Jordens beboere gjør vondt verre

De midler de bruker for å rette på forholdene, slår ikke bare tilbake på dem selv. De setter også i gang skjebnesvangre kjedereaksjoner som krever millioner av offer

RACHEL CARSONS gripende bok Den tause våren markerte et vendepunkt i den verdensomfattende interessen for miljøvern. Det var hennes bok som først gjorde verden oppmerksom på faren ved bruken av pesticider. Men verden i sin alminnelighet gav ikke akt på advarselen, og dette forholdet fortsetter å forverre seg.

Skadeinsekter ødelegger avlinger. For å utrydde skadeinsektene sprøyter bøndene med plantevernmidler. Millionvis av insekter dør, men noen få har en naturlig immunitet og overlever. Denne immuniteten går i arv til avkommet deres, og snart har vi en stamme med resistente insekter som ødelegger avlingene. Det folk har gjort for å bøte på problemet, har falt tilbake på dem selv. De har gjort vondt verre.

Men botemidlet har ikke bare falt tilbake på dem som har gjort bruk av det. Det har satt i gang en serie kjedereaksjoner som har skapt nye problemer og krevd nye offer. Plantevernmidlene dreper verdifulle insekter som lever av skadeinsektene. Nedbøren tar giftene med seg ned i bakken, hvor de skader bakterier i jordsmonnet. Vannet fører dem med seg til innsjøer og ut i havet, hvor mikroorganismer og plankton rammes og fisk forgiftes. Rovfugler spiser fisken og kan ikke ruge ut egg. Mennesker spiser fisken og får i seg pesticidene. Eller giftene kan komme inn i mennesket via en annen næringskjede — plantevernmidlene havner blant annet på gress, kuer og okser spiser gresset, giftene kommer inn i melken og kjøttet, som folk drikker eller spiser.

Men pesticidene skaper bare en liten del av forurensningsproblemet. Og bare ved å lese et utvalg avisoverskrifter forstår vi at forurensningen er et internasjonalt problem. Vi har ikke her til hensikt å drøfte det som allerede har fått bred omtale. Men enkelte blir stadig mer klar over at vi nå går større kriser i møte, nemlig: Tap av matjord. Tap av plante- og dyrearter. Tap av omsorg for andre. La oss ganske kort se på disse forholdene.

Over hele jorden forsvinner matjord, men la oss rette oppmerksomheten mot USA, som er blitt kalt «den hungrende verdens kornkammer». Om lag 12 millioner mål dyrket jord blir hvert år lagt under asfalt, utparsellert til tomter eller utlagt til industriområder. Hele 16 millioner mål går tapt hvert år på grunn av erosjon. I staten Illinois går det tapt 164 millioner tonn matjord hvert år — to kubikkmeter jord for hver kubikkmeter mais som produseres. For 100 år siden var det et gjennomsnittlig 40 centimeter tykt matjordlag i staten Iowa. Nå nærmer det seg 20 centimeter. Hvert sekund strømmer det 13 og et halvt tonn matjord ut av elven Mississippis munning. Bøndene sier: «Iowas beste matjord finner du i Mexicogolfen.»

Og den matjorden som ikke forsvinner, er i ferd med å bli utpint. I god jord yrer det med livsformer — alger, mark, insekter, bakterier, cellete dyr og sopp, muggsopp, gjærsopp, en andre små organismer. Ifølge noen beregninger inneholder en teskje med jord fra den tempererte sonen hele fem milliarder organismer. Det er dette enorme samfunn av organismer som nedbryter organisk stoff slik at det blir til humus. Humus er livsviktig. Den gir planter næring og hindrer erosjon.

En autoritet sa: «Mengden av matjord som går tapt, økte med 22 prosent i begynnelsen av 1970-årene i og med at intensiv drift innen jordbruket [fikk sin begynnelse].» Kunstgjødsel erstatter ikke humus. Når ammoniumsulfat blir brukt, blir sulfatet til svovelsyre, som dreper de organismene i matjorden som danner humus. Pesticider dreper også livsformer i jordsmonnet. Dyppløying begraver organismer i matjorden mange centimeter under deres naturlige habitat — de øverste sju — åtte centimeter med matjord. Den jorden som blir brakt opp til overflaten, blir dessuten utsatt for den eroderende virkning vind og vann har. Nitrogengjødsel blir ikke fullstendig brukt av plantene. Opptil halvparten av den vaskes ut og havner til slutt i innsjøer. Der skaper den usedvanlig stor algevekst, og når algene dør og går i forråtnelse, blir oksygenet i vannet brukt opp, og fisken dør. På den måten oppstår døde innsjøer.

Utpining av jorden har vidtrekkende konsekvenser. Men noe som er langt mer vidtrekkende, er at planters og dyrs genforråd går tapt.

De svært fruktbærende matplantesorter som er blitt utviklet ved foredling i løpet av de siste 20 år, kommer fra plantesorter som vokste vilt for tusener av år siden. De ville plantene hadde en naturlig resistens mot sykdommer og skadeinsekter, men de nye plantene, som er et resultat av krysninger som mennesker har foretatt, blir dyrket på utpint jord ved intensive jordbruksmetoder. Følgelig må de beskyttes ved hjelp av plantevernmidler. Mange av de ville plantene som de nye krysningene kommer fra, er blitt utryddet, og de har tatt med seg kanskje de mest verdifulle stoffene på jorden, deres arvestoff. Uten et stort forråd av dette genetiske materiale hos ville planter vil ikke menneskene ha det som skal til for å komme fram til nye krysninger som kan møte nye utfordringer fra resistente insekter, plantesykdommer, værforhold og økende folketall.

Over 95 prosent av menneskenes næringsmidler kommer fra 30 planteslag og sju dyreslag. Det ligger en fare i å være avhengig av så få næringskilder, særlig i betraktning av den intensive driften innen jordbruket og innavl, faktorer som svekker motstandskraften mot skadeinsekter, sykdommer og klimatiske forandringer. Et eksempel på verdien av viltvoksende arter er planten dyrket kål. Fra den har vi fått brokkoli, rosenkål, kålrabi, grønnkål, hodekål og blomkål. Og fra en slektning av maisplanten, en viltvoksende staude, er det håp om å få fram en maisart som gir stor avkastning, og som er en staude og derfor ikke behøver å sås på nytt hvert år.

Når en plante- eller dyreart dør ut, går dens genforråd tapt for bestandig. Og det er det som nå skjer over hele jorden. Over 200 dyrearter har dødd ut i løpet av de siste 300 eller 400 år. I øyeblikket er det over 800 som befinner seg i faresonen. Den største truselen for både dyr og planter er at deres habitater går tapt.

Hvert år forsvinner 11 millioner hektar tropiske skoger. I verdens tempererte soner finnes 1,5 million slags organismer; i tropiske skoger tre millioner. De kan yte store bidrag til utviklingen av nye medisiner og skaffe nye matvareressurser. Men skogene forsvinner og med dem deres genforråd. Vi vil kanskje aldri få vite om det var en sjelden plante i Filippinene som kunne helbrede kreft, eller en ukjent sopp i Amazonas som kunne forebygge hjerteanfall. Bortsett fra å sette i gang en kjernefysisk krig er dette noe av det verste menneskene kan gjøre.

Og ikke nok med det: Når menneskene driver snauhogst i tropiske skoger, vasker regnet bort matjorden, som er skrinn nok fra før. Den gir ikke avkastning eller skaffer ikke beitemarker til kveg i mer enn noen år. Da flytter jordbrukere og kvegoppdrettere og gjentar ødeleggelsessyklusen. En er redd for at det som var Amazonasjungelen, kommer til å bli Amazonasørkenen. Og dessuten: Når skoger brennes ned, tilføres atmosfæren store mengder karbondioksyd. Dette kommer i tillegg til de enorme mengder som industrien allerede spyr ut i atmosfæren. Siden begynnelsen av den industrielle revolusjon sent på 1700-tallet har karbondioksydet i luften økt med fra 15 til 25 prosent. Dette stadig tykkere teppet av karbondioksyd kan forandre klimaet og bringe matvareproduksjonen og vår fortsatte eksistens i fare.

I 1980 uttalte miljøvernforkjemperen Norman Meyers på en verdenskonferanse: «Av jordens fem millioner arter kan det godt være at vi har mistet en million ved slutten av dette århundre. Nå mister vi allerede én art om dagen, og ved utløpet av 1980-årene mister vi kanskje en art i timen. . . . Arter som forsvinner, og tropiske skoger som skrumper inn, er spørsmål som omfattes med liten interesse nå på slutten av det 20. århundre. Det er vanskelig å forestille seg to spørsmål som er av større potensiell betydning for menneskeheten, men som folk i sin alminnelighet og de politiske ledere er så lite opptatt av.»

Enten verdens politikere er klar over det eller ikke, har de andre oppgaver som de legger større vekt på. Den amerikanske presidenten, Ronald Reagan, skal ha kalt miljøvernbestemmelser en hemsko på amerikansk industri. Han går generelt inn for færre bestemmelser, færre påtvungne tiltak, mindre strenge krav og lavere bøter. Innenriksministeren, James Watt, har satt i gang en regelrett jakt på miljøvernbestemmelser som er vedtatt for å beskytte planter, dyr, luft, vann og jordsmonn — og mennesker. Andre land revurderer også sine tiltak med tanke på å ta større hensyn til økonomien enn til miljøet.

Men i den årlige rapporten om verdens miljø hevdet De forente nasjoners miljøvernprogram at forurensningen volder større skade i de industrialiserte landene enn miljøverntiltak gjør. Rapporten rettet også søkelyset mot en tendens, nemlig at forurensende industri flyttes fra industrilandene til utviklingslandene. Den hevder at japanerne gjør dette. Og amerikansk industri som skader miljøet, flyttes til Mexico, Brasil og andre utviklingsland.

Vitner ikke dette om en hjerteløs likegyldighet overfor folks ve og vel? En mangel på omsorg for andre? Ingen nestekjærlighet, bare kjærlighet til penger? Et eksempel på denne ringeakt for andre har vi i Cubatao i Brasil. Utenlandsk industri har forurenset byen i den grad at de fire elvene i den er døde. Fisk som fanges i havet like utenfor utløpet av elvene, er blind eller deformert på grunn av kvikksølv den har fått i seg. Det er ingen fugler, sommerfugler eller insekter av noe slag der, og når det regner, er det sur nedbør. Mange barn blir født med misdannelser. Mange er dødfødt, og mange andre dør i løpet av den første uken etter fødselen. Siden en slik åpenbar forurensning ikke tillates i industrilandene, kom den administrerende direktør ved et av Cubataos stålselskaper med denne ubarmhjertige uttalelsen: «Støperiet er en arbeidsplass som passer bedre for landene i den tredje verden.»

Det er behov for å vende tilbake til gamle verdier. Nestekjærlighet er det eneste som er praktisk. Vi må verne om miljøet hvis vi skal overleve. Altfor ofte oppdager vi faren først når skaden er voldt. Og selv etter at faren er oppdaget, fortsetter det å bli gjort skade. Livets nett er tettvevd. Setter du noen få i fare, setter du mange i fare. Først gjelder det noen sommerfugler, og så gjelder det oss. I siste instans blir alle berørt.

Forfatteren Romain Gary spør: «Er det virkelig nødvendig stadig å måtte si at ingen står alene? Hvor mange advarsler trenger vi? Hvor mange beviser og hvor mye statistikk, hvor mange dødsfall, hvor mye tapt skjønnhet, hvor mange ’siste eksemplarer av arten ’i de triste zoologiske hagene? . . . Hjertet enten taler eller tier . . . Det er absurd å fylle museene våre med kunstverk og å bruke milliarder på skjønnhet og så la skjønnheten i dens levende prakt bli hensynsløst ødelagt.» — Fra innledningen til boken Vanishing Species (Arter i faresonen).

Men det spørsmålet som er av absolutt største betydning, er: Hva kommer jordens Eier til å gjøre med forurensingen av sin eiendom?

[Uthevet tekst på side 6]

«Staten Iowas beste matjord finner du i Mexicogolfen.»

[Uthevet tekst på side 8]

«Hvor mange dødsfall, hvor mye tapt skjønnhet, hvor mange ’siste eksemplarer av arten’ i de triste zoologiske hagene?»

[Uthevet tekst på side 9]

Hvert år forsvinner 11 millioner hektar tropiske skoger

[Bilde på side 7]

Fra dyrket kål kommer

Brokkoli

Rosenkål

Kålrabi

Grønnkål

Hodekål

Blomkål