En katolsk prest foretar en forandring

I JULI 1979 mottok Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York følgende brev:

«Til de ansvarshavende

Jeg ønsker bare å takke for de publikasjonene dere utgir. De er fulle av verdifulle opplysninger. Det var disse publikasjonene og en av forkynnerne deres fra Newark, N.J. [New Jersey], som hjalp meg til å finne fram til det som virkelig er SANNHETEN. Hvis det er noen som fortjener et ferdighetsmerke i denne forbindelsen, må det være den lille utøveren av sannheten, fr. Janet Jones. Jeg var tidligere en meget fremtredende katolsk prest, og det var denne unge kvinnen som fikk meg til å forstå at jeg ikke på langt nær hadde et virkelig grep på sannheten, men at det hun viste meg, var sannheten. Jeg ønsker igjen å takke dere, og hvis det er Jehovas vilje, vil også jeg snart bli en forkynner for vår kjærlige Skaper, Jehova.»

På Jehovas vitners områdestevne med mottoet «Et levende håp» som ble holdt på Giants Stadium i New Jersey i 1979, ble det fortalt hvordan Janet Jones ble kjent med denne presten. Her er hennes beretning:

«Jeg arbeidet i fjor som sekretær ved Seton Hall-universitetet. Ved å forkynne tålmodig for en student, en ung kvinne som tidligere hadde tenkt å begå selvmord, lyktes det meg å opprette et bibelstudium med henne. Hun gjorde hurtig fremskritt. Snart fortalte hun meg at hun ønsket å melde seg ut av kirken. Uten at jeg visste om det, hadde hun hele tiden gitt sin prest fotokopier av det stoffet vi hadde behandlet hver uke.

Presten ble meget opprørt da han fikk høre at hun hadde meldt seg ut av kirken, og gjorde hva han kunne for å få henne til å ombestemme seg. Kort tid deretter flyttet den unge kvinnen hjem til sin familie i Florida, og der fortsatte hun å gjøre fremskritt åndelig sett. I mellomtiden fant presten ut at det var jeg som hadde studert med henne, og han bad om å få treffe meg. Han spurte om jeg kunne skaffe ham de bøkene som vi hadde studert — Den sannhet som fører til evig liv og Er dette liv alt vi kan vente oss? Han sa at jeg hadde begått en alvorlig synd ved å få den unge kvinnen til å melde seg ut av den katolske kirke.

Da jeg traff ham en tid senere, sa han at han visste at det var mange feil i disse bøkene, og at han ville gjøre meg oppmerksom på dem så snart han hadde gjennomgått stoffet. Jeg måtte foreta mange undersøkelser for å finne svaret på alle de spørsmålene han stilte. Han begynte, uten å si noe til meg, å besøke mange Rikets saler og å snakke med vitner som var ute i forkynnelsesarbeidet. Han stilte dem de samme spørsmålene som han hadde stilt meg. Han fikk de samme svarene om og om igjen. Jeg verken så ham eller hørte noe fra ham på cirka tre — fire måneder. Da skiftet jeg arbeid og flyttet til et annet sted. Noen uker senere mottok jeg et brev fra ham. Det var datert den 22. juni 1979. Han skrev:

’Jeg vil gjerne takke deg for den forståelse du har hjulpet meg til å oppnå gjennom bøkene «Er dette liv alt vi kan vente oss?» og «Den sannhet som fører til evig liv». Jeg må innrømme at etter at jeg hadde snakket med deg første gang, stilte jeg meg selv mange spørsmål om hvilket grunnlag min tro var bygd på, og jeg kom til at den ikke var bygd på et like solid grunnlag som din tro. Jeg foretok slike undersøkelser som du foreslo, og stilte mine overordnede en mengde spørsmål. Til min overraskelse kunne de ikke gi meg like gode svar som du. Det var da jeg forstod at noe vesentlig manglet i livet mitt, og jeg ønsket å finne ut hva det var. Jeg besøkte ofte et av deres hus for tilbedelse i Irvington, og der fant jeg det jeg søkte etter: «Sannheten». Jeg ønsket også å finne ut om alt var slik som du hadde fortalt meg, og, min kjære, det viste seg å være mye bedre enn det du hadde fortalt!

Når du mottar dette brevet, vil jeg ha sagt opp stillingen min som en geistlighetens mann, som du kaller det, og vil antagelig være på vei hjem for å oppsøke en av deres Rikets saler for å kunne undersøke mer om sannheten. Du har vært som et strålende lys i en lang, mørk tunnel og har til og med klart å lyse opp en så gammel, mørk tunnel som meg. Hva du enn gjør, må du fortsette å la ditt lys skinne. La aldri noen eller noe hindre deg, for jeg kan med sikkerhet si at Gud virkelig er med deg.

Mine overordnede ble overrasket da jeg fortalte dem at jeg ønsket å slutte etter 33 års tjeneste, men da de fikk høre grunnen, ønsket de at jeg skulle slutte så fort som mulig. Men det som er morsomt, er at en annen sluttet for noen år siden av samme grunn, og da lovte jeg meg selv at aldri noe skulle få komme mellom meg og kirken. Men se på meg nå! Jeg føler det som om en enorm byrde er blitt tatt bort fra skuldrene mine, og som om jeg kan puste inn frisk luft for første gang på 33 år. Hvor god, barmhjertig og kjærlig Skaperen, vår Gud Jehova, er!

Jeg vet ikke om vi vil se hverandre igjen, men vær sikker på at du alltid vil være i mine tanker og i mine bønner.’

En tid etter at han hadde sagt opp, besøkte to av kollegene hans meg på kontoret mitt på universitetet. De spurte meg om det var i orden at de kom tilbake for å stille meg noen spørsmål. Jeg gikk med på det.

En tid senere kom de to prestene tilbake sammen med åtte andre; alle var kledd i sine tradisjonelle klesdrakter. Jeg skulle tro at de yngste var i begynnelsen av 40-årene; den eldste var muligens i 70-årene. Jeg er bare 25 år gammel.

Prestene tok plass på kontoret, og drøftelsen begynte. De stilte meg spørsmål om min tro på Kristus, om hans død og om hans stilling som Guds Sønn. Det så ut til at det de interesserte seg spesielt for, var treenigheten. En av prestene sa til meg at fordi jeg hadde fått andre til å vende seg bort fra den katolske tro, ville jeg oppleve evig pine i helvete. Jeg påpekte at ifølge Bibelen vet de som er i ’helvete’ eller ’dødsriket’, slett ingen ting, og at de av den grunn heller ikke kan bli pint. — Sal. 139: 8; Fork. 9: 5, 10.

Jeg merket meg at den eldre presten ikke stilte noen spørsmål under hele drøftelsen. Han bare lente seg mot stokken sin og stirret intenst på meg, særlig når jeg brukte Bibelen for å forsøke å finne svar på de andres spørsmål.

Til slutt sa en prest som var sterkt opphisset: ’Du vet ikke hva du snakker om. Du forteller løgner og vil ikke vite hva som er sannheten, selv om bevisene ble lagt fram for deg.’ Da reiste den eldre presten seg og sa: ’Jo, det gjør hun. Hun forteller sannheten, men det er vi som nekter å godta den.’» — Innsendt.

[Uthevet tekst på side 29]

En prest sa: «Du vet ikke hva du snakker om.» Men en eldre prest sa: «Jo, det gjør hun. Hun forteller sannheten»