Jorderosjon — et voksende problem
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sør-Afrika
VI ER omgitt av jord på alle kanter. De fleste tar dette for gitt. Men ettersom livet på vår planet ikke kunne eksistere uten jord, vekker det bekymring når en får vite at det bare i ett land i det sørlige Afrika hvert år forsvinner mange millioner tonn jord. Og ifølge dr. Kai Curry-Lindahl, en biolog og naturverner som er knyttet til UNESCO, har omkring to milliarder hektar jord verden over gått tapt i løpet av de siste 100 årene — omkring en fjerdedel av all den dyrkbare jord som finnes.
Hva er det som er årsaken til dette store tapet av verdifull matjord, som er av så stor betydning for livet? Jorderosjon.
Hvordan erosjonsprosessen begynner
Erosjonen skyldes at jordlaget blir ribbet for gress eller planter ved overbeiting (for stor kvegbestand i et område), eller det at jorden blir pløyd og matjorden blir liggende bar, slik at den blir blåst bort eller vasket vekk. Jordlaget er stort sett relativt tynt, mange steder ikke mer enn 30 centimeter dypt.
Bladet Veldtrust for august 1975 sa angående erosjonens virkninger: «Tragedien i Sør-Afrika består i at de fruktbare områdene på forbausende kort tid er blitt utpint og det tynne jordlaget vasket vekk. Ikke i noe annet land har de ødeleggende virkningene av erosjonen kommet så hurtig etter at den har begynt.»
Jordbruksmetodene er blitt radikalt forandret i Sør-Afrika, slik som i de fleste andre land. Tidligere var bøndene bare opptatt med å dekke sitt eget behov. Men etter hvert som befolkningen ble konsentrert i byene, ble det lagt vekt på produksjon. Dette resulterte i en maksimal utnyttelse av jorden med tanke på å få så mye ut av den som mulig. Resultatet ble rovdrift, noe som igjen førte til erosjonen, som nå er blitt et problem av nasjonale dimensjoner. Menneskenes rovdrift av jorden i løpet av lengre tid har således vært den direkte årsak til dette problemet.
I Canada har treforedlingsindustrien vært årsak til at store skoger er blitt hogd ned. I Australia har millioner av sauer vært årsak til overbeiting, noe som igjen har ført til erosjon. Det samme har skjedd i Irak. Landbrukseksperter sier at beitemarkene i den nordlige delen av Irak danner næringsgrunnlag for omkring 250 000 sauer, men det beiter minst en million der. Etter hvert som sivilisasjonen har bredt seg, har det samme skjedd med erosjonen.
Hva betyr så den omfattende erosjonen for folk? Er dens virkninger blitt overdimensjonert, eller utgjør den virkelig en trusel mot menneskets fortsatte eksistens?
Skadenes omfang
Sett fra gårdbrukerens synspunkt betyr jorderosjonen dårligere avlinger, som igjen betyr dårligere fôr til dyrene. Både avlinger og dyr vil lettere bli utsatt for sykdommer og parasitter, og dette vil ytterligere berøre produksjonen. Hvis det ikke blir gjort noe for å rette på dette forholdet, kan det komme en tid da gården hans ikke lenger kan gi ham det han trenger til livets opphold.
Erosjonen gjør også at vannforrådet i et område minker. Når det er rikelig med vegetasjon, bidrar den til å holde på vannet inntil det synker ned i undergrunnen, men hvis jorden er bar, har vannet en tendens til å renne ut i den nærmeste elv og føre med seg en god del av den verdifulle matjorden. Den fineste jorden havner i havet mens den grovere blir avleiret på elvebunnen, slik at elveleiet gradvis blir hevet, noe som igjen resulterer i alvorligere og hyppigere oversvømmelser. I Sør-Afrika er store mengder jord blitt avleiret i kostbare dammer som staten har bygd for å skaffe vann til irrigasjonsanlegg, og disse dammene er etter hvert blitt ubrukelige.
USA kjemper også med erosjonen. Landet skal ha nesten 250 millioner hektar jordbruksjord, men i 1940 var 40 millioner hektar gått tapt, det meste i dette århundre.
Italia opplyste på en konferanse som ble holdt i Stockholm i 1972, at 80 prosent av landets beitemarker i Apenninene og Alpene var blitt påført store skader. Tanzanias alvorlige erosjonsproblem har ført til at 30 prosent av barna på under fem år i Dar-es-Salaam-distriktet lider av sykdommer som skyldes underernæring. Også Syria, Kongo, Kenya, Chile, India og mange andre land står overfor alvorlige problemer som følge av jorderosjon.
Erosjonen bevirker også at de store ørkenområdene blir stadig større. I løpet av de siste 50 årene er over 650 000 kvadratkilometer jordbruksjord og beitemarker blitt oppslukt av Sahara langs ørkenens sørlige grense av og til kalt Sahel. I Sahel har over 100 000 mennesker dødd som følge av tørke og hungersnød. Hundretusener av stammemedlemmer har mistet buskapen sin og dratt til flyktningeleirer.
Dette er virkelig et alvorlig problem som trenger en snarlig løsning, spesielt i de fattigere land. Etter hvert som jorden blir ufruktbar, drar befolkningen på landet inn til landsbyene og byene, noe som betyr en ekstra belastning på matvareforrådene der. De forente nasjoners generalsekretær, Kurt Waldheim, kom med denne advarselen: «Flere land kan komme til å forsvinne fra kartet. Vi risikerer at hele folkeslag i det rammede området går til grunne.»
Dette er sjokkerende kjensgjerninger. Men praktisk talt alle autoriteter på området, er enige om årsaken til problemet — menneskenes uforstandige bruk av jorden.
Men du vil kanskje bli overrasket over å høre at naturlig erosjon, som ikke skyldes menneskelig uforstand, i virkeligheten er av det gode!
Når erosjon er av det gode
Den naturlige erosjon som finner sted på grunn av vær og vind og vann, er svært gagnlig, ettersom den bryter ned bergartsmaterialer, som til slutt blir til jord. Uten denne prosessen ville det ikke finnes noe jord som plantene kunne vokse i, for jordsmonnet består hovedsakelig av små korn av mineraler som skriver seg fra bergartsmaterialer.
Plantene spiller en viktig rolle når det gjelder å holde erosjonsprosessen under kontroll. De forhindrer at jorden blir ført bort med regnvannet. De bevirker dessuten at vannet synker gradvis ned i jorden. Plantene fremmer også dannelsen av jordsmonnet, ettersom deres røtter stadig sprenger løs bergartsmaterialer og på den måten er med på å bryte dem ned til finere bestanddeler.
Dyrene spiller også en viktig rolle ved at de er med på å bevare vegetasjonen. Dette viser forholdene i Sør-Afrika, hvor det fantes en mengde ville dyr før en hadde drept mesteparten av dem. James Clarke sier i sin bok Our Fragile Land (sidene 69, 70):
«Hver art bidrog til å bevare jordlaget, selv om bidraget bare bestod av ekskrementer eller døde kropper. Flodhestene spilte en viktig mekanisk rolle ved å ha for vane å dra bort fra en elv i den retning vannet rant. Når det var flom, ville vannet derfor fordele seg jevnt ut over — naturens eget irrigasjonssystem. I dag er flodhestene utryddet i de fleste områder, og elvebreddene er oppdyrket. Når elvene går over sine bredder, blir derfor jorden revet bort og ført ut i havet. Elefantene hadde for vane å skyve ned trær der hvor erosjonen hadde laget en kløft — en eiendommelig vane, men tydeligvis et utslag av selvoppholdelsesdriften, for det bidrog til å blokkere disse kløftene, som på den måten ble fylt opp, og etter hvert som ujevnhetene i landskapet ble borte, ble det igjen frodige gressletter over det hele. Elefantene hadde også for vane å velte trær med torner over ende, slik at de ble liggende utover gressletten. Men hvert tre som lå på den måten, hindret på en effektiv måte desperate gressetere i å beite av disse øyene med gress i tørkeperioder. Det gresset som vokste på disse spesielt beskyttede gressplettene, var ofte det eneste som stod igjen etter en virkelig alvorlig tørkeperiode, og her fantes de frøene som gjorde at sletten kunne bli tilsådd når vårvindene begynte å blåse og regnet kom.»
Alt dette vitner om en vis Skaper, som sørget for en slik likevekt da han dannet jorden og livet på den, at alt ville virke som det skulle. Men ved å forstyrre likevekten i naturen, som Skaperen står bak, har mennesket høstet de negative resultater som vi ser rundt omkring oss i dag. I den senere tid har imidlertid menneskene forsøkt å gjøre noe for å løse problemet.
Hva som blir gjort
I Sør-Afrika ble det i 1946 og 1969 vedtatt naturvernlover for å hjelpe bøndene og oppmuntre dem til å samarbeide med myndighetene. Følgen er at mange bønder har forbedret sine jordbruksmetoder, selv om det fortsatt er mye som kan gjøres.
I mange deler av det sørlige Afrika, blåser det en tørr, sterk vind om vinteren, når jorden er bar. For å redusere det tapet av jord vinden forårsaker, blir det plantet hekker mellom stykker med dyrkbar jord for på den måten å svekke vindens kraft. Enkelte steder dyrker en fôrvekster om vinteren for å holde jorden på plass. En tilsetter også kalk, som binder jordpartiklene og forhindrer at jord går tapt, eller reduserer tapet.
Mange har nå begynt med konturpløying. Det betyr at de ikke pløyer oppover og nedover skråningene, men følger konturene eller kurvene i terrenget, noe som forhindrer at furene tjener som erosjonskanaler etter et kraftig regnvær. Det at en sår gress slik at det danner grønne striper på egnede steder nedover skråningene, bidrar også til å spre vannet og forhindrer at det dannes erosjonskløfter. På enkelte gårdsbruk blir avlingene ikke vannet ved hjelp av irrigasjonsfurer, som resulterer i at det øverste laget av jorden blir ført bort, men ved regnvanning ved hjelp av spreder eller andre mekaniske midler. En kan også regulere vannet ved å lage mange små dammer i dalene og i skråningene og ved å hive stein og grener i gamle erosjonskløfter, slik at de blir fylt opp og til slutt dekket med gress.
Som tidligere nevnt er det at en har for stor kvegbestand i et visst område (overbeiting), en av de viktigste årsakene til den ødeleggende jorderosjonen. Det er viktig ikke bare å ha kontroll med antallet av dyr, men også med deres bevegelser. Buskapen har sin egen spesielle måte å opptre på. Hvis dyrene har lang vei å gå til det sted hvor det finnes vann, eller til kveen hvor de skal oppholde seg om natten, går de vanligvis i en lang rekke etter hverandre og danner stier som blir til vannløp under kraftig regnvær. Så sant det er mulig, er det derfor mange bønder som nå lar buskapen være ute på marken om natten. De sørger også for å ha mindre beiteplasser og lett tilgjengelige vanningssteder, for på den måten å unngå at dyrene lager stier.
Det er også nødvendig å føre tilsyn med hva menneskene gjør. I Sør-Afrika er det fra gammelt av vanlig å brenne gressmarkene om vinteren (for å redusere mengden av midd, skadedyr og så videre). Dette fører til et tynnere gressteppe, og resultatet blir kraftigere erosjon. Dette er derfor nå ulovlig i Sør-Afrika uten spesiell tillatelse.
De land som er truet av forørkning, har tatt skritt for å sette en stopper for ørkeninvasjonen. I Saudi-Arabia har en plantet ti millioner tamarisk-, akasie- og eukalyptustrær for å beskytte al-Hasa-oasen i nærheten av Hofuf mot den voksende ørkenen. En har også forsøkt å spraye sanden med petrokjemisk «lim» som binder kornene og forhindrer at sanden blåser bort. Libyerne har tappet det såkalte fossile vannet under ørkenen og har også laget runde, oppdyrkede pletter i Sahara ved hjelp av en form for irrigasjonsteknikk som er utviklet i USA. Kineserne har oppnådd gode resultater med dyrking av gress, vinranker, bomullsplanter og andre planter i nybrutt jord i ørkenområdet ved Sinkiang.
Israelerne har satt i stand en del av de vannoppsamlingssystemene som fortidens nabateere etterlot seg i Negevørkenen, og bruker disse for å vanne hager med mandel- og pistasietrær. Computerstyrte vanningsanlegg som drypper små mengder vann direkte på planterøttene, er også blitt tatt i bruk i Negev.
Men de som forsøker å beskytte miljøet mot uhelbredelig skade, blir fortsatt stilt overfor mange problemer. De forente nasjoner pekte i 1977 på nødvendigheten av internasjonalt samarbeid «i en målestokk som hittil savner sidestykke i menneskenes historie». Er det sannsynlig at det vil finne sted et slikt samarbeid? Møtet i Nairobi ble ødelagt av politisk uvilje og uenighet. En observatør sa: «Det forekommer så mye politisk snikskyting og så mye hult snakk både åpenlyst og på de lukkede møtene at du begynner å få en følelse av at en av de største ørkenene er i menneskets sinn.»
Det er ikke nok at myndighetene lager lover, for det kan ikke forandre menneskenes selviske ønsker. Hvis erosjonsproblemet og alle de andre problemene menneskeheten står overfor, skal bli løst, er det nødvendig med en helt ny tingenes ordning. Det er nødvendig å gå inn for å løse problemene og oppnå framgang på en måte som er basert på den store lov: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matt. 22: 39) Bare Skaperen av denne vakre planeten kan få til en slik forandring. Bare han kan gjenopprette en fullkommen likevekt i naturen, slik at forholdene blir som de var til å begynne med.