Hva skjer med jordsmonnet?

DE SOM bor i boligkomplekser og leiegårder i storbyer preget av asfalt og betong, ser den sjelden. De som har en liten plen i tilknytning til sin enebolig i byen, vier den liten oppmerksomhet. For dem som bor i utkanten av byene, er det skittent og ubehagelig når noen drar den med seg inn i huset.

Forskjellige mennesker forbinder forskjellige ting med den. Barn graver i den og lager sølekaker av den. Mødre avskyr den. De som selger vaskemaskiner, gjør store penger på den. De som kjører bulldozere, tjener til livets opphold ved å planere den. Bøndene pløyer den, dyrker den og tilsår den. Fordi det blir dumpet giftige kjemikalier i den, blir den ubrukelig for kommende generasjoner. Mennesket ble skapt av den, og når vi dør, blir vi begravd i den.

Av alle verdifulle ressurser som finnes i verden, blir ingen mer misbrukt eller tatt mer for gitt enn jordsmonnet. Mot all fornuft er jordbruket blitt drevet altfor intensivt. Matjorden er dessuten blitt sterkt forurenset.

Den er blitt betraktet som en ressurs som aldri ville ta slutt, like ubegrenset som sanden på havets strand. Da pionerer og nybyggere drog til nye områder, fikk de kjøpt land for en billig penge. De hogg ned trærne, fjernet det meste av vegetasjonen, pløyde rette furer i skrånende terreng og beplantet til slutt området. Så kom regnet, og furene ledet vannet bort. Vannet satte sine spor og etterlot seg et område med kløfter og groper. Matjorden ble ledet med vannet til elvebreddene og med tiden ført ut i havet. Dette førte til at slike områder ble vanskelige å dyrke, så nybyggerne reiste videre. Men de lærte ikke av sine feil og fortsatte derfor å etterlate seg ødelagt mark. I mellomtiden kom det flere nybyggere som pløyde matjorden så grunt at den ikke kunne beplantes. I løpet av en generasjon var de dyrkbare områdene ødelagt.

Driftekarer lot kvegflokker i mengdevis overbeite disse udyrkede områdene til en ufruktbar ødemark. Så kom tørken. Jorderosjonen, de ufruktbare områdene og vindene, alt dette var faktorer som i 1930-årene forårsaket at store jordbruksområder i fem stater i Midtvesten i USA ble ødelagt ved at store mengder matjord i form av støv ble virvlet opp av storm. Støvet blåste av gårde hundrevis av meter oppe i luften fra horisont til horisont. Det blåste gjennom sprekker i dører og vinduer. Det samlet seg i store driver i gatene og ute på jordene og begravde bygninger, traktorer og landbruksutstyr.

Millioner av dekar dyrkbar mark ble ødelagt av erosjon. Et to og en halv centimeter tykt lag verdifull matjord, som ekspertene sier det tar naturen flere hundre år å lage, ble nå i løpet av få måneder feid bort av vann og vind.

Til slutt lærte menneskene av sine feil. Nasjonale naturvernorganisasjoner ble opprettet for å hjelpe bøndene med å beskytte jorden sin mot erosjon. Konturpløying ble introdusert. Dype furer ble pløyd rundt et skrånende jordstykke istedenfor rette furer. Dette hindret at vannet rant fra jordstykket og tok matjorden med seg. Vannet ble isteden samlet opp i furene og trengte så ned i jorden. Naturvernarbeidere reiste på kryss og tvers i landet for å vise bøndene hvorfor konturpløying var nødvendig, og de klarte dermed å hindre at millioner av mål matjord gikk tapt.

Men var dette patentløsningen når det gjaldt å få bukt med jorderosjonen, som spredte seg som kreft? Nå når året 1986 nærmer seg slutten, og det har gått omkring 50 år siden de ødeleggende støvstormene i USA, kan vi da si at forpakterne av Guds jord tar hånd om jorden på en skikkelig måte? Hva viser rapportene fra forskjellige deler av verden?

