Den fantastiske cellen

EN TITT INN I CELLEN

BLE DINE 100 000 000 000 000 CELLER TIL AV SEG SELV?

Da utviklingslæren ble utformet på Charles Darwins tid, hadde vitenskapsmennene ingen anelse om hvor uhyre komplisert cellen skulle vise seg å være. De fleste delene av en vanlig celle kan bare ses tydelig ved hjelp av sterke elektronmikroskoper. Her er noen av delene i en typisk dyrecelle — alt pakket inn i et legeme med en diameter på bare 0,025 millimeter.

[Illustrasjon]

(Se den trykte publikasjonen)

CELLEMEMBRAN

GOLGI-LEGEME

MITOKONDRINE

ENDOPLASMATISK RETIKULUM

SENTRIOL

RIBOSOMER

LYSOSOME

MITOKONDRIER — Disse små, pølseformede legemene er produskjonssentrer for et spesielt molekyl som kalles ATP. Cellen bruker ATP-molekyler i sin energiomsetning. Mellom mitokondrienes kompliserte membraner kan ATP-produskjonen foregå med en kolossal hastighet. Over et dusin forskjellige kjemiske reaksjoner skal til for å danne hvert ATP-molekyl, og alle cellene i kroppen din danner til sammen mange billioner slike molekyler hvert sekund.

RIBOSOMER — Disse ørsmå partiklene kan bare så vidt ses selv med sterke elektronmiskoskoper, og de fleste av cellene i kroppen din inneholder flere tusen av dem. Ribosomene avleser instruksjonene fra andre molekyler og bygger opp de proteinene kroppen din trenger, etter nøyaktige arbeidsbeskrivelser. Ribosomene er svært komplisert; de består av ikke mindre enn 55 forskjellige proteinmolekyler.

MIKRORØR — Cellene kan forandre form ved å danne eller oppløse disse strukturene, og på den måten får cellene et fleksibelt «skjelett». I svært lange nerveceller danner mikrorørene et internt «ekspresstransport»-system.

LYSOSOMER — Disse små sekkene inneholder enzymer som kan ødelegge cellen, og de tjener som cellens mage ved at de bryter ned stoffer som cellen kan bruke. Hvite blodlegemer angriper skadelige bakterier med enzymene i sine lysosomer.

ENDOPLASMATISK RETIKULUM — Dette ser ut til å tjene som cellens lager for proteiner og andre molekyler som blir magasinert hver for seg for senere bruk i cellen eller transport ut av den.

GOLGI-APPARATET — Det ser ut til at det deltar i pakkingen av nydannede proteiner fra det endoplasmatiske retikulum, slik at cellen kan gjøre bruk av dem.

KJERNEMEMBRANEN — For å beskytte cellens DNA er kjernemembranen laget av to membraner. De har porer som ikke bare er hull, men kompliserte porter, som noen ganger er åpne, andre ganger ikke.

KROMOSOMER — De finnes i kjernen og inneholder DNA, cellens genetiske arbeidstegning. DNA er kveilet rundt spesielle proteiner som kalles histoner, og som skal fungere sammen med det.

SENTRIOLER — Disse sylindrene består av ni sett med tre mikrorør. Når cellene deler seg, kontrollerer tydeligvis sentriolene de tynne trådene som trekker kromosomene fra hverandre, slik at hver ny celle får de rette genetiske opplysninger.

CELLEMEMBRANEN — Membranen, som ikke bare er en vegg, må kontrollere det som går inn i cellen, og det som kommer ut av den. For mye væske kunne ødelegge den, mens for lite væske kunne ha en hemmende virkning på cellens kjemiske reaksjoner. Et næringsemne må nøye avgrenses for ikke å komme i berøring med farlige stoffer og får først adgang til cellen etter at det er blitt nøye innesluttet i et stykke av membranen, for så å transporteres til et ventende lysosom.

Den ovenstående listen er naturligvis nokså overfladisk. En enkelt celle er langt mer komplisert enn noe menneske noen gang har laget. Er det virkelig sannsynlig å tro at den er blitt til ved en tilfeldighet?