De verdsatte vår gjestfrihet

En rapport fra en tilsynsmann som tjener ved Selskapet Vakttårnets Betel-hjem i Brooklyn i New York, om en stor brann i et bygningskompleks

I DE siste månedene hadde vi med stor interesse kunnet se en gradvis forandring finne sted i nabolaget. En av våre naboer hadde utført et stort arbeid med å restaurere et bygningskompleks vis à vis der vi bor. I dette komplekset inngikk Hotel Margaret.

Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap har hatt sitt boligkvarter eller Betel-hjem her i Brooklyn Heights helt siden 1909. Den gang hadde Hotel Margaret allerede vært i drift i omkring 20 år som et førsteklasses luksushotell. I den senere tid har det imidlertid stått ubebodd fordi det har foregått et restaureringsarbeid der som anslagsvis kostet sju millioner dollar (cirka 35 millioner kroner). Arbeidet var nesten fullført da brannen oppstod.

Mange av oss som bor her på Betel, ble vekt like før klokken fire om morgenen den 1. februar 1980 av brannbilenes sirener. Vi ble temmelig forskrekket da vi så ut av vinduene våre. Et flammehav raste i de øverste etasjene av det 12 etasjer høye Hotel Margaret.

En av bygningene våre, 107 Columbia Heights, ligger vis à vis dette hotellet. På grunn av den intense varmen og særlig på grunn av at sterke vinder blåste i retning av vår bygning, fant vi det mest forstandig å evakuere den.

Selv om det bor cirka 500 medlemmer av vår Betel-familie i denne bygningen, hadde alle forlatt den i løpet av noen få minutter. De fleste hadde bare nattøy på da de forlot bygningen, og noen gikk til og med barbent, i en temperatur på minus 11 grader celsius. Mange gikk til hovedvestibylen i Betel-hjemmet for å avvente utviklingen. Andre ble invitert til sine venners rom forskjellige steder i Selskapet Vakttårnets boligkvarter. Snart kom brannmennene for å be oss om å evakuere bygningen i 107 Columbia Heights, men ble overrasket over å høre at vi allerede hadde gjort det.

Brannmennene stod overfor en enorm oppgave. Bygningsmaterialet innvendig var treverk, mens det utvendig var murstein. Etter hvert som ilden fikk tak, brøt tregulvene og støttebjelkene sammen og falt ned på gulvet i etasjen under —  det var derfor umulig å bekjempe brannen fra innsiden av bygningen. Vi var forundret over å se hvor effektivt de 150 brannmennene samarbeidet mens de utførte sine plikter. Da brannen var på det verste, falt en vegg ut av en av de øverste etasjene og ned på gaten, og den ødela to brannbiler og en mengde andre biler som stod parkert der.

Mange i nabolaget viste sin vennlighet ved å åpne hjemmene sine for familier som nå var blitt husløse.

Etter hvert som etasje etter etasje brant ned, økte bekymringen for at de utvendige mursteinsveggene skulle rase sammen. Bygningsingeniører og representanter for myndighetene i byen ble innkalt til konsultasjon.

Fredag ettermiddag ble det besluttet å stenge Brooklyn-Queens-motorveien midlertidig, fordi det kunne være farlig for biler å passere. Det ble sendt bud etter en kran som skulle rive ned en del av veggene. Ingen fra vår familie kunne vende tilbake til sine rom i 107 Columbia Heights før dette arbeidet var fullført. Derfor ble det ordnet slik at de fleste av disse 500 medlemmene av Betel-familien kunne bo hos sine venner et annet sted i hovedkvarteret i week-enden.

Brannens aktive fase varte i omkring tre dager, og det ulmet i brannrestene i flere dager etterpå. I løpet av denne tiden brukte mange politimenn, brannmenn, representanter for myndighetene i byen og arbeidere som drev med nedrivningsarbeid, vestibylen på Betel som et sentrum for sin virksomhet. Det gav oss mulighet til å iaktta disse mennene og deres arbeid på nært hold.

Ekte gjestfrihet blir lagt for dagen

Den gjestfrihet de som bor i nabolaget, viste, gjorde et sterkt inntrykk på brannmennene. De mange hundre mennene som kom og gikk i vestibylen på Betel, ble for eksempel kontinuerlig forsynt med varm kaffe, smørbrød og andre ting. Flere morgener fikk de servert frokost.

En av brannmennene sa: «I alle de 15 årene jeg har vært brannmann, har jeg aldri opplevd slik gjestfrihet.» En annen sa: «Hvem har ansvaret for dette? Jeg vil gjerne skrive et brev til ham og takke ham for den gjestfrihet som er blitt vist oss.»

Mange av disse mennene hadde aldri tidligere hatt anledning til å bli kjent med Jehovas vitner. De bemerket hvor vennlige og tjenstvillige vitnene var, og hvor rene bygningene var. Det ble også anledning til mang en bibelsk drøftelse.

En politimann sa: «Jeg har arbeidet i dette området i sju år og kan ikke huske at jeg noensinne har hatt problemer med dem som bor her. Hvis alle i området var maken til dem, ville jeg ikke ha behøvd å være her.» De satte pris på vår gjestfrihet, og vi satte virkelig pris på deres effektivitet og deres fryktløse utøvelse av et farlig arbeid.

I de ukene som fulgte etter brannen, mottok vi brev fra flere av de selskapene som hadde vært med på å slokke brannen.

Det var virkelig trist at det nylig restaurerte historiske kjennemerket var blitt ødelagt. Vi er imidlertid takknemlige for at ingen var blitt drept eller alvorlig såret, takket være brannmennenes og andres iherdige arbeid.

Da vi så hvor fort denne bygningen gikk opp i røk, tenkte mange av oss over hvor forgjengelige materielle ting er. Og vi var meget glade for å kunne dele vårt «levende håp» om Guds kommende nye ordning med dem som vi kom i kontakt med ved denne anledningen.