Matjord går tapt i økende mengder

I Amerika er tapet av matjord i dag et større problem enn noensinne. «Av vår nåværende 1710 millioner dekar dyrkbar jord,» skriver bladet National Wildlife for februar/mars 1985, «eroderer 390 millioner dekar med en hastighet på mer enn to ganger ’toleransegrensen’ — det vil si den hastighet hvormed jorden fra naturens side kan erstatte seg selv. Ytterligere 360 millioner dekar eroderer med en hastighet på mellom én og to ganger toleransegrensen. Alt i alt forsvinner det jord fra nesten 40 prosent av de områdene som blir dyrket. I Iowa, der matjorden enkelte steder var 30 centimeter dyp, er den nå bare 15 centimeter. En tiendedel av det fruktbare, hvetedyrkende Palouse-området, som ligger øst i staten Washington, har mistet all matjorden. I deler av det nordlige Missouri er halvparten av matjorden gått tapt, og jorden eroderer fem ganger så fort som den erstattes.»

Ikke all jorderosjon er forårsaket av vind, slik tilfellet var med de områdene som ble rammet i USA i 1930-årene, og slik det er i store deler av Afrika i dag. Regnskyll er den viktigste årsak til erosjon, i særdeleshet i USA. Ifølge landbruksdepartementet i USA blir det i rapporter fra 1977 anslått at 6,4 milliarder tonn matjord ble vasket vekk fra dyrket mark, åpne landområder, skoger og anleggssteder. Størstedelen av dette tapet av matjord ble forårsaket av mennesker. «Terrengkjøretøyer har på få år fjernet mer jord i California enn det naturen klarer å erstatte i løpet av 1000 år,» sier en autoritet.

Hva med de erfaringene som ble gjort for et halvt århundre siden — den gjennomprøvde konturpløyingen og lebeltene som forhindret at matjorden ble skylt vekk med kraftige regnskyll? For å holde tritt med den økende etterspørsel etter korn fra andre land i begynnelsen av 1970-årene, spesielt fra Sovjetunionen, ble bøndene i USA oppfordret til å dyrke jordene fra «ytterkant til ytterkant». De reagerte umiddelbart med å produsere så mye korn som overhodet mulig. De ignorerte alle advarsler, jevnet ut terrasser som skulle hindre erosjon, og hogg ned grupper av trær som tjente til å skjerme mot vind og dermed til å holde på jorden. De pløyde opp ubrukbar jord, pløyde rette furer i skrånende terreng og unnlot å drive vekselbruk — en velprøvd metode for å bevare jordsmonnet. Seksten millioner dekar tørt landområde, som mange eksperter mente var for tørt til å dyrke, ble snudd av plogen.

Bøndene kunne selvfølgelig høste inn rekordstore kornavlinger, og dermed økte også deres inntekt. Men gleden over den betydelige fortjenesten ble erstattet med klagerop da det gikk opp for dem at jorden deres eroderte bort, mange tonn pr. dekar. Offentliggjorte rapporter viser at seks milliarder tonn matjord går tapt hvert år i De forente stater.

«Slike handlinger kan få enorme konsekvenser i årene framover,» skriver bladet National Wildlife. «Det er mange i den verden vi lever i, som allerede sulter. Hvis en tredjedel av all dyrkbar mark eroderer raskere enn naturen kan erstatte den, slik ekspertene tror, vil vi produsere mindre enn før. Kanskje vil vi dyrke like store områder som tidligere, men ettersom jordlaget blir tynnere, vil de kaste mindre av seg.»

En verdensomspennende krise

I en rapport fra 1985 melder Worldwatch Institute at i overkant av 25 milliarder tonn matjord forsvinner hvert år. I rapporter fra det sultherjede Etiopia blir det antydet at over én milliard tonn matjord årlig blir skylt vekk fra landområdene. «Et miljømessig mareritt åpner seg foran øynene våre . . . et resultat av at millioner av etiopiere kjemper for å overleve,» heter det i en rapport fra U.S. Agency for International Development. Rapporten fortsetter med å si at de «skraper overflaten av erodert mark og sørger derved for at erosjonen fortsetter, de hogger ned trær for å skaffe brensel, noe som avdekker marken».

«Mangel på jordbruksjord i landene rundt Andesfjellene — Bolivia, Chile, Ecuador og Peru — har ført til at man har dyrket jorden i bratte fjellsider uten å bygge terrasser eller avsatser,» sier Worldwatch Institute. «Selv for en tilfeldig iakttager synes det klart at mye av jorden i de nypløyde, bratte fjellsidene snart vil bli skylt vekk og transportert med vannet til elvebreddene, og dermed etterlate seg nakent fjell og sultne mennesker.» En slik omfattende erosjon rammer også Brasil.

På den andre siden av jordkloden går også matjord tapt. I Kina blir fem milliarder tonn årlig skylt bort av vann og transportert til elvene. I India forsvinner seks milliarder tonn matjord hvert år fra et samlet areal på 1500 millioner dekar. «Det er en vanlig oppfatning at i løpet av de siste ti årene har 20 millioner dekar matjord forsvunnet i Italia,» slår en europeisk rapport fast. Ifølge Worldwatch Institute «gjenspeiler en del av nedgangen i kornhøsten i Jugoslavia og Bulgaria de siste 20 årene tendensen til erodert og utpint jord i dyrkbare strøk med ulendt terreng». Sovjetunionen er i likhet med resten av verden heller ikke spart for dette. Jorderosjonslaboratoriet ved universitetet i Moskva innrømmer at den økende jorderosjonen har et epidemisk omfang.

Hva tap av jord betyr for deg

Enten du bor i en travel storby eller på en gård, er du berørt av at matjorden forsvinner. «Hvis vi bryr oss om hvor mye matvarene kommer til å koste i slutten av vårt århundre, bør vi undersøke hvor fort jorden eroderer i dag. Jo mindre jord vi har, desto mer vil maten koste,» sier Worldwatch Institute.

Mens verdens befolkning nærmer seg fem milliarder og presset fra befolkningen øker, forsvinner matjorden ubønnhørlig. I Kina, der tap av matjord er et stort problem, forsøker «myndighetene . . . å bevare jordsmonnet ved å anbefale kremering istedenfor begravelse på de tradisjonelle gravstedene en kan se i landområdene,» skriver Lester R. Brown i boken State of the World — 1985. «I dette overbefolkede landet slåss de levende med de døde om jord.»

Resultatene kan bli katastrofale i land hvor befolkningen øker raskt, og hvor store mengder jord samtidig går tapt. Dette skjer i første rekke i Afrika, hvor kornproduksjonen har gått drastisk ned og hungersnød er en konstant trusel. Ifølge rapporter som er offentliggjort i boken State of the World — 1985, var Afrika, så sent som i 1970, stort sett selvforsynt når det gjaldt mat. I 1984 spiste imidlertid cirka 140 millioner mennesker av i alt 531 millioner, korn som var importert.

Forholdene ventes å bli forverret i årene som kommer. Hvorfor denne forskjellen på bare 14 år? «Nedgangen i kornproduksjonen kan spores tilbake til tre etablerte forhold,» skriver State of the World — 1985, «nemlig den raskeste befolkningstilveksten i historien, omfattende jorderosjon og forørkning og det at de afrikanske regjeringer har kommet til kort når det gjelder å gi jordbruket den nødvendige støtte.»

Det blir anslått at 1,5 milliarder mennesker, en tredjedel av jordens befolkning, bor i land hvor dyrkbar jord forsvinner raskt. «Det er utrolig at noe så grunnleggende som den jorden vi bor på, skal forsvinne så fort og i slike mengder at det ved slutten av dette århundre vil være 32 prosent mindre dyrkbar jord pr. menneske enn det er i dag,» skriver bladet New Scientist. Etter hvert som jordsmonnet forsvinner med vind og regn, vil verden oppdage at det blir stadig vanskeligere å skaffe den økende befolkningen nok å spise.

Ekspertene ser ingen løsning på dette problemet, som stadig forverres. Det er bare Jehova Gud som kan sørge for at jorden igjen vil gi sin grøde i fullt mål. Den tid da han vil gjøre det, er nær. Ifølge det løfte han har gitt i sitt Ord, vil jorden da bli et paradis ’fra hav til hav, ja, til jordens ender’. — Salme 72: 1—8, 16.

[Bilde på side 10]

Rilleplanting er en metode som bevarer jorden og sørger for at den kan nyttiggjøre seg vannet

[Rettigheter]

U.S. National Archives

[Bilderettigheter på side 8]

U.S. National Archives

[Bilderettigheter på side 9]

U.S. National Archives