthevet av oss.
I vår tid bringer derfor paven seg selv i søkelyset ved at han stadig står i kontakt med «statsmenn og politikere» og drøfter spørsmål med dem. Han blir en ny TV-kjendis over hele verden. Ettersom han også er overhodet for en verdslig stat, Vatikanstaten, tar statsoverhoder og politiske herskere — til og med kommunister — imot ham med all ære! Ja, «til tross for at Vatikanstaten er så liten, er det blitt sagt at den har en større innflytelse enn Italia,» sier Encyclopaedia Britannica.
Det er også andre faktorer som har bidratt mye til Johannes Paul IIs popularitet. Den katolske redaktøren Rowanne Pascoe gir oss en pekepinn og sier: «Til tross for, eller kanskje på grunn av, hans mangel på hærstyrker, er paven den eneste som kan kalles en verdensleder. I de politiske dvergers tidsalder har han tatt over den moralske ledelse av verden.» Dette antyder at politikerne i verden har så liten betydning når det gjelder moral, at paven virker som en kjempe!
Paven, politikken og Polen
Noe annet som har bidratt til at folk er blitt så begeistret for denne paven, er at han åpent bruker nasjonalismen og engasjerer seg i politiske og sosiale spørsmål. Han har diskutert med flere regjeringer og politiske ledere. Det er en åpenbar selvmotsigelse mellom hans påbud til prestene om ikke å blande seg opp i politikk, og hans egne taler, hvor han befatter seg med politiske spørsmål.
Lord Longford la for eksempel merke til at paven under sitt besøk i Filippinene «gav den fløyen innen kirken som var imot regjeringen, beskjed om å la være å blande seg opp i politikk og minnet dem om deres roller i samfunnet: ’Dere er prester og religiøse. Dere er ikke sosiale eller politiske ledere eller en verdslig makts tjenestemann.’» Men i sin tale på de brasilske biskopenes konferanse skal han ha sagt at ’selv om kirken kunne ha med en revolusjonell, sosial reform å gjøre, kunne den ikke se gjennom fingrene med politisk vold’. Longford sa at paven under sitt 13 dager lange besøk i Brasil «oppfordret de fattige til å gjøre alt som stod i deres makt, for å sørge for at de fikk de rettigheter som staten skyldte dem. Ifølge The Universe var hans besøk ’en anklage mot den brasilske stats forbryterske forsømmelighet’».
Pavens politiske makt var åpenbar under hans siste besøk i Polen, som ifølge pressemeldinger var nøye planlagt med tanke på å løse Polens vanskelige politiske og økonomiske problemer. William Safire i The New York Times skrev: «Kirke og stat har truffet en eller annen hemmelig avtale, og den politiske velsignelse som den Moskvavalgte politiske lederen traktet slik etter, ble gitt. . . . For at kirken skal overleve, kreves det fra tid til annen at den inngår avtaler med de totalitære.»
Det er flere ting som tyder på at paven også drog til Polen av politiske grunner. President Reagan stilte spørsmål til kardinal Krol fra Philadelphia, som hadde vært med paven under hans besøk i Polen. Hvorfor? Fordi «Reagan ville vite hvilket inntrykk kardinalen hadde av situasjonen i Polen etter pavens besøk med dets tydelige politiske sider». (Uthevet av oss) Hvem kan benekte at pavens reiser også dreier seg om politikk, noe som også gjør ham populær blant det brede lag av folket, om ikke alltid blant herskerne?
En ting er å forstå hvorfor han er så populær nå. Et mye viktigere spørsmål er: Hvorfor har disse reisene rundt i verden vært nødvendige nå? Hvilket budskap har han kommet med? Hvor store og varige er virkningene? De neste artiklene vil drøfte disse spørsmålene.
[Bilde på side 5]
’Paven tar del i drøftelser sammen med statsmenn og politikere